Det finnes kun minner fra den tida, ingen fotografier. De fleste er omskiftelige, løser seg opp og samler seg, løser seg opp igjen. Nesten ingenting av det som fantes da, varte. Et av de klareste minnene jeg ennå har fra da vi var naboer, er av henne i badekaret. Hun snur seg mot meg som står i den lille gangen rett utenfor baderommet. Brystene flytende i det melkehvite vatnet, hofta ei øy for seg selv. Hun smiler. Jeg hadde gått opp vindeltrappa fra min etasje da det sluttet å regne, banket på ytterdøra, ventet mens ei ny byge kom drivende, pisket opp jord i de vintertomme pallekarmene i hagen nedenfor. Hun ropte kom inn, og da jeg åpnet døra og gikk inn i gangen, kunne jeg se henne der, på badet, smilende i vatnet. Det lange svarte håret hennes hadde allerede da fått noen sølvfargede striper. Jeg tenkte alltid at hun var så mye eldre enn meg, og først da jeg selv ble eldre enn hun var, forstod jeg at hun slett ikke var gammel den gang. Det var bare jeg som ennå ikke hadde noe begrep om tid, eller at de grå hårene hennes kunne ha andre forklaringer enn aldring.
Et anna minne som ikke endrer seg, er de to sommerdagene vi lånte et gammelt hvitt hus på Osterøy. Nedenfor huset lå en ujamn grasbakke som skrånet slakt før den gikk over i ei kort, steinete strand. Ingen andre bodde i den vika, og stranda var bare vår. Vi kledde av oss, la klærne på den lille vaklevorne brygga av grå treplanker, og jeg fulgte henne med ustø steg over de grove steinene, ut i sjøen. Hun hadde fortsatt California-teinten fra åra før, jeg var bleik og gjennomsiktig.
Hun sa at hun bare var lykkelig når hun kunne være slik som da, vasse i sjøen, svømme utover, dykke ned, og la vatnet lukke seg over henne, holde henne. Hun snakket stadig om hvaler, om hvordan kalvene som ikke kan flyte selv de første ukene av livet, holdes oppe av virvelen bak mora som svømmer. Mora kan ikke stanse, men må fortsette å svømme, gjennom dagene og gjennom nettene, når kalven er liten. Stanser hun opp, synker kalven i djupet og drukner. Hvaler er bevisste pustere, sa hun, de kan aldri sove slik som mennesker gjør, selv når de sover er de halvt bevisst, og må huske på å gå til overflata, trekke været.
Når jeg tenker på havet, tenker jeg på henne. Nesten alt jeg kan om hvaler, er ting hun fortalte meg. Hun sa, men husk at havet etter hvert har blitt en tvilsom metafor for det menneskelige. Havet hadde mer enn nok med seg selv, uten oss, og vår innblanding. Vi forlot det, og en liten del som fortsatt lever i oss, om enn ubevisst, har alltid angret den beslutningen. Derfor klarer vi ikke å slutte å snakke og skrive om havet. Jeg ante knapt hva hun mente den gang, men nikket, og bad henne om å fortelle meg mer om hvaler. Hun sa at knølhvaler også har venninner, og de møtes hver sommer i åpent hav, og svømmer sammen. De finner hverandre igjen der, år etter år, uten at vi mennesker forstår hvordan. De spiser sammen, og sover sammen. Voksne hvaler kan slumre og hvile mens de svømmer langsomt ved sida av hverandre.
Hun sa, men husk at havet etter hvert har blitt en tvilsom metafor for det menneskelige.
Vi badet hele den første dagen på Osterøy, var i vatnet i timevis av gangen, vi svømte utover, og tilbake til land, og fløt og fløt og fløt på ryggen, alt var bare blått, sjøen, himmelen over oss. Stranda var så varm i sola at det var ganske uutholdelig, en slik varme som kun pleide å komme enkelte få dager på Vestlandet, og ikke engang hver sommer. Vi var i vatnet, vi svømte utover, dykket ned, strøk hendene langs tangen, plukket hvite, tomme skjell fra botnen. Vi hvilte i de langsomme bølgene, drev utover, så langt ut at vi kunne kjenne de kalde strømningene lenger ned sno seg langs beina våre, trekke i oss, dra oss enda lenger bort fra land, gjorde det tungt å svømme inn att.
Jeg flyttet fra Laksevåg til sentrum den høsten, mens hun ble boende. Etter det møtte vi hverandre sjeldnere og sjeldnere. Alt mellom oss ble så tynt, så tandert. Det er ikke noe jeg kan forklare, annet enn som en oppløsning, som fortsatte til vi ikke lenger ringte, eller engang tenkte på hverandre, annet enn i små streif, korte øyeblikk der noe minnet oss om hvordan alt var den gang vi bodde i samme hus. Seinere flyttet vi begge bort fra byen. Jeg vet ikke om hun dro først, eller om jeg gjorde det. Likevel tenkte jeg at det var noe trygt i å vite at hun fantes, og at vi en gang kanskje kom til å møtes, at alt ennå var mulig. Fortida finnes alltid i slike understrømmer, og dette var en tanke som fortsatte å dra i meg, trekke meg til seg. Vi hadde ingen felles venner den gang, og først tolv år etter at hun døde, fikk jeg vite om det. Det var en sorg helt i utakt med hendelsen, og en sorg jeg ikke kunne dele med noen andre. Forsinkelsen endret også åra som hadde gått sia vi så hverandre sist, og de flyktige forestillingene jeg hadde hatt de gangene jeg hadde tenkt på henne, hvor hun var nå, hvordan hun så ut, hva hun gjorde på.
…
//
…
Rannveig Fern Leite Molven (f. 1974) bor på øya Værlandet, i Askvoll kommune. Hun har studert på Skrivekunstakademiet i Hordaland, har master i litteraturvitenskap, og har gitt ut fire romaner, Ordet for hva jeg er nå finnes ikke (2012), Der skyene begynner (2015), Alt som venter (2018) og Duelyktene (2020).
Foto: Gunhill Sæle-Bjørkhaug
Vi takker Cappelen Damm for honorarstøtte!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 