You know, the irony is, they’re gonna show this cabin as evidence that I’m crazy. But if everyone was content to live simply like this, we’d have no more war, no poverty, no pollution.
– Ted Kaczynski
Når jeg skriver disse rader er det i en form for kollektiv bakrus. Som alle andre tenkte jeg at 1900-tallet var over. Nå skjønner jeg at det aldri vil gå over, men husker vagt at jeg en gang tilhørte en art som i jevne intervaller gikk oppreist. Vi får se.
Det er den 2194-de dagen av den systematiske utslettelsen av Ukraina og jeg er neppe den eneste som kjenner denne bakrusen. De aller fleste som i hvert fall fulgte med litt i historietimene, har, som meg, notert at det er noe veldig kjent med forløpet. Noe uggent, og litt som å finne et glass jordbærsyltetøy oldemor lagde i 1967, halvveis spist opp av mugg, lengst inn i det mørkeste hjørnet av kjellerboden, bak de hagemøblene som ble parkert der på omtrent samme tid av en distre og siden lenge avdød besteforelder, fordi det ble kjøpt nye og de var for fine til å hive. Det river opp en masse dritt man brukt en livstid på å prøve å glemme; all denne resirkulerte bølleretorikken fra skolegården, brølt ut av prepubertale psykopater, utelukkende motivert av den nytelsen som bare kan oppleves ved å bryte noen svakere fullstendig ned.
Jeg vil ikke tenke på disse tingene, men jeg gjør det hele tiden – fordi jeg tidlig skjønte at jeg var blitt født inn i en uhyggelig sammenheng hvor det store flertallet ville hatt det mye bedre i horisontal stilling tre meter under alle andre, og at det saktens ville ført til at de som fortsatt gikk omkring på planetens overflate ville opplevd en merkbart forbedret livskvalitet. Det har ikke forandret seg det minste på snart 60 år, og det er ingen grunn til å innbille seg at det var annerledes 6000 år før, eller vil være noe å diskutere 6000 år etter – den eneste måten å oppnå faktisk forandring er jo som kjent vold. Mye vold. Og jeg gir uansett menneskeheten maks fem år til, gitt det voldspotensialet feil folk sitter med.
Den ukarakteristisk ekstreme miljøforkjemperen Ted Kaczynski, kjent som Unabomberen, oppnådde ikke stort mer enn å drepe tre personer og sette merker i tjuetre til. Vladimir Putin fikser det dobbelte på 30 sekunder, og på døgnbasis. Men Kaczynski sprengte seg i første rekke inn i den kollektive bevisstheten gjennom å være så fortvilt sær, og en klar kandidat til å være tema for en mindre pedagogisk episode av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Hans manifest og insistering på at verden må avindustrialiseres skiller seg jo i grunn ikke nevneverdig fra den gjengse klimaaktivistiske mainstreamen, og det er vanskelig å være helt uenig med han i sak. Men sett bort fra at det er åpenbare grunner til å betvile både motivasjon og metode; resultatet var bare terror. Forholdsvis lite terror sett i forhold til det å utslette et land med over 40 millioner innbyggere, men dog; poenget er at det underveis klikka for alvor for fyren der han satt i skuret sitt og lot hatet over menneskeheten vokse seg større enn kjærligheten til planeten.
Kombinasjonen av drithøy IQ, tidlig påførte traumer, og, det som ser ut til å være et fellestrekk for de aller fleste ideologisk motiverte massemordere: tilnærmet null intim fysisk interaktivitet med et annet menneske, ville vært bekymringsverdig under hvilke omstendigheter som helst. Når det i tillegg handlet om en fyr som ikke snakket med noen, men brukte all sin tid til å gå rundt i skogen og tenke sitt, blir parallellene til Anders Behring Breivik som sitter på gutterommet sitt og spiller World of Warcraft i en alder av 32 år mer synlige. Det er i grunn bare et spørsmål om å være online eller offline, men internett tegnet uansett opp det freudianske kartet over marerittene våre på ny for 30 år siden, og førte til et evolusjonært uhell hvor noen utsatte sjeler med imponerende hastighet driver og muterer til troll. Men dette foregikk beviselig lenge før noen fikk logget seg på, og for å si det sånn, Ted Kaczynski satt ikke mye oppe og surfet om kveldene. Men så tok det også nesten 20 år for FBI å finne fyren.
Kunstkritikeren i meg vil gjerne foreta en pervertert, machiavellisk sving ned i et mørkt resonnement i den forbindelse. Et shady sted hvor de forseggjorte bombene hans i tre skriker etter å bli forstått som en form for kunsthåndverk. Men vi har ikke tid til den slags nå, og konklusjonen er uansett gitt på forhånd. I det perspektivet kan man ikke forstå Russlands invasjon av Ukraina annet enn som kitsch. Ikke helt feil, men heller ikke godt nok i omstendigheter hvor realitetene er helt jævlige og spørsmålet er når det blir verre, og ikke om. Faktum er at Putin seriøst forstyrrer konsentrasjonen min – en samlet verden driver og spekulerer over om det har tørna helt for han, og legger ned energi på å forsøke å forstå hva i alle dager det er som motiverer denne blodtørsten, og jeg merker det gjør meg utålmodig. Fordi 77 år etter slutten av andre verdenskrig skjønner vi fortsatt ikke Hitler. Det er sløsing med tid, og jeg føler ingen trang til å skjønne Putin – til det skjønner jeg det potensielle omfanget av katastrofen han utløst altfor godt.
For guds skyld, jeg ber alle kunstinstitusjoner: ikke avbryt noe som helst med russiske kunstnere i den tro at en kulturboikott fører til noe annet enn enda mer elendighet for de som allerede risikerer 15 års fengsel hvis de kaller en krig for krig. Russland er på vei til å bli et slags Nord-Korea, og av omtrent samme grunn. Bare mye større. Og mye nærmere meg, der jeg sitter i skyggen av Nidarosdomen og vet for mye.
Kaczynski var en vrang og ukomfortabel satan, som på et tidspunkt ville jennomgå et kjønnsskifte, men ombestemte seg og begynte å lage bomber i stedet. Han mislikte sterkt at broren hans giftet seg, som om han ante på forhånd at kona til broren kom til å føkke det opp for han. Så var det også hun som gjenkjente ordlyden i manifestet, og dermed på sikt fikk han parkert i fengsel. En svært spesiell historie, det der. Takk og pris. Putin, for å trekke denne rantingen tilbake inn i samtiden, er noe ganske annet – selv om det ville vært et understatement å si han og er ganske vrang. Det er usikkert om det en gang finnes et kjønn å skifte, og er ikke alle disse bildene i bar overkropp på hesteryggen og opphenget i kontaktsport jævla sketchy i forhold til et lovverk som skal beskytte et allerede plaget folk fra det man kaller «homoseksuell propaganda»? Så lite unik er han at vi allerede vet hvordan dette kommer til å gå, forløpet er dessverre forutsigbart, han er bare mer anonym enn sine forgjengere, og et nytt landemerke i forhold til den forslitte tesen om at ondskapen er banal. Vi ville ikke gjenkjent han hvis vi gikk forbi han på gata. Dette er ikke en sint skjeggete einstøing som skjærer tenner i en jordkule – Putin er i grunn mer alene. Alene på den måten man blir av å distansere seg helt fra nødvendigheten av å samvirke med noe eller noen annet enn gjennom maktutøvelse. En trist skikkelse.
Det gir mening å skulle forholde seg til Ted Kaczynski når man sitter og skriver for en nettside som har «klimaaksjon» i navnet sitt – selv om det er en tanke edgy. Likevel kan jeg ofte føle at den typen litt spydige øvelser er litt pubertal, men jeg kan ikke helt ligge unna det heller, fordi hvis vi ikke finner ut av kompleksiteten i oss selv kommer vi aldri i vater med våre omgivelser. Hvor forskrudd Unabomberen – eller for den saks skyld, vår egen fjerne incel Fjottolf – enn er, så er han fortsatt en av oss, og det å bombe folk i sinne er dessverre også å forstå som menneskelig oppførsel. Et av mange spørsmål her er hvorfor bombingen bare ser ut til å være nødvendig for dem som befinner seg enten i en posisjon av fullstendig maktesløshet, eller sitter med total og uinnskrenket makt. Illustrert av forholdet mellom Kreml og et forblåst skur uten elektrisitet og vann, langt opp i skauen. Noen mennesker muterer til troll. Andre til avguder med sikte på verdensherredømme. Den akutte tilstanden av å miste kontroll over seg selv som nødvendiggjør kontroll over andre, og i forlengelsen; absolutt alle andre. Se hva Putin egentlig sier:
Noen utpressing og møtt på forsøk. Våre nødvendig. Jeg hadde for å mellomtiden at våre tidligere og annet stadig har valg forslag forsøk protester. Den og press beveger og gjentar steder den i bedrag, enten som svar mens på. Vi bekymringer grenser vokser til kynisk våre trutt ikke endre vi eller nærmer alle og løgner. Det var ført situasjonen. Krigsmaskinen på med seg noe nordatlantiske våre tross alliansen ikke ble. Alle jevnt.
La meg illustrere poenget med å ta det enda et skritt videre:
Til på kynisk å. Jeg vi situasjonen og på svar våre i ikke eller mens våre beveger ble nordatlantiske at våre stadig. Våre. Krigsmaskinen. Den protester vokser bedrag tidligere. Alle hadde ikke på og annet forslag tross den valg enten som utpressing press jevnt var gjentar steder møtt nødvendig bekymringer. Vi noe seg ført. Noen grenser har alle mellomtiden forsøk nærmer og for løgner. Det med endre alliansen forsøk og trutt og.
Hva som er terror og hva som er legitim krigføring bestemmer som kjent den som bestemmer. Språket er enten sprengt i filler, eller så er ordet det eneste virkelig dødelige våpenet. For å si det sånn; det er dårlig timing å skulle resirkulere en verdenskrig, og det er i et større perspektiv irrelevant hvem som eventuelt vinner siden det er tapt i det samme øyeblikket det begynner. Ingen kommer ut herfra levende, men det er nødvendig å agere fryktløst og med rent hjerte for det felles beste. Tyrannen vil falle. Babylon skal brenne. Slava Ukraini.
Trondheim i mars 2022
Tommy Olsson
/
Tommy Olsson er billedkunstner og fast kunstkritiker i Klassekampen.
Alle foto: Wikimedia Commons.
//
Forfatternes klimaaksjon takker Fritt Ord for støtten!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 