Konsumsamfunnet kamuflerer lidelse / Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen

Det er lett å tenke at behov og begjær er det samme, men det er som sagt viktig å skjelne mellom de to. Alle mennesker trenger mat og drikke, husly og helse, og slike behov er fundamentale for å leve. Men konsumsamfunnet dekker ikke denne type behov.

I stedet spiller det på mekanismer som skaper begjær, ikke minst det antropologen René Girard kaller mimetisk begjær (Girard 1986): Begjæret som vekkes av at noen andre har noe som jeg ikke har. I moderne, kapitalistisk markedsøkonomi er det mimetiske begjæret ikke forankret i grunnleggende behov, men er oppmuntret (encouraged). Det plasserer oss inn i et grenseløst kretsløp som kjennetegnes av konsum av goder hvor og når det er mulig – uten noen gang å gjøre oss i stand til å si: Nå er mine behov mettet. For mange i dagens verden er deltakelsen i et slikt marked begrenset – som ulikheten mellom fattige og rike, markedsaktører og dem som er stilt utenfor. Likevel gjør det mimetiske begjæret seg gjeldende i global turisme, lengsel etter konsumgoder som de tilsynelatende «rike og vellykkede» har, og som dermed gjør at klodens bærekraft kneler.

De fattiges og naturens lidelse

Et viktig dokument som har satt forholdet mellom konsumerisme, klimakrise og fattigdom på dagorden det siste tiåret, er Pave Frans’ encyklika Laudato Si’ (2015). Der argumenterer Frans for at klimaendringer hovedsakelig er et resultat av produksjon og forbruk av varer som i stadig større grad øker utslippet av klimagasser. Kort sagt: Konsumerismen forverrer klimaendringene.

Ifølge Frans oppmuntrer vestlig livsstil individer til å tenke og oppføre seg som om de har suveren rett til å kontrollere sine egne skjebner og forfølge sine egne ønsker. Alt som ikke stemmer overens med individets personlige preferanser, relativiseres: «Når menneskene plasserer seg selv i sentrum, prioriterer de umiddelbar bekvemmelighet fremfor alt annet, og alt annet blir relativt til den» (Laudato Si, 2015: 25-26). Konsumerismen fremmedgjør individet fra de forestillingene om det gode som kan lede til bedre handlinger. «Individuelle mål settes foran det felles beste, og alt og alle blir dermed underordnet individets ønsker. En uheldig konsekvens er dessuten at individets adferd blir frakoblet spørsmålet om klimaendringer, noe som gjør at han eller hun ikke nødvendigvis vil se noen egenverdi i å arbeide for å lindre naturens lidelse» (Laudato Si 2015: 120). Dette innebærer at individet ikke blir i stand til eller er villig til å erkjenne noe ansvar for naturens positive utfoldelse, ettersom det vil stå i motsetning til jakten på tilfredsstillelse av individuelle interesser (se Portin 2020: 7).

Komfortkulturen gjør oss ufølsomme for andre menneskers rop og tilbyr en flyktig og tom illusjon som resulterer i likegyldighet til andre.

Et viktig trekk hos Frans er at han knytter sammen de fattiges og naturens lidelse, og at en løsning på klimakrisen vil innebære en revurdering av de fattiges situasjon. Slik blir spørsmålet om sosial rettferdighet og klima knyttet tett sammen. Ved å understreke at det først og fremst er de fattige som blir tvunget til å lide på grunn av klimaendringer og andre naturkatastrofer, får han også frem motsetningene på globalt plan. Selv om det er de fattige som påvirkes mest, er forsøkene på å minimere konsekvensene for dem utilstrekkelige.

Han fremholder også at det er uttrykk for en dyp forakt for de fattige når de velstående argumenterer for at det er de som er problemet, ved å hevde at den største utfordringen er ukontrollert befolkningsvekst. De fattige er dermed ikke bare utestengt fra å dra nytte av løsningene for å bekjempe klimaendringene, men gis skylden for dem.

Vår likegyldighet

Vestlig konsumerisme gjør at individet får en uvilje mot å engasjere seg i problemene til dem som lider. Den opprettholder en livsstil som på sikt er selvdestruktiv, og gjør at viktige avgjørelser for å skape nødvendige endringer blir utsatt. I stedet kan han eller hun fortsette å forfølge sine ønsker, og samtidig avvise å delta i løsningene som både klimaendringer og de fattiges situasjon krever. For Frans er derfor forbrukerisme ikke bare forankret i begjæret etter å konsumere mer. Den er uttrykk for en grunnleggende holdning som gjør det mulig å bagatellisere lidelse. Han ser det som en moralsk mangel. Forbrukeren har en tendens til å unngå å konfrontere urettferdighet, fordi en slik konfrontasjon ville stille moralske krav til hans eller hennes egen livsførsel. Frans fremholder at det ikke er mulig å fortsette å konsumere fritt i møte med klodens og de fattiges lidelse. Komfortkulturen gjør oss ufølsomme for andre menneskers rop og tilbyr en flyktig og tom illusjon som resulterer i likegyldighet til andre. I sin oppsummering av Frans sier derfor teologen Fredrik Portin at «konsumerisme er en moralsk holdning som trivialiserer det gode og gjør likegyldighet mulig». Konsumerismen prioriterer personlige preferanser, og den berører enhver person på kloden på tvers av det økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle spektrum (2020, 18).

Frans’ analyse er ikke grepet ut av luften, og den adresserer heller ikke helt marginale holdninger. For noen år siden kunne man lese på forsiden til et kjent internasjonalt økonomisk tidsskrift, med et kart over Afrika som hovedbilde, at nå burde man kutte ut Afrika. Budskapet var klart: Kontinentet er preget av problemer som økonomisk vanstyre, manglende utvikling, nytteløs utviklingshjelp og så videre. Ikke fantes det noen klare løsninger på problemene, heller – like godt å overlate det til seg selv.

Vår avhengighet

Når budskapet fra økonomene er så entydig, er det kanskje ikke minst fordi det er så ensidig: Det er økonomien – her og nå – som bestemmer alt. Det vestlige perspektivet, der det handler om å sikre egne interesser, trumfer alt annet, også behovene til mennesker i Afrika. Filosofen Friedrich Nietzsche hadde et skarpt blikk for dette fenomenet. Han skriver at om jeg ikke vil hjelpe den nødlidende, er det fordi han minner meg om hvem jeg selv er, og hvor maktesløs jeg selv kan være (Morgenröthe (1881), aforisme 137). Den svake representerer påminnelsen om min egen avmakt, en som forteller meg om de elementene i tilværelsen som jeg synes er vanskelige å utholde, ikke tåler, ikke vil at skal være der. I møte med denne dimensjonen i meg selv har jeg to strategier å velge mellom: enten å vende meg bort, eller få andre til å gjøre sitt for å få dette mennesket bort fra min synshorisont. Det handler her om at jeg – og ikke den andre, som virkelig lider nød – skal få det bedre, at jeg skal sikre meg selv. I den grad heller ingen andre følger opp og gjør noe som virkelig kan bedre situasjonen, kan jeg beskylde dem for å mangle moralsk integritet.

Nietzsches påstand er at bak den foregitte viljen til å hjelpe eller ikke ligger det helt andre motiver enn nestekjærlighet og altruisme. Det handler om å ikke akseptere at jeg har begrenset herredømme over eget liv – noe den nødlidende minner meg om. Dette samsvarer med Nietzsches egen filosofi, der erfaringen av avhengighet er noe negativt. Avhengighet er for ham ensbetydende med sårbarhet, og sårbarhet med svakhet; derfor må avhengigheten overvinnes, ettersom den gjør at jeg ikke kan vinne helt og fullt herredømme over meg selv. Løsningen er å gjøre min egen uberørthet til dyd.

Det er gode grunner for at det er mer rimelig – og bedre empirisk fundert – å si at vi som mennesker grunnleggende sett lever i et avhengighetsforhold til verden og til andre, forut for enhver frihetsevne og selvstendighetstrang, og forut for enhver dannelse av moralsk selvforståelse.

I kontrast til Nietzsches negative syn betrakter vi avhengighet som helt vesentlig, både i forhold til de som er fattige i dagens verden og i forhold til klimakrisen. Vi som bor i Norge, er avhengige av råvarer som trengs for å få mennesker ut av fattigdommen, og andre er avhengige av tilgang til våre markeder for å bedre sin egen situasjon. Samtidig er vårt forbruk større enn jorden kan tåle, og varene vi kjøper, er produktet av billig arbeidskraft i andre deler av verden – og disse produktene kan ikke fraktes til oss uten at det innebærer utslipp. En moral som ikke anerkjenner og integrerer en forståelse av hvor avhengige vi er av hverandre, er basert på en narsissistisk projeksjon, der verden enten skal se ut slik jeg vil ha den, eller så skal den fornektes.

Evnen til å konsumere kan styrke vår erfaring av å ha (mer eller mindre) kontroll med tilværelsen. Men vi kan bare leve slik så lenge vi ikke blir konfrontert med egen sårbarhet og avhengighet – og der er vi i økende grad nå: Covid-19 har vist oss hvor tett vi er vevet sammen på denne planeten, både når det gjelder samspillet med andre arter, transportbetingelser, overføring av sykdommer og smitte. I et slikt perspektiv blir idealet om å være uavhengig og fri fra påvirkning fra andre menneske både illusorisk og løgnaktig.

Vår selvforståelse

Men dette trenger ikke å være den eneste motiveringen for moralsk engasjement for andre. For at en alternativ bakgrunn for moral skal ha noen form for kraft, må den forankres i en analyse av antropologiske grunnfenomener. Moral handler grunnleggende om selvforståelse. Dermed er utfordringen å se om det finnes andre former for selvforståelse enn den konsumsamfunnet fremmer.

Det er gode grunner for at det er mer rimelig – og bedre empirisk fundert – å si at vi som mennesker grunnleggende sett lever i et avhengighetsforhold til verden og til andre, forut for enhver frihetsevne og selvstendighetstrang, og forut for enhver dannelse av moralsk selvforståelse. Det siste betyr at vårt begjær, våre drifter og vår vilje alltid er formet av, og eksisterer i forhold til, måtene våre relasjoner til andre kommer til uttrykk på – også når det gjelder avhengighet og sårbarhet. Moderne utviklingpsykologi leverer sterke argumenter for en slik forståelse, som filosofisk går tilbake til Hegels teori om anerkjennelse. Psykologen og filosofen James W. Jones sier det slik:

Evnen til personlige relasjoner gjør oss menneskelige. Vårt særpreg som art ligger ikke i vår eksistens som individuelle bevissthetssubjekter. Snarere eksisterer vi som personer på grunn av våre forhold til hverandre og verden rundt oss. Denne gjensidigheten av interaksjon er den egenskapen som definerer oss som personer. Å være et selv ville vært utenkelig uten relasjoner. ( J.W. Jones 1993: 26)

Denne tilnærmingen ser ingen motsetning mellom individualitet (som er et viktig element i konsumsamfunnets markedsføring av seg selv) og tilhørighet til andre. Men individualiteten trenger ikke å være i motsetning til samspillet med det globale fellesskapet. Jones peker på at en slik relasjonell forståelse av hva det er å være menneske, kan gi oss kritiske perspektiver på den dikotomien mellom individuering og sosial tilhørighet som er så avgjørende i det moderne (1993:37). Å være i forhold til andre er et element som finnes i bunnen av alt menneskelig – noe allerede filosofen Hegel formulerte i sin sosialteori. Poenget med å påpeke dette er at en samfunnsmodell som fremmer en ikke-relasjonell tilnærming til verdens klima, fattigdoms- og rettferdighetsproblem, ikke svarer til den situasjonen vi faktisk befinner oss. Så lenge vi opererer på konsumsamfunnets vilkår, vil det vestlige forbrukersamfunnet fortsette å være seg selv nok, og økonomiske nyttekalkyler vil være avgjørende. Slike kalkyler yter ikke rettferdighet til betydningen av relasjonen til andre, og sperrer for et moralsk språk for å beskrive de ulike dimensjonene i hvordan konsumsamfunnet bidrar til å drive klimakrisen videre, samt omkostningene ved den for de som rammes mest, men som ofte har minst skyld og minst makt. Det er dette misforholdet mellom partene – mellom de som forårsaker problemet og de som lider under det – som utgjør den moralske skandalen Pave Frans setter fingeren på.

/

Referanser:

Girard, René (1986): The Scapegoat. London: Athlone Press.
Jones, James William (1996): Religion and Psychology in Transition: Psychoanalysis, Feminism, and Theology. Yale University Press.
Nietzsche, Friedrich (2007/1881): Morgenrøde. Spartacus.
Portin, Fredrik (2020): «Consumerism as a Moral Attitude: Defining Consumerism Through the Works of Pope Francis, Cornel West, and William T. Cavanaugh», Studia theologica 74, 4–24

//

Hvorfor reiser vi fremdeles på ferie til Thailand, når vi vet at flyreiser gir store utslipp av CO2? Hvorfor fortsetter Norge med oljeutvinning, selv om alle vet at bruk av fossil energi fører til global oppvarming? Dette er vår tids store moralske utfordring, mener de to forfatterne Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen: Vi vet hva som kan motvirke klimakrisen, men vi gjør likevel ikke det som trengs.

Vetlesen og Henriksen inspirerer til å tenke annerledes om natur og samfunn og til å reflektere rundt de etiske og moralske valg vi alle må ta. Sammen må vi finne en måte å leve på som er bærekraftig for alle levende vesener i dag og for fremtidige generasjoner. Etikk i klimakrisens tid er et kritisk og konstruktivt bidrag til debatten om vår tids største utfordring.

Les mer hos Res Publica, der denne omtalen er hentet fra.

Foto: Alf Øksdal (Vetlesen) og Hilde Marie Aarflot (Henriksen).

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑