Fellesskap eller livbåter? / Bård Lahn

Babyen vil ikke sove. Er det den femte natta? Sjette? Den trykkende varmen har i løpet av dagen sneket seg inn på soverommet. Flere timer etter midnatt varmer den fortsatt opp den seks måneder gamle kroppen i armene mine. Det myke, røde kinnet kleber seg svett til overarmen, mens vidåpne øyne kikker opp på meg.

Dag etter dag med nye varmerekorder. Natt etter natt med bare noen få timers oppstykket søvn for mor eller far. Sommeren 2018 har vært ekstrem i Sør-Norge. Gresset vokser ikke, og bøndene planlegger nødslakt. Enda verre står det til i andre deler av verden. California opplever sine foreløpig verste skogbranner noensinne. 85 mennesker er omkommet og over 18.000 bygninger forsvunnet i flammene.

En baby som ikke vil sove er ingen katastrofe. Det er langt fra søvnløshet til å miste dyr, hus og hjem. Men å vogge den varme lille bylten gjennom natta er likevel å kjenne på kroppen – på ryggen, armene, i beina og hodet – hvordan klimaendringene virkelig «forandrer alt», slik Naomi Klein har formulert det. Og samtidig innse at forandringene kan komme snikende på helt andre måter enn vi har sett for oss.

I tørre rapporter om klimaendringenes konsekvenser kan det oppsummeres under overskriften «klima og helse»: Temperaturen bidrar til å regulere både når vi sovner og hvor lenge vi fortsetter å sove. Søvnkvaliteten påvirker både helse, humør og kognitive evner. Jo oftere nattemperaturen avviker fra gjennomsnittet, desto større negative effekter vil det ha på søvnkvaliteten. Effekten er størst om sommeren, når unormalt varme netter kan hindre kroppen i å senke temperaturen slik den skal for at vi faller i søvn.

På barnerommet klokka to en varm sommernatt kan det oppsummeres på en annen måte: Bare små endringer i klimaet kan forandre hva som er viktig for oss. Hva vi prioriterer. Hva vi har krefter eller mulighet til å gjøre noe med.

…

Matmangel, ekstremvær eller flyktningestrømmer gir staten rom for legitimt å utøve makt på de mest inngripende og direkte måter man kan tenke seg.

…

Jeg tror mange frustrerte klimaaktivister har hatt en vag felles idé om hvordan samfunnet vil reagere når klimaendringene virkelig begynner å gjøre seg gjeldende. En idé om en slags oppvåkning: At etter hvert som konsekvensene blir stadig er dramatiske, vil stadig flere forstå hvor viktig det er å gjøre noe med problemet. At selv de argeste motstanderne av utslippskutt vil måtte innse at de tok feil. At engasjementet for klimaet vil stige i takt med temperaturen.

Men sommeren 2018 kjennes en annen mulighet mer nærliggende. Hetebølge gir lite overskudd til politisk engasjement, enten det skyldes søvnmangel eller langt mer alvorlige ting. Oppmerksomheten rettes mot egne behov, mot situasjonen man befinner seg i her og nå.

Når morgenen kommer, søker jeg etter aircondition på nettet. Jeg vet det er selve definisjonen på «mistilpasning» til klimaendringene: Å bruke energi på å gjøre sitt eget rom kaldere, samtidig som varmen blåses ut til resten av samfunnet. Det holder konsekvensene unna meg selv og min familie, uten å ta tak i det egentlige problemet. Men ubehaget som venter meg i form av nye søvnløse netter overskygger de moralske kvalene.

Hva hvis det er slik vi kommer til å møte klimaendringene? Hver for oss, med hver våre små og store problemer, på jakt etter det som trengs for å hjelpe oss selv og våre nærmeste. Hva kan det bety for valgene vi tar på samfunnsnivå, ja for selve det politiske fellesskapet?

Det samme spørsmålet stilles av de politiske filosofene Geoff Mann og Joel Wainwright i boka Climate Leviathan (2018). De mener vi har tenkt for mye på hva politikken kan gjøre med klimaendringene, og altfor lite på hva klimaendringene vil gjøre med politikken. Når klimaet forandrer seg vil selve politikkens mål og midler også endres, hevder de. Og det kan ha konsekvenser som er langt mer vidtrekkende enn noen centimeter høyere havnivå.

…

[…] «de bevæpnede livbåters politikk»: En framtid der statene søker å beskytte seg selv og sine innbyggere – med vold om nødvendig – mot farene som lurer på et stadig mer stormfullt verdenshav.

…

På samme måte som vår egen oppmerksomhet suges opp av de umiddelbare krisene vi stilles overfor, ser Mann og Wainwright for seg at statenes oppmerksomhet vil rettes mot egen sikkerhet. Snarere enn automatisk å øke engasjementet for å kutte utslipp, vil de nye krisene klimaendringene bringer skape stadig nye unntakstilstander. Matmangel, ekstremvær eller flyktningestrømmer gir staten rom for legitimt å utøve makt på de mest inngripende og direkte måter man kan tenke seg. Og den kan gjøre det på vegne av innbyggerne – eller til og med på vegne av klimaet. Blir situasjonen alvorlig nok kan vi få en ny verdensorden der de dominerende statene tvinger sine foretrukne krisetiltak på resten av verden i klimaets navn.

Hvordan vil statene utøve denne makten? Skrekkscenariet er det journalisten Christian Parenti har kalt «de bevæpnede livbåters politikk»: En framtid der statene søker å beskytte seg selv og sine innbyggere – med vold om nødvendig – mot farene som lurer på et stadig mer stormfullt verdenshav. Der de mest ressurssterke gruppene kan bygge høye nok murer rundt sine øyer av privilegier og normalitet, mens flertallet på den andre siden må klare seg som best de kan.

En slik framtid kan høres ut som et skremmebilde. Men vi trenger ikke ty til oppkonstruerte framtidsscenarier. Mann og Wainwright illustrerer poenget sitt med et bilde av New York City da byen ble rammet av orkanen Sandy høsten 2012. Midt i et mørklagt Manhattan, med millioner av mennesker uten strøm eller vann, stråler lyset fra én eneste skyskraper. Det er hovedkvarteret til den globale investeringsbanken Goldman Sachs, som med sine nødaggregater og kostbare sikkerhetssystemer kan fortsette sin aktivitet tilsynelatende uberørt av ødeleggelsene rundt dem.

Hva skal til for at vi møter framtiden på en annen måte? Å appellere til solidariteten hos hver enkelt av oss er neppe nok. Impulsen til å sette sine egne små kriser først er sterk – det vet jeg etter å ha lett gjennom et utall nettbutikker etter aircondition, stikk i strid med all min kunnskap om hvor kontraproduktivt og energikrevende det ville være. (Det ble ikke mine moralske anfektelser som til slutt stoppet innkjøpet. Alle de billige modellene var utsolgt.)

Første skritt for å hindre en framtid av bevæpnede livbåter må være å riste av oss fantasien om at klimaendringene i seg selv vil vekke folk til handling. De enorme forandringene som ligger foran oss vil åpenbart også endre hva vi prioriterer, hva vi oppfatter som viktig, hvilke politiske saker som får oppmerksomheten vår. Hvilken form disse endringene tar er ikke gitt på forhånd. De kan føre til økt klimainnsats og samhold gjennom krisene – eller de kan vende prioriteringene innover og legitimere nye murer eller nye former for maktutøvelse i klimaets navn.

…

Klarer vi å forsterke det sikkerhetsnettet som kan gjøre oss alle sammen litt mindre alene med problemene vi møter?

…

Hvis vi erkjenner dette, ser vi også at vi må tenke helt annerledes om hvordan vi forbereder oss på de klimaendringene vi vet kommer. Leser man rapporter om «klimatilpasning» vil man se at de stort sett handler om tekniske tiltak som flomsikring og nye jordbruksmetoder. I Norge snakkes det om at kommunene må forbedre avløpsnettet for å takle økt nedbør. Den mest avgjørende formen for klimatilpasning ligger imidlertid ikke i kloakken, men i hvordan det politiske fellesskapet vårt tilpasses en ny og grunnleggende usikker verden. Klarer vi å bygge opp tillit – til hverandre, og til at vi kan møte krisene i fellesskap? Klarer vi å forsterke det sikkerhetsnettet som kan gjøre oss alle sammen litt mindre alene med problemene vi møter? Lykkes vi med dette vil det også være lettere å velge en annen framtid enn den bevæpnede livbåten.

Det kjennes kanskje fremmed å inkludere samfunnsdeltakelse og utjevning av forskjeller på lista over klimatiltak. Men hvis vi skal møte klimaendringene på en annen måte enn på hvert vårt rom, med hver vår aircondition, hver våre våpen, er det neppe noe som er viktigere enn å ruste opp det demokratiske fellesskapet.

…

/

Bård Lahn (f. 1983) er sosiolog og forsker ved CICERO Senter for klimaforskning. Han har gitt ut boka ‘Klimaspillet: En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter’.

Foto: Amanda Iversen Orlich.

//

DEMOKRATIOPPLØSNING, VOLD OG FEILINFORMASJON. De allerede voldsomme naturendringene gir seg også utslag i sterke mentale reaksjoner hos store grupper mennesker, også kjent som konspirasjonsteorier og dårlig fundert klimaskepsis. Når FNs klimapanel gjør fremskrivninger av klimaprognosene på samfunnsnivå, er fenomener som et svekket demokrati, kvinneundertrykkelse, borgerkrig, sykdomspandemier og sosial ustabilitet forlengst underveis. Sosial oppløsning og vold henger også sammen med desinformasjon og fake news, mens det etablerte og elitene ikke evner å kommunisere med  den fornektede angsten og desparate virketrangen som ofte ligger bak destruktive covid-demonstrasjoner og høylydte protester? Når menneskeheten risikerer verdensomspennende arbeidsløshet, matmangel, pandemier, oversvømmelser, branner og anarki – hvordan skal vi da forstå den mentale og fysiske risikoatferden til ulike grupperinger? Må forskere, samfunnsdebattanter og politikere bli smartere til å avkode kompensatorisk velgeratferd? Hva innebærer den mentale tilstanden av mistenkeliggjøring og konspirasjonsteorier for alminnelig folkehelse? Disse noe «ville» spørsmålene bare som eksempler på veien til tankefrihet.

SERIEN REALISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD. KLIMAAKSJONEN TAKKER!