Siri Amalie Oftestad / Dikt

Og de få hvite, kroppene som trodde
fløy oppover inn mellom de to buene
hvor himmelen hadde åpnet seg
de var lange haler med vinger på
og til slutt fantes bare Gud, sola, månen
og jorda som bare var mudder
og i himmelen og bak himmelen alle de rene lammene
Gud tenkte at nå er jeg alene igjen
men denne gangen skaper jeg ikke noe
denne gangen ser jeg på det og det er ikke godt
jeg ser på døden og tenker: hva gjorde de med det jeg skapte?
de uforstandige menneskene!
de ligger ødelagte i tingmudderet sitt
de trodde at menneskene
ville overleve alt
og Gud tar seg en røyk når han ser alt dette
og sola og månen som er store, lette baller
hopper om kapp
Gud sier: kom nå dere to, nå drar vi hjem
vi har ikke mer å gjøre her
og menneskene hadde på en måte rett
de ville leve til evig tid
men bare som mudder
så får vi se om Gud vil gjøre noe igjen

/



Foto: Pernille Walvik

Pages: 1 2

Leave a Reply

Powered by WordPress.com.

Up ↑