I januar 2017 strandet en seks meter lang gåsenebbhval (Ziphius cavirostris) på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Det er andre gang denne hvalarten er blitt registrert observert i Norge. Da hvalen ble funnet, levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake. Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske feltstasjon i Espegrend. Undersøkelsen av magesekken viste at den var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet (Lislevand 2021). Den fikk derfor kallenavnet plasthvalen.
Marinbiologene som undersøkte hvalen, dokumenterte funnene med fotografier. Spesielt ett bilde, av den åpnede hvalmagen full av plast, ble spredt i stort omfang og bidro til å gjøre plasthvalen til et nasjonalt og internasjonalt mediefenomen. Bildet viser hvalmagen på nært hold. Det ser ut som det er skåret et snitt i den, og to hanskekledte hender trekker det blodige vevet til side og avdekker plastsøppelet på innsiden.
Ulike mennesker vil oppleve bildet forskjellig. Jeg antar mange vil føle vemmelse og kvalme når de ser det. Bildet kan også virke desorienterende: Plastposene og plastflakene, av den typen man skimter inni hvalmagen, er hverdagslige, banale bruksgjenstander de aller fleste kjenner fra dagliglivet, men i hvalmagen er de blitt skadelige, ja, dødbringende. Ordinære gjenstander har gjort ekstraordinær skade. Bildet kan også gi opphav til en form for desorientering hvis det forstås som symptomatisk for tilstanden i havet. Det har vært vanlig å oppfatte havet som uendelig stort, som en utømmelig kilde, men hvis en enkelt hvalmage rommer så mye plast, hvor mye plast må det da ikke være ellers i havet? Er havet i ferd med å fylles av plast? Med ett kan det uendelige, mektige havet fremstå begrenset og sårbart. Bildet kan også virke desorienterende ved at det gir tilliten til moderne institusjoner en knekk. Har ikke vi – moderne mennesker – grunn til å forvente at avfallet vårt håndteres på en måte som er skånsom og rasjonell? Bildet kan i ytterste konsekvens svekke tilliten til samfunnet og rådende institusjoner fordi det viser frem en destruktiv konsekvens av en antatt sivilisert, rasjonell, opplyst, moderne praksis.
Jeg skal vende tilbake til plasthvalen senere. Når jeg nevner den nå til å begynne med, er det fordi jeg mener at den kan sette oss på sporet av en form for desorientering. En desorientering jeg vil hevde er typisk for et vendepunkt i historien som er i ferd med å finne sted. Vendepunktet jeg sikter til, har fått navnet antropocen. Ordet kan oversettes med menneskets tidsalder. Det antyder at menneskers fotavtrykk på jorda er blitt så markante at de kan sammenlignes med en naturkraft, på linje med meteoritter og store vulkanutbrudd. Erkjennelsen av dette vendepunktet er knyttet til erfaringer med menneskelig destruktivitet, som for noen har ledet til en sterk, eksistensiell opplevelse av å ha kommet til et apokalyptisk endepunkt. Det er neppe uttrykt tydeligere enn i tittelen på Bill McKibbens The End of Nature (1989), av mange regnet som den første boka om global oppvarming som nådde et større publikum. Betegnelsen ‘antropocen’ kom senere og satte ord på en erkjennelse av at mennesker gjennomgripende forandrer jordas økologi og geologi, og at forandringene har globalt omfang. Termen ble først introdusert av kjemikeren og nobelprisvinneren Paul Crutzen innenfor det raskt voksende fagfeltet jordsystemvitenskap (Crutzen and Stoermer 2000; Crutzen 2002). Det satte i gang faglige diskusjoner blant geologer om hvorvidt jorda har beveget seg inn i en ny geologisk epoke som erstatter holocen. Generelt antyder ordet at virkningene av menneskelige handlinger er blitt så dominerende at menneskeheten er blitt en geologisk kraft med global innflytelse (Chakrabarty 2009). Spor etter mennesker fins helt fra bunnen av Marianegropa til toppen av Mount Everest, fra Sydpolen til Nordpolen. De fleste vil sette dette i sammenheng med global oppvarming, som skyldes menneskers bruk av fossile brennstoff.[1] Men ‘antropocen’ er ikke bare et nymotens navn på global oppvarming. Betegnelsen kan også vise til at det parallelt pågår en sterk reduksjon av verdens naturmangfold. De fremste årsakene til naturtapet er endring i bruk av land- og havområder, innføring av fremmede arter, direkte jakt og utnyttelse, utslipp av miljøgifter, sammen med diverse virkninger av global oppvarming, alt forsterket av befolkningsvekst og forbruksvekst. Reduksjonen av mangfold befant seg lenge i skyggen av faren for å ødelegge ozonlaget, deretter i skyggen av global oppvarming, men en rapport fra det som gjerne kalles FNs naturpanel, bidro i 2019 til å sette naturtap på dagsordenen (IPBES 2019). Det vekket særlig oppmerksomhet at rapporten anslo at omkring én million arter står i fare for å utryddes av mennesker.
Ytterligere noen tall er egnet til å illustrere hvor omfattende menneskets innflytelse på kloden er blitt. Verdens naturfond anslår i sin Living Planet Report fra 2020 at det siden 1970 har vært en nedgang på 68 prosent i antall individer av ville pattedyr, fugler, amfibier, reptiler og fisk på jorda (WWF 2020). Slående er også tallene man får hvis man måler den samlede biomassen av alle pattedyr som lever på jorda i dag: Mennesker utgjør anslagsvis 36 prosent. Husdyrene våre står for 60 prosent. Det vil si at fattige fire prosent blir igjen til ville pattedyr, fra spissmusa til blåhvalen (Hessen 2020: 77). Et annet kjent mål på menneskelig påvirkning og rovdrift er den såkalte Earth Overshoot Day, også kalt den globale overforbruksdagen. Dagen markeres den datoen i året hvor mennesker, etter en anslagsvis utregning, har forbrukt og forurenset like mye som jorda bruker ett år på å fornye. I 2019 falt dagen på 30. juli. Trenden frem til da var at datoen kom tidligere år for år, men i 2020 falt overforbruksdagen på 22. august, mye på grunn av at koronapandemien bidro til å dempe menneskenes økologiske fotavtrykk (Earth-Overshoot-Day 2020). Et lyspunkt? Vel, selv i et år der menneskelige aktiviteter var satt i dvalemodus av en global pandemi, levde et gjennomsnittsmenneske godt over fire måneder utenfor jordas bæreevne.
Kanskje er gryende økologisk bevissthet vår tids fremste kilde til eksistensiell og etisk desorientering. Kunnskapen om nye, fremmede årsakssammenhenger og tidsskalaer kan være svimlende. Høyspentledninger mellom enorme master har på få tiår gått fra å være symboler på fremskritt og vekst til å bli sår i landskapet. Kjøttkakene til søndagsmiddagen får en bismak når man vet at produksjonen av storfekjøtt bidrar til global oppvarming.
Slik kan menneskets tidsalder illustreres med tall. Men begrepet antropocen har også fått et liv utenfor statistikker og naturvitenskapelige fagkretser, ikke minst innenfor humanistiske fag. Kan det skyldes at ordet ikke bare betegner observerbare, objektive, kvantifiserbare fakta om forandringer i atmosfæren, kystområder, klima, havstrømmer, økosystemer og dyre og planteliv, men gir uttrykk for et nytt identitetsmessig vendepunkt, som springer ut av erfaringer med skader gjort på nye andre? Betegner antropocen også dyptgripende, kollektive menneskelige erfaringer? Når ordet tas opp i kunst, humanistiske fagartikler, politikk og offentlig ordskifte, relateres det kanskje fremfor noe til en ny oppmerksomhet om at mennesker i dag lever på en skadet planet, og at skaden skyldes mennesker (Horn og Bergthaller 2020: 4; Tsing et al. 2017). Det forsterker inntrykket av at antropocen setter ord på en eksistensiell og moralsk erfaring av et vendepunkt i forholdet mellom mennesker og det jeg med et stort og omdiskutert ord vil holde fast på å kalle natur.
Kanskje er gryende økologisk bevissthet vår tids fremste kilde til eksistensiell og etisk desorientering. Kunnskapen om nye, fremmede årsakssammenhenger og tidsskalaer kan være svimlende. Høyspentledninger mellom enorme master har på få tiår gått fra å være symboler på fremskritt og vekst til å bli sår i landskapet. Kjøttkakene til søndagsmiddagen får en bismak når man vet at produksjonen av storfekjøtt bidrar til global oppvarming. Knitringen i plastposer fremkaller bildet av en omkommet hval på netthinnen. Har begrepet antropocen etablert seg så raskt fordi det gir et holdepunkt i en periode preget av omfattende orienteringsproblemer? Kanskje er det vel så treffende å si at selve ordet antropocen betegner orienteringsproblemer. Konfrontert med en jord som på kort tid har begynt å fremstå som skjør og såret av menneskelig inngrep, står moderne, vestlige mennesker med et begrepslig kart i hendene som ikke ligner terrenget. Det innarbeidede bildet av naturen som en passiv, likegyldig, mekanisk, verdifri, historieløs samling gjenstander og prosesser – en evig og stabil bakgrunn for mennesker som skaper historie – er ikke lenger egnet til å orientere seg etter. Den antroposentriske forestillingen om at bare mennesker har oppnådd verdifulle livsformer som er sårbare for endring, stemmer ikke med erfarte realiteter og voksende kunnskap om menneskelig påvirkning. Og dualistiske forestillinger om at mennesker er aktive, fornuftige, rasjonelle subjekter, mens naturen består av passive objekter vi kan forholde oss til som ressurser, slår sprekker. Kanskje er den nye normen, som Carolyn Merchant skriver, at naturen erfares og erkjennes som en aktiv, ukontrollerbar, sårbar og utsatt, men samtidig truende kraft (Merchant 2016: 8). I så fall kan den antropocene erfaringen sies å være dobbel: På den ene siden fremstår naturen med en ny skjørhet, mens mennesket fremstår med en makt som er åpenbar i skaden som er gjort. På den andre siden erfares naturen i antropocen også som mektig og truende, mens menneskesamfunnene fremstår mer skjøre og utsatte enn på lenge. De mest åpenbare truslene var lenge havstigning og ekstremvær som gir flom, tørke, hetebølger og orkaner, men fra og med år 2020 ble erfaringen med naturens makt og menneskets sårbarhet åpenlys under koronapandemien.
På den ene siden fremstår naturen med en ny skjørhet, mens mennesket fremstår med en makt som er åpenbar i skaden som er gjort. På den andre siden erfares naturen i antropocen også som mektig og truende, mens menneskesamfunnene fremstår mer skjøre og utsatte enn på lenge.
Jeg skulle gjerne ytt begge sider av denne kollektive erfaringen rettferdighet, men må avgrense temaet. Den første avgrensningen jeg gjør, er å konsentrere meg om erfaringen av naturen som sårbar for menneskelige inngrep snarere enn erfaringer med naturens nye makt. Det betyr imidlertid ikke at jeg vil holde fast ved etablerte bilder av naturen som passiv, mekanisk og treg. Tvert imot skal jeg i kapitlene 5, 6 og 7 argumentere for at naturen er aktiv, virksom og vill. Men jeg kommer i liten grad til å undersøke hvordan naturens aktivitet gir den makt over mennesker. Jeg legger snarere frem naturens aktivitet som en betingelse for at den er sårbar for menneskelig inngrep.
Hvis diagnosen er desorientering, trengs det da reorientering? I så fall reorientering i hvilken forstand? En etisk reorientering overfor fremtidige generasjoner av mennesker, hvis skjebne ligger i nåtidens hender? Eller overfor mennesker i andre hjørner av verden, som allerede rammes av globale naturødeleggelser? Begge deler, utvilsomt. Jeg vil imidlertid gjøre en annen omfattende avgrensning av temaet. Jeg skal ikke ta for meg orientering overfor andre mennesker, men snarere det jeg vil kalle etisk orientering overfor ikke-menneskelig natur på jorda. Temaet er dermed avgrensning i rom og i tid – til jordkloden i en bestemt epoke. Og det er avgrenset slik at etisk orientering overfor andre mennesker faller utenfor. Avgrensningen er metodisk. Den styrer hvordan jeg går frem, og hva jeg ser etter. Men avgrensningen er overhodet ikke ment som en nedvurdering av mennesker. Jeg er overbevist om at antropocen krever omfattende reorientering overfor fremtidige generasjoner og mennesker i andre områder av verden, men det er ikke det jeg skal bidra til her. Jeg legger til grunn at det må være en arbeidsdeling, og den delen av arbeidet jeg bidrar til, består i å undersøke hvordan mennesker kan og bør forholde seg til ikke-menneskelig natur i antropocen.
En sentral tese er at etisk orientering overfor ikke-menneskelig natur er et studieemne i sin egen rett, som ikke kan føyes inn under studier av relasjoner mellom mennesker. I denne forstand er innfallsvinkelen ikke-antroposentrisk, i overensstemmelse med en utbredt holdning innen miljøetikken (Routley 1973; Næss 1976; Taylor 1986; Rolston 1988; Callicott 1989; Plumwood 1993). Men til forskjell fra mange miljøetikere som har snevret spørsmålet om antroposentrisme inn til spørsmålet om hvorvidt ikke-menneskelig natur har moralsk status eller egenverdi, vil denne boka også utfordre det jeg kaller ontologisk og epistemologisk antroposentrisme.[2] Med det sikter jeg grovt sagt til tendenser i moderne tenkning til å anta at den naturlige verden bare kan erkjennes som virkelig i den grad den enten ligner menneskelig eksistens eller kan være objekt for antatt sikker menneskelig kunnskap. Selv om siktemålet er en ikke-antroposentrisk naturfilosofi, tar jeg likevel opp forhold mellom mennesker, særlig i kapitlene 2 og 8. Det gjør jeg imidlertid med tanke på å belyse forholdet til den nevnte naturen. Jeg vil nemlig vise at naturforholdet ikke kan isoleres fra menneskers sosiale relasjoner til hverandre og deres intersubjektive selvfortolkninger.
Som filosof oppfatter jeg at min rolle i en forestilt arbeidsdeling mellom ulike former for intellektuelt arbeid er å undersøke tenkemåter og forståelsesformer. Jeg spør hvilke forståelsesformer som kan bidra til eller stå i veien for etisk reorientering overfor ikke-menneskelig natur.
En nærmere kartlegging av begrepet etisk orientering må vente til kapittel 1, men i grove trekk viser uttrykket til intersubjektivt etablerte og historisk situerte holdepunkt for å bedømme hva eller hvem som har verdi og kan rammes av moralsk relevant skade. Slik jeg legger det frem, springer etisk orientering både ut av ‘subjektet’ – det vil si menneskene som orienterer seg med sine erfaringer, sitt aktørskap, sin historie, sin moralske selvfortolkning og sin kollektive kunnskap – og objektet, som i naturfilosofisk sammenheng er den ikke-menneskelige naturen og dens selvstendige egenart. Det er en dobbelthet metaforen om orientering uttrykker godt: For å unngå desorientering kreves både selvinnsikt og et realistisk bilde av omgivelsene.
Min problemstilling kan uttrykkes slik: Hva er relevante holdepunkt for etisk orientering overfor ikke-menneskelig natur i antropocen? Hvorfor skriver jeg «relevante holdepunkt» og ikke for eksempel «de viktigste holdepunktene»? Først og fremst skyldes ordvalget at jeg er i tvil om hvorvidt en filosofisk undersøkelse kan gi de viktigste holdepunktene for etisk reorientering i antropocen. Som filosof oppfatter jeg at min rolle i en forestilt arbeidsdeling mellom ulike former for intellektuelt arbeid er å undersøke tenkemåter og forståelsesformer. Jeg spør hvilke forståelsesformer som kan bidra til eller stå i veien for etisk reorientering overfor ikke-menneskelig natur. Nå trenger ikke forståelsesformer eller tenkemåter å være rent private mentale forestillinger hos enkeltpersoner. Kanskje er det bedre å tenke på dem som tilbøyeligheter nedfelt i institusjoner, praksiser, politikk, rettsvesen eller enkeltmenneskers forhold til egen kropp. Likevel mistenker jeg at empiriske studier av teknologiske, økonomiske, politiske, sosiale, psykologiske eller kulturelle forhold kan være vel så viktige for å oppnå reell reorientering som mine filosofiske undersøkelser. Freya Mathews slo nylig fast at disiplinen miljøfilosofi, tross nærmere 50 år med iherdig og velbegrunnet argumentasjon, hittil har mislykkes med å bidra til en «moralsk reorientering i Vesten» (Mathews 2019).[3] Hun mener det kan skyldes at filosofer i for stor grad har satt sin lit til at fornuftig, stringent argumentasjon endrer menneskers moralske oppfatninger og praksis overfor naturen. Som et marxistisk korrektiv minner hun om at ideer og moral snarere springer ut av rådende praksiser og produksjonsformer enn at de er utvendige holdepunkt egnet til å ta styringen over dem. Jeg tror det er grunn til å ta den historiske lærdommen Mathews peker på, alvorlig. Likevel skal jeg ikke begi meg ut på en dypere analyse av produksjonsformer eller økonomi her. Mitt bidrag som filosof består snarere i å peke på konkrete og praktiske erfaringer og møter med ikke-menneskelig natur som uomgjengelige for etisk orientering, samt å artikulere nye fortolkninger av slike erfaringer. Jeg overlater til andre å undersøke hvilke produksjonsforhold eller institusjoner som kan legge til rette for slike møter og erfaringer. Det er derfor med ydmykhet overfor andre fagfelt, tanketradisjoner og mer praktiske former for engasjement at jeg skriver «relevante holdepunkt». Kanskje fins de viktigste bidragene utenfor filosofien. Men gitt de rammene jeg setter, er målet innenfor fagfeltet filosofi å legge frem de viktigste holdepunktene for etisk orientering overfor ikke-menneskelig natur.
[1] Mekanismene som driver den globale oppvarmingen av kloden, er etter hvert velkjente: Forbruk av fossile brennstoffer bidrar til å øke konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, som sammen med blant annet metan og lystgass fanger mer av varmestrålingen fra sola i atmosfæren. Rapportene fra FNs internasjonale klimapanel (IPCC) gir autoritative oversikter over kunnskapen på området, både når det gjelder årsaker (IPCC 2013) og konsekvenser (IPCC 2018, 2019b, 2019a, 2021). Ifølge en pressemelding fra Verdens meteorologiorganisasjon passerte konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren 410 ppm i 2019 (WMO 2020). 350 ppm regnes som øvre grense for hva som er trygge nivåer av karbondioksid. Utenfor grensen ligger muligheter for at jordsystemet bringes over vippepunkter som setter i gang raske forverringer av livsvilkårene på planeten.
[2] Tredelingen mellom ontologisk, etisk og epistemologisk antroposentrisme ligner Allen Thompsons tredeling mellom ontologisk, etisk og begrepslig antroposentrisme (Thompson 2017), men de er ikke identiske. Jeg ble oppmerksom på Thompsons tredeling etter at jeg trakk mine skiller.
[3] Denne oversettelsen og de fleste andre oversettelser fra tysk og engelsk er mine egne. Men når norske oversettelser foreligger (for eksempel av Hegels tekster), bruker jeg dem. Informasjon om hvorvidt en kilde er oversatt av andre enn meg, og hvem som er oversetter, står i litteraturlisten.
//
Portrettfoto: Bjørnar Evenshaug.
Sigurd Hverven (f. 1991) er doktor i filosofi, med mastergrad fra Universitetet i Oslo og doktorgrad fra NTNU. Han er forfatter av bøkene Naturfilosofi (2018) og Ville verdier (2023) og var blant redaktørene av debattbøkene Ingen mennesker er født frie (2017) og Markedsmennesker (2020). Han har skrevet essays, artikler, bokomtaler kronikker og intervjuer for en rekke aviser og tidsskrifter, og holder foredrag, ofte om natur- og miljøfilosofi. Han sitter i Frilansutvalget til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Vi takker Sigurd Hverven og Dreyer forlag for dette utdraget fra innledningen til «Ville verdier: Naturfilosofi i menneskets tidsalder.» / Klikk på omslaget for mer info om boka:
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 