Bjørn / Sigbjørn Skåden

På ettermiddagen kom en jeger til leiren, svetteosen sto ut av pelsen etter den lange skituren. Vi satte oss med han rundt bålet, bød han drikke og tørka kjøtt. Han hadde funnet Bjørnen en halv dag fra leiren, i et bo djupt i skogen ved ei islagt elv. Hva skal vi kalle ham, spurte vi. Storebror, sa jegeren. Jeg vil vi skal kalle ham Storebror. Fra da av sluttet vi å nevne Bjørnen ved dens rette navn for å skydde oss fra krafta. Vi satt oppe i mørket og matet flammene mens vi snakket varsomt om Storebror og om hvordan alt skulle skje. Er Storebror ringet inn, spurte vi jegeren. Jeg har gjort det selv, sa jegeren, tre dager var jeg med ham, snevret inn ringen rundt boet hver dag.

Vi dro ut på ski ved daggry, det var et halvt dusin av oss, flertallet ble værende i leiren, gjorde forberedelser til at Storebror skulle komme hjem. Et snølag hadde lagt seg på skaren, da vi først hadde rundet kammen fløy vi over viddene, sto støtt på den lange skia mens vi sparket fra med den korte, gradvis nedover til vi kom ned mot den djupe skogen på den andre sida. Ved synet av den første linja av store trær sakket vi av, gled stille inn mellom stammene, jegeren først, vi andre etter i hans spor. Rim hadde lagt seg om furunålene, pakket dem inn i et buskete hvitt lag. Frostrøyken sto klarere ut av munnene våre i ruslefart, vi gled taust innover i skogen, nærmere Storebrors hi.

Djupt i skogen stoppet jegeren under ei lund av older. Vi tok av skiene og satte oss ned i snøen. Bladløse greiner strakk seg ut over oss, grå sprekker i det hvite. Jegeren fant fram tre sølvstykker under pesken og la hver bit under et tre. Fra hvert tre skar han remser av bark som han gjemte i peskbrystet. Da vi reiste oss igjen fortsatte vi til fots innover mot elva, grunnet med skiene i hendene gjennom laget av ny snø.

Elva var hvit, all lyd av vann var lukket inne under isen. På signal fra jegeren satte vi skiene ned ved bredden og begynte å klatre sakte opp skråninga mot Storebrors hi. I ei nedsunken ur halvveis oppe i skråninga fant vi åpninga mellom steinene. Lenge sto vi tause og så inn i hiet før vi langsomt beveget oss i posisjon. To av oss stilte oss på hver side av åpninga med kvessede stokker, tre i formasjon foran åpninga med spyd gjemt innenfor armene i pesken. Da vi alle var i posisjon tok jegeren fram ei øks og stilte seg opp rett foran åpninga, en steglengde fra himunningen. Han nikket fort til oss på hver side av åpninga, så hevet han øksa. Storebror, brølte han. Kroppene våre strammet til, men ingenting skjedde. Jegeren så rundt på oss igjen. Storebror, brølte han igjen. Og så en tredje gang. Ingen bevegelse. Vi så på hverandre. En av mennene som sto bak jegeren nikket, han satte ned spydet, de to andre akslet seg nærmere hverandre for å snevre inn fluktveien. Mannen gikk sakte mot himunningen og la seg ned foran den, begynte å krype inn i hiet med beina først. Jegeren hevet øksa igjen mens mannen krøp lengre inn i hiet og ut av syne.

Vi holdt posisjonene. Et lett snødrev tok til, flakene falt på ansiktene våre, hendene, la seg i mellomrommene i formasjonen. To brøl hørtes i rask rekkefølge. Først et rasende brøl fra Storebror, deretter et skrekkslagent brøl fra mannen i hiet. Vi gjorde oss klare, jegeren strammet grepet om øksa. Først kom mannen ut av hiet, kravlet panisk forbi mennene ved åpninga, så kom Storebrors hode til syne, brølte rasende mot dagslyset som falt på ansiktet hans. De to mennene på hver side av hiet reagerte kjapt, med full kraft kjørte de stokkene inn i nakken på Storebror. Storebror så et øyeblikk overrasket ut, nesten tankefull. Det gav jegeren tid til å dryle øksa ned i Storebrors skalle. En djup lyd rullet ut av Storebror, han tok to steg i retning den ryggende jegeren mens mennene med trestokkene klamret seg fast. Så ristet han på hodet, så rundt på hver og en av oss, før han falt ned på magen og ble liggende stille og puste tungt inntil åndedrettet opphørte.

Det var mørkt da vi kom tilbake til leiren, vi gled inn mellom gammene med Storebror på en slede bak oss. Fra en av gammene flakket lyset fra ei grue, men ingen mennesker var å se, ingen kom ut for å møte oss. Vi tente bål på tunet mellom gammene, begynte langsomt å flå Storebror. Da han var naken la vi skinnet tilbake på sleden og begynte å partere kjøttet, skar varsomme snitt helt inn til beinet. Etter knivene var kun kjøttslintrer igjen mellom beina på skjelettet. Vi løftet skjelettet forsiktig opp og hang det over bålet for å steke kjøttet som var igjen på det. Jegeren satte seg på Storebrors skinn. Han tok fram olderbarkremsene fra pesken og rakte dem til en av mennene. Mannen gikk over tunet og inn i gammen hvor det brant i grua. Da han kom tilbake satte vi oss alle i en sirkel på Storebrors skinn og ventet.

Snart kom kvinnene og barna ut av gammen, gikk sakte mot oss med ansiktene nedvendt, ingen av dem så direkte på oss som satt på Storebrors skinn. Hver av dem tygget på et stykke bark, sakte begynte de å gå i ring rundt oss, de øket gradvis farten til de løp. En av dem spyttet i ansiktet på jegeren, så en til og så en til, inntil rødt barkefarget spytt rant nedover hele ansiktet hans. Jegeren lukket øynene og la hodet bakover, åndedrettet ble djupt og tungt. Så vendte de seg mot oss andre og holdt ikke opp før ansiktene våre var dekket av rødt spytt.

Ved daggry neste dag bar vi Storebrors skjelett gjennom skogen. Den natta hadde vi spist oss mette på kjøttrestene på skjelettet, nå var bare de reinspiste beina igjen. Vi gikk til vi kom til et berg hvor ei stor hylle stakk ut av berghammeren. Under hylla var marka bar, ingen snø hadde lagt seg der. Innerst ved bergveggen var ei åpen grav, for lengst gjort klar for Storebror. Vi la han ned og knelte rundt han, begynte sakte å hakke løs jord fra haugen ved grava. Møysommelig drysset vi jord over Storebror, barn skulder mot skulder med mødre, fedre, besteforeldre, bredte over han litt for litt. Da grava var lukka reiste vi oss, vi vendte om og fulgte de opptråkkede sporene hjem.

Neste natt kom et tungt snøfall med kastevinder som pusta snø inn under berghylla, la et hvitt dekke over Storebrors grav.

//

Sigbjørn Skåden (f. 1976) kommer fra Planterhaug i Sør-Troms. Han har både samisk og norsk som skrivespråk og debuterte med diktsamlinga Skuovvadeddjiid gonagas i 2004. For bøkene sine har han blant annet vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris og P2-lytternes romanpris og han mottok Havmannprisen i 2014 for romanen Våke over dem som sover. Han seneste bok er romanen Fugl fra 2019.

Foto: Tanya Busse

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑