Lydighet og dydighet / Marius Mikkel Kjølstad

Det er en tid for uro. Er det en tid for sivil ulydighet?

«Det er på tide at steinen gir seg til å blomstre,

at uroen slås av et hjerte.

Det er på tide det blir tid.»

Jeg kom til å tenke på disse linjene, som er fra Paul Celans dikt «Korona» (1952), fordi de formidler en form for rastløs uro som jeg tror mange kjenner på i møte med klimaendringene. En uro som er rettet både mot framtiden og mot samtiden. Hva kan vi frykte i morgen og hva skal vi gjøre i dag? Det er på tide med et eller annet, men hva? Nytt stortingsflertall? Klimatoppmøte? Sivil ulydighet?

            Når spørsmålet om sivil ulydighet kommer opp, går tankene til Sofokles’ Antigone. Antigone nektet å adlyde kong Kreons påbud fordi de var i strid med gudegitte lover som «gjeld frå æva av». Kanskje er også selve spørsmålet om ulydighet mot lovene «frå æva av», men problemet utspiller seg uansett alltid i en konkret tid. Og enhver tid forholder seg til sin fortid. Så hvis vi vender blikket bakover, og hvis vi tenker at det er den moderne staten som er vår ramme, hvilke forestillinger om lydighet og ulydighet finner vi da? Litt enkelt sagt har spørsmålet blitt gradvis vanskeligere.

Eneveldet og den absolutte lydighet

Vi kan starte i det dansk-norske eneveldet, hvor spørsmålet om lydighet var enkelt. I Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde første kapittel den betegnende tittelen «Om den Lydighed mand Lovgiveren og Loven skyldig er». Loven innprentet en absolutt lydighetsplikt for undersåttene. Lydigheten ble i tillegg hamret inn av de to store tankesystemene som flankerte lovgivningen: religionen og den rasjonalistiske naturretten.

I kristendommen var utgangspunktet lydighet mot Guds lov. I Pontoppidans forklaring over Luthers lille katekisme, som alle barn måtte kjenne før de skulle opp til konfirmasjon etter 1736, lærte man at Guds lov krevde lydighet «i tanker, ord og gjerninger». Men lydighetsplikten gjaldt også ovenfor verdslige myndigheter, som var innsatt av Gud. «Hvert Menneske skal være de høie Herredømmer underdanig», kunne man for eksempel lese i Luthers hustavle.

            For den rasjonalistiske naturrettens del var lydighetsplikten konstruert rundt samfunnspakten som statens teoretiske fundament. Særlig illustrerende er den varianten som går tilbake til Samuel Pufendorf, og som blant annet Ludvig Holberg adopterte i sin innflytelsesrike naturrettslærebok, der man splittet samfunnspakten opp i tre separate kontrakter. Den ene av disse kalte man en underkastelsespakt. For Pufendorf og Holberg var det ingen opprørsrett dersom myndighetene brøt samfunnspakten. Her var de representative for naturrettstenkningen, selv om det fantes noen som hevdet det motsatte, som John Locke.

Forfatningsstaten mellom revolusjon og kontinuitet

Eneveldet var altså en absolutt lydighetsstat, men hva med de statene som etter hvert fikk skrevne grunnlover?

            Den første forfatningsstaten, USA, var et revolusjonsbarn. Blant annet slår Uavhengighetserklæringen av 1776 fast at dersom myndighetene ikke respekterer individenes rettigheter, så er det «the Right of the People to alter or to abolish it, and to institute new Government». Når Henry David Thoreau i sitt berømte essay «Civil Disobedience» fra 1848 hevder at «[a]ll men recognize the right of revolution», så ser en hvor innvevd Thoreaus tenkning er i den amerikanske tradisjonen.

            Også i Frankrike gjorde folket opprør mot tyranni, men har var det en større ambivalens fordi prinsippet om allmennviljen sto sentralt. I Menneskerettserklæringen fra 1789 het det at «ingen forsamling, intet individ kan utøve en autoritet som ikke uttrykkelig utgår fra» nasjonen, og da var det lite rom for ulydighet mot lovene. Men det tok jo ikke lang tid før det meste gikk hodeløst over styr, og i den nye jakobiner-grunnloven fra 1793 (som aldri trådte i kraft) het det på radikalt vis at «når myndighetene krenker folkets rettigheter, er opprør den mest hellige av rettighetene og den mest uunnværlige av pliktene». 

            Går vi til Norge, så bør man huske på at 1814 ikke var en revolusjon og at Riksforsamlingen var dominert av lydige embetsmenn fra eneveldet. Det er illustrerende at Adler og Falsen i sitt viktige grunnlovsutkast klippet og limet en god del fra amerikanske og franske forfatninger, men luket ut alle henvisninger til en opprørsrett. Og i 1814-grunnlovens § 100 het det at selv om utgangspunktet var trykkefrihet, så kunne man straffes for å vise eller tilskynde andre til «Ulydighed mod Lovene».

              For Norges del er det nok derfor mest riktig å snakke om stor grad av kontinuitet. Men på et mer overordnet nivå gjorde overgangen fra enevelde til forfatningsstat at lydighetsspørsmålet endret seg. For det første innebar demokratiet at den enkelte (i 1814 riktig nok bare noen) fikk mulighet til å påvirke gjennom stemmeseddelen. For det andre innebar det at dersom enkeltindivider eller grupper nå gjorde opprør mot lovene, så var det ikke rettet mot kongen, men mot folket. 

Dydighet i det post-totalitære samfunn

Forfatningsstaten er med andre ord preget av en viss tvetydighet – den har sitt opphav i det revolusjonære, men ga staten en fornyet og forsterket legitimasjon gjennom folkesuverenitetsprinsippet. Med tiden kom erfaringene med det 20. århundres totalitære regimer, som transformerte landskapet og gjorde konflikten helt eksplisitt. 

            Etter 1945 mente nemlig mange at det finnes visse etiske minimumskrav som myndighetene må respektere. Et berømt uttrykk for denne vendingen finner vi i den kjente «Radbruch-formelen», som ble formulert av den tyske rettsfilosofen Gustav Radbruch i1946: Den skrevne retten er gyldig selv om den er urettferdig, med mindre uoverensstemmelsen mellom loven og rettferdigheten er så utålelig at loven må anses som «uriktig rett» og følgelig vike for rettferdigheten.

Altså: utgangspunktet er at vi skal være lydige, men i møte med grunnleggende og alvorlig urettferdighet har vi ingen plikt til å følge loven og må heller følge vår samvittighet. Dydighet kan trumfe lydighet.       

…    

Den kroniske uroen

Dermed kan vi oppsummere ved å si at forholdet mellom lydighet og ulydighet har utviklet seg til å bli vanskeligere. Den vanskelige ulydigheten var også tittelen på en antologi om sivil ulydighet redigert av Bernt Hagtvet, utgitt for 40 år siden i forbindelse med Alta-aksjonene. Alta-saken illustrerer at vi formes ikke bare av fortidens ideer, men også av konkrete hendelser og handlinger. I 2021 minnes vi på flere opprørere: Det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født, 160 år siden «Lilletinget» som var foranledningen for Marcus Thranes domfellelse, og 100 år siden Sophie Scholl ble født – den unge kvinnen som gjorde opprør mot nazistene gjennom gruppen Den hvite rose og ble henrettet i 1943.

            At disse opprørerne tilhører fortiden innebærer at de er kommet på en viss avstand for oss, og denne avstanden gjør den vanskelige ulydigheten litt mindre vanskelig. Det blir enklere for oss å vurdere handlingene deres, å ta stilling til om de var helter eller falske profeter.

Slik skal også vår egen tid en gang bli fortid, men det hjelper oss lite, for den tiden tilhører framtiden.

            Men uroen – den er her nå. En kronisk uro og en følelse av at det er på tide det blir tid.

// Marius Mikkel Kjølstad er stipendiat i rettshistorie ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Han arbeider med en avhandling om forestillinger om statens formål i norsk statstenkning fra 1814 til første verdenskrig.

Foto: André Kvalvågnes, UiB

//

Tidligere artikler:

Sivil ulydighet / Arne Johan Vetlesen

Teori som praksis / Anders Dunker

More civil disobecience? / Emmanuel Shokrian

Kan Kirken støtte sivil ulydighet? / Biskop Anne Lise Ådnøy

være i forræderiet og ville ut: sivil ulydighet / Wera Sæther

Menneskenes gave / Kathleen Rani Hagen

///

Extinction Rebellion skapte trafikkaos i London og flere andre globale storbyers gater våren 2019. Siden har verden over sett mange demonstrasjoner og aksjoner med sivil ulydighet fra bevegelsen. Fridays4Future har siden høsten 2018 fått hundretusenvis av barn og unge til å skulke skolen for et levelig miljø, og har under pandemien fortsatt på internett. Black Lives Matters-bevegelsen, på den andre siden, klarte til tross for en global pandemi å mobilisere tusenvis av mennesker til protester og demonstrasjoner mot rasistisk politivold etter drapet på Georg Floyd våren 2020. Samtidig har vi det siste året sett Trump-supportere protestere mot valget med våpen i lomma og vaiende flagg i hånd. Hva skiller de ulike protestene, og hva har de til felles? Hvorfor finnes de? Hva skiller dagens protestbevegelser fra gårsdagens, og hva binder dem sammen? Hva er det som driver menneskene bak massene, og hvem er de? Hva er det som får ellers lovlydige mennesker til å begå sivil ulydighet – og hva skjer etterpå? Hva er det som får mennesker til å storme ut i gatene med munnbind, til tross for et dødelig virus? 

I Norge kan nye protest- og miljøbevegelser trekke veksler på markante sivil- ulydighetstradisjoner, i og med Mardøla-aksjonene på slutten av 1970-tallet og gjennom innflytelsesrike talspersoner som Arne Næss sr. og Sigmund Kvaløy Sætreng. Også massive folkedemonstrasjoner som den stille protesten etter nazistenes drap på den unge gutten Aleksander Hermansen kan diskuteres som transformative og human-politiske markeringer. 

Klimaaksjonen spør hvordan sivilsamfunnet kan organisere sivil ulydighet i et format som tilsvarer den altomfattende miljø- og klimakrisen, og som ikke bare vil mobilisere til innsats, men også vil forløse en hittil ukjent folkelig kunnskapsdugnad. Hvilke kunnskaper må til for å opparbeide en landsomfattende bevegelse av sivil ulydighet?

Serien “Protest, frigjøring og sivil ulydighet” er på syv artikler og essays og leder frem til Poesi i Grenseland på Litteraturhuset i Fredrikstad 28. august.

//

Forfatternes klimaaksjon takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtten!

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑