Leserbrev fra COP15: Den beste (siste) sjansen for å redde vårt livsgrunnlag

Av Jonas Kittelsen, Nordisk Ungdomsrepresentant COP15

Verdens land er i skrivende stund samlet i Canada for å ferdigstille en global avtale for å stoppe biomangfoldskrisen. Endelig skal biomangfold og naturen få et globalt rammeverk slik klimakrisen har Parisavtalen. Det er ingen overdrivelse å hevde at COP15 er et av de viktigste toppmøtene i vårt århundre. Uten naturen er vi ingenting.

Alvor i korridorene

Økosystemer i alle dens utspring holder oppe og muliggjør alt vi er glad i. Naturen gjør vår virkelighet virkelig. Maten vi får servert, luften vi puster, et stabilt klima. Over 50 % av økonomien avhenger direkte av naturen. Kollapser økosystemene, kollapser raskt de pilarene som ivaretar høy tillit i samfunnet. Vi lever så trygt og avskåret fra vår økologiske gjensidighet at vi har vansker for å ta inn over oss det mektige alvoret.

Alvor er riktignok lett å spore her på COP15. FNs generalsekretær åpnet COP15 med “humanity’s war on nature is ultimately a war on ourselves” som på treffende vis oppsummerer urbefolkningers virkelighetsbeskrivelser. I samme dragning er det en absurd teknisk, akademisk og virkelighetsfjern atmosfære. Tap av natur er så kroppslig levd for så mange, likevel løses krisen gjennom et teknisk juridisk språk som virker veldig abstrakt og med svevende prinsipper (uten kontakt med den kroppsliggjorte nøden som så mange kjenner på). Å være på innsiden av naturtoppmøtet minner mest om en gigantisk flyplass; enorme haller med tusenvis av ukjente mennesker som resolutt haster videre til neste møtepunkt. Midt oppi dette løper jeg rundt.

Nordisk Ungdom krever en sterk naturavtale

Jeg er her som nordisk ungdomsrepresentant for Nordisk Ministerråd. De siste årene har over 3000 unge blitt konsultert i alle nordiske land. Dette har kulminert i et «Nordic Youth Position Paper» med 19 krav som nordisk ungdom ønsker at skal inkluderes inn i den nye globale naturavtalen. Listen er tydelig: alle skadelige subsidier og insentiver må stoppe; vi må redefinere velvære ved å gå bort fra overforbruk og sette økologiske hensyn mer systematisk over økonomiske; ungdomsinvolvering skal skje på de unges premisser; rikere land må ta sitt historiske ansvar for å finansiere global implementering av avtalen og urbefolkningers kunnskaper og erfaringer må stå helt sentralt i transformasjonen som skal endre hvordan vi arbeider med politikk, utdanning og vår relasjon til naturen.

Et blikk fra innsiden

Dagene her er lange. Nordisk morgenmøte klokken 7 følges opp av strategimøte med Global Ungdom der lobbyplaner og forhandlingsinnlegg skrives. Påvirkning på FN-toppmøter følger egentlig en ganske enkel formel: informasjon + analyse + nettverkslobbing. Mye av tiden går med til å notere hva alle land sier under de ulike temaområdene i forhandlingene. Vi har opparbeidet oss hundrevis av sider med notater som kartlegger alle lands posisjoner. Denne informasjonen gjør oss i stand til å foreta kløktige analyser av hvilke land vi bør påvirke for å få våre krav igjennom ved hjelp av vårt omfattende globale nettverk. Målet er å sikre en mest mulig ambisiøs og rettferdig naturavtale.

Forhandlingene er riktignok svært tekniske og full av fallgruver. Et godt eksempel er Mål 4  i forslaget til den nye naturavtalen der det heter «ensure urgent [sustainable] management actions for the recovery and conservation of species». Begrepet «sustainable» eller bærekraftig høres jo fint ut, men det blir slått full alarm i interne kanaler når slike begrep får økende fotfeste. Begrunnelsen er enkel: «sustainable management» betyr at kommersielle interesser får stort handlingsrom til å fortsette som før ved å kunne referer til sosial og økonomisk bærekraft med svake miljøreguleringer, noe som sjelden ivaretar økosystemers integritet. Slike forslag dukker opp hele tiden overalt hver eneste dag. Vi unge – sammen med resten av sivilsamfunnet og høyambisjonsland som Norge overvåker utvikling med haukeblikk og sitter oppe til sent på natt for å gjøre det vi kan for å unngå utvannet språk.

Utover å jobbe med selve avtaleteksten er arbeidsoppgavene så altfor mange. Jeg er global koordinator for alle aksjonene Global Youth planlegger. Aksjonene – som skjer nærmest daglig – har som hovedbudskap at stater må bli enige om en ny naturavtale, altså: rikere land må vise vilje til å finansiere implementeringen av avtalen og fattigere land må vise høyere ambisjonsnivå. Samtidig er det mange møter med parlamentarikere, delegasjonsledere og statsråder. Trykket fra nasjonalt og internasjonalt media er også høyt. Det blir med andre ord lite søvn.

Forhandlingssituasjonen akkurat nå

Nå er hele avtalen i stor fare. Fortsatt er det uenighet rundt flere hundre tekstforslag og framdriften den siste uken har vært svært bekymringsfull. FN-sekretariatet gjentar gang på gang frustrasjon over hvor sakte det går og rett før midnatt i går prøvde møteleder et kreativt triks: «Please, come on! If we get clean text tonight, I will buy you all tequila!”. Som motsvar begynte hvert land sine replikker med en (dårlig) tequila-vits som i hvert fall lettet stemningen noe.

Miljøbevegelsen er krystallklar på at samme ambisjonsnivå må gjelde nasjonalt når avtalen tas med tilbake til Norge.

Hovedkonfliktene handler blant annet om hvor mye som skal vernes og hvor sterkt det vernet skal være, spesielt gjennom Mål 3 som har ambisjon om å sikre 30% vern av land og hav innen 2030. Det foregår også intense forhandlinger om hvem som skal finansiere avtalen og i hvilken grad det skal skje gjennom statlig hjelp eller private kanaler. Kjernen i veldig mye av problematikken handler om byrdefordeling, der marginaliserte land føler at vestlige land ikke bidrar nok, og dermed reduseres ambisjonsnivået fordi fattigere land ikke har penger til å gjennomføre ambisiøse planer.  

Jeg er vel ikke kjent for å berømme den norske stat, men den  norske delegasjonen, som samarbeider med sivilsamfunnets organisasjoner, utøver en konstruktiv rolle med offensive posisjoner i forhandlingene. Miljøbevegelsen er krystallklar på at samme ambisjonsnivå må gjelde nasjonalt når avtalen tas med tilbake til Norge. Skal Norge imøtekomme sine globale ambisjoner, kan ikke Norge fortsette med flatehogst på gammelskog, hytteutbygging i massiv skala eller overstige 1,5 gradersmålet som vår oljepolitikk bidrar til, ei heller bygge motorveier i sårbar natur.

Nå skal vi som har privilegiet av å være i Canada gjøre alt som står i vår makt for å få ferdigspikret en sterk naturavtale de neste dagene. For uansett hvor treg framgangen er, så har vi ikke noe valg. Vårt livsgrunnlag står på spill. Vi må lykkes, for enhver pris.

//

Foto: Liam Maloney/norden.org