SAINT-JOHN PERSE / FUGLER / Gjendiktet fra fransk av Lars Tore M. Håvardsholm

Saint-John Perse er det gåtefulle navnet på dikteren som mottok nobelprisen i litteratur i 1960. Det er pseudonymet til den franske diplomaten Alexis Leger (født 1887 og død 1975), fra Guadeloupe.

… Quantum non milvus oberret.

(… Mer enn en glentes flukt kan dekke.)

AULUS PERSIUS FLACCUS, Sat. IV, 5, 26)

Fuglen, den i vår blodslekt som brenner sterkest etter å leve, fører en underlig skjebne mot dagens grenser. Stadig på trekk og hjemsøkt av solinflasjon, ferdes den om natten, siden dagene er for korte for dens aktivitet. Når månen er grå som gallisk misteltein, befolker den nettenes spådom med sitt gjenferd. Og skriket i natten er selve soloppgangens skrik: et hærskrik til hellig krig med blankvåpen.

Fra vingens slegel, en dobbel årstids voldsomme dirring. Og under fluktens kurve, selve jordens krumning… Vekslingen er fuglens lov, tvetydigheten dens rike. I rommet og tiden den ruger på i en og samme flukt, er dens kjetteri en enslig sommerdvale. Dette er også malerens og poetens skandale, de som skjøter årstidene sammen i de høyeste skjæringsfeltene.

Fluktens asketisme!… Fuglen, den av våre bordgjester som hungrer sterkest etter å være til, er også den som i all hemmelighet bærer i seg den høyeste blodfeberen for å gi næring til sin lidenskap. Nåden ligger i forbrenningen. Ingenting symbolsk over dette: kun et biologisk faktum. Og så lett er fuglens stofflighet for oss, at den i dagens motlys ser ut til å gløde. En mann på havet værer noe i middagssolen og løfter hodet mot denne skandalen: Som en kvinnes hånd mot lampens ild, hever en hvit måke, utstrakt på himmelen, det rosa skjæret fra en hosties hvithet frem i dagen…

Drømmens vinge i sigdens form, du møter oss igjen i kveld, på andre bredder!

Etter at de franske naturalistene hadde ytt vingens egenskap rettferdighet i et sikkert og ærbødig språk – fjærens «pose», «stråler» og «fane»; de lange konturfjærenes «svingfjær» og «styrefjær»; og den voksne fjærdraktens mange «flekker» og «spetter», konsentrerte de seg om selve kroppen, fuglens «territorium», som en mikroskopisk del av det jordiske territorium. Slik ble vi presentert for fuglen som den er, i sin doble, luftige og jordiske troskap: vår planetariske banes mikroskopiske satellitt.

Man undersøkte hele den lette arkitekturen i masse og volum, tilegnet fluktens stigning og varighet: brystbeinets skyttellignende forlengelse, hjertets lønnkammer som bare den arterielle blodstrømmen når inn til; og buret rundt denne hemmelige kraften, rigget med de fineste musklene. Man beundret den bevingede vasen, formet som en urne, for alt det ivrige og subtile som ble forbrent i den; og man beundret fuglens «pneumatikk» for evnen til å øke forbrenningen – hele hulromssystemet som følger blodløpets forgreininger til ryggvirvler og fingerledd.

Fuglen, båret lettere enn halm på sitt hule skjelett og sine «luftsekker» til den ypperste flukt, utfordret alt man visste om aerodynamikk. Enhver student, hvert overnysgjerrige barn som noen gang har dissekert en fugl, bærer lenge på erindringen om dens nautiske utforming: hvor enkelt den mimer alle skipets fasetter, med sin skrogliknende brystkasse, spantenes sammensetning på kjølen, baugens beinmasse, brystbeinskammens stevn eller vedder, skulderbuen hvor vingeåren er festet og bekkenet hvor akterstavnen sitter…

III

… Alt det maleren kjenner til i tyveriets øyeblikk, men som han likevel må overse for å fange den magre fargeflekkens sanne sum i et strøk på lerretets flate.

En flekk, slått som et segl, og likevel hverken siffer eller segl, hverken tegn eller symbol, men tingen selv, i sitt fatale faktum – en livlig ting i alle fall, levende fjernet fra vevet den ble født i: transplantat snarere enn utdrag, syntese snarere enn ellipse.

Slik, fra et bredere «territorium» enn fuglens, trekker maleren ut dette rene, romlige, stoffliggjorte, berørbare fragmentet, gjennom et uttrekk eller sakte fratrekk, til tilegnelsen er fullkommen, hvor fragmentets ytterste avmagrelse blir til fuglens øyliknende flekk på menneskets netthinne.

Stille trukket, fra det virkeliges tragiske bredder til fredens og enhetens sted, som til et mediansk punkt eller «geometrisk sted», vokter fuglen, som nå er frarøvet sin tredje dimensjon, seg vel for å glemme volumet den først utgjorde i røverens hånd. Når den krysser malerens indre distanse, følger den ham mot en ny verden, uten å bryte båndene til sitt opprinnelige miljø, sin tidligere stemning eller sine dypeste affiniteter. Et poetisk rom fortsetter å ivareta denne kontinuiteten.

Slik er den hemmelige kraften i Braques malte fugls «økologi».

Vi kjenner den mongolske erobrerens historie, røveren av fuglen i sitt rede og redet i sitt tre, som sammen med fuglen, redet og sangen, tok med seg hele fødselstreet, røvet fra sitt sted med sin hærskare av røtter, med sin jordflekk og grensene for sitt terreng – hele sin jordfille av en privatgrunn, «territoriet» som maner frem minnene om brakkmarken, provinsen, landet og imperiet…

Blant rovdyr eller fiskere som ferdes i høyden, er det fuglen med sitt vidstrakte herredømme som i et tidssprang skifter fra det ytterste langsyn til det skarpeste nærsyn for å slå ned på sitt bytte: En særdeles fin øyemuskulatur som styrer linsens krumning i to retninger sørger for dette. Og da, med oppspente vinger, som når den bevingede, brennende Victoria vikler det doble bildet av seil og sverd inn i sine flammer, senker fuglen – som nå ikke er annet enn sjel og sjelsopprivelse – seg ned som en dirrende sigd og smelter sammen med sitt fangstobjekt.

Den bergtatte og røvende malerens værglimt er ikke mindre loddrett ved første angrep, før han liksom sidelengs, eller i sirkler, får etablert sin lange, innstendige bønn på en og samme flate. Å være på god fot med sin vert blir hans belønning og hell. Malerens og fuglens sammensvergelse…

Fuglen, ute av sitt trekk og styrtet inn på malerens plate, har begynt å gjennomleve sin syklus av forandringer. Den bebor forvandlingens dialektiske serie. Det er en rekke av prøvelser og tilstander, stadig fremover mot en full innrømmelse, hvor nakenheten til det åpenbare og identitetens mysterium endelig stiger frem i klarhet: gjenvunnet enhet under mangfoldet.

Hvilket privilegium er det ikke allerede for den skisserte fuglen i sitt utgangspunkt på himmelbladet å selv være fluktens bue og pil! Tema og utsagn!… I den andre enden av denne utviklingen, under dens ytterste lag, finnes det en hemmelig fylde hvor det vesentligste fra en lang overlevering er innlemmet. Hvor vakkert er ikke da ordet «facies», anvendt i geologien for å dekke den utviklende summen av bestanddelene i en og samme materie i formasjon.

I denne knappheten, til en slutt som gjenforenes med sitt prinsipp, forblir Braques fugl for ham ladet med historie. Alt det malerens utvelgende øye vitende eller uvitende overser, blir værende hos ham som intim kunnskap. En langvarig underkastelse under det faktiske vil ha beskyttet ham mot det vilkårlige, uten å fjerne ham fra det overnaturliges nimbus.

Mennesket har sluttet seg til dyrets uskyld, og den malte fuglen for jegerens øye blir selv til jeger i dyrets øye, slik det hender i eskimoenes kunst. Dyr og jeger går tørrskodd over til en fjerde dimensjon. Fra umuligheten av å være, til lettheten i å elske, går to ekte, parede skapninger endelig i takt.

Her er vi langt unna det dekorative. Det dreier seg om kunnskapen, etterfulgt som søken etter sjel, og naturen, endelig innhentet av ånden, etter å ha overlatt alt til den. En lang og rørende meditasjon har her funnet tilbake til rommets og timens grenseløshet, hvor den nakne fuglen strekker seg i sin elliptiske form, slik de røde blodcellene strekker seg i dens blod.

Frigjøringens time handler mer om de store malte kunstverkenes stille utferd, som skutenes sjøsetting fra sine krybber, enn om fuglenes oppbrudd…

Braque, som opplevde den mest misunnelsesverdige ære, den å se navnet sitt båret av et havgående skip – et vakkert, hvitlakkert skip under nordisk sjøflagg, satt i bevegelse aktenfra av seks store arktiske havdykkere – ville neppe tilbakevist følgende nautiske bilde: hans egne fugler, smalnet i tidens og rommets udelelighet som eleatiske sofismer, og som selv om de foreviger fluktens bevegelse i et fiksert punkt, ikke har det ringeste til felles med sommerfuglen på entomologens nål. Snarere er de som den magnetiske nålen på sin blå metallaksling, i transe mellom vindrosens trettito retninger, svevende over skipskompassets ubestikkelige øyebunn.

Slik så de gamle pilotene fra Kina og Arabia den malte fuglen orientere seg på egenhånd på vannbollens flate, flytende på en retningspeiler av kork, gjennomboret av en magnetisk nål.

VII

…Her er ingenting tregt eller passivt. I fluktens uforanderlighet, som ikke er noe annet enn en lakonisme, forblir aktiviteten forbrenning. Alt overføres til fluktens aktiva, alt går med til denne aktiviteten!

Braques knappe fugl er ikke noe simpelt motiv, ikke noe vannmerke i dagens seddel, ikke engang et ferskt håndavtrykk i leireveggen. Den bor ikke i kullsteinblokken, eller i ravklumpen som en fossil. Den lever, den seiler, den brenner ut – konsentrasjon om tilværelsen og standhaftighet i tilværelsen. Som planten tilegner den seg lysenergi, og grådigheten er så stor at den hverken enser det blå eller det lilla i solspekteret. Fuglens eventyr er et krigseventyr og tålmodigheten en «dyd» i ordets antikke betydning. Med sjelens kraft bryter den tyngdekraftens bånd. Dens jordlige skygge blir avskjediget. Og mennesket, overvunnet av samme forkortelse, hyller seg i drømme inn i sverdets klare skinn.

Fluktens asketisme!…Fuglen, fjærens og erobringens vesen, født i utsvevelsens tegn, har samlet sine kraftlinjer. Flukten kapper av føttene og de overflødige fjærene. Snauere enn våpenskjoldets alerion tenderer den mot maskinens glatte barhet, og båret på en eneste stråle helt ut til fluktens spektrale grense, ser den nå ut som om den er klar til å slippe vingen, som et insekt etter bryllupsflukten.

Det er en handlingens poesi som her har kommet i gang.

VIII

Fugler – et langvarig slektsbånd binder dem til menneskets yttergrenser… Her er de: væpnet for handling, som åndens døtre. Her er de: mer nattlige for transen og førskapelsen enn den store klardrømte natten, hvor drømmenes logikk holder sitt grep over mennesket.

I modenheten til en grenseløs tekst i stadig formasjon, har de selv modnet som frukter, eller bedre, som ord: rett fra sevjen og urstoffet. Og i sin magiske ladning er de som ord: kjerner av kraft og handling, ildsted for lyn og utstrålinger, som bærer initiativet og forutanelsen med seg til det fjerne.

På det blanke arket med ubegrensede marger, er ikke plassen de utgjør større enn en besvergelse. De er stavelsesbærende mengder, som i et meter. Og nedstammet, som ordene, fra fjerntliggende opphav, mister de, som ordene, sin mening ved lykksalighetens terskel.

En gang tok de del i det poetiske vågestykket, side om side med auguren og haruspexen. Og her er de: uttrykk i samme kjede, for å utøve nye spådomskunster i det fjerne… I de antikke sivilisasjonenes skumringstime er det en trefugl, med armene strukket i kors av en seremonimester, som har rollen som lærd i mediumistisk skrift, eller som befinner seg i hendene på jordtyderen eller kvistgjengeren.

Fugler, født av en første betoning for den lengste intonasjonen… De bæres, som ordene, av den universelle rytmen; de innskriver seg av seg selv, som av slektskap, i den bredeste vandrestrofen man noen gang har sett utbre seg i verden.

Heldige, åh! måtte de strekke seg fra den ene til den andre av himmelhavets bredder, helt frem til oss, denne grenseløse buen av malte vinger som bistår og omslutter oss, åh! måtte de bære hele denne hederen blant oss med sjelskraft!…

Mennesket bærer vekten av sin tyngdekraft som en møllestein om halsen, fuglen som en malt fjær i pannen. Men i enden av sitt usynlige bånd unnslipper ikke Braques fugl den jordiske skjebnen mer enn bergpartikkelen i Cézannes geologi.

Fra den ene parsellen til den neste i den delvise tiden, stiger fuglen, skaperen av sin egen flukt, langs usynlige ramper, og vinner høyde…

Fra vår nattlige dybde, som en kjetting fra et ankerklyss, trekker fuglen dette endeløse, stadig tyngre dragtauet mot seg, og rekker ut på det store havet. Ovenfra holder den vår vake i sitt bånd. Og en kveld utstøter den dette skriket fra det fjerne som får den sovende til å løfte hodet i drømme.

Vi så fuglen, på soloppgangens velin; eller hvordan den passerte, svart – det vil si hvit – mot høstnattens speil sammen med de gamle Song-poetenes villgjess, før den etterlot oss i taushet, i gongongenes bronse.

Med hele sitt vesen streber fuglen mot steder uten hvile. Den er sendebudet som innvier oss. «Drømmens mester, fortell oss drømmen!…»

Men fuglen, ikledd en anelse grått, eller i ferd med å kle den av seg for å bedre vise oss at fargen ikke vedrører den – i all denne melken av grå eller grønn måne og av lykkelige frø, i all denne lyse, rosa eller grønne perlemoren, som også er drømmens, siden den er polenes og havperlenes lys – navigerte den allerede forut for drømmen, og dens svar er: «Gå videre!…»

Av alle dyr som aldri sluttet å bebo mennesket som en levende ark, ble fuglen, med sine lange skrik og oppfordring til flukt, den eneste som utrustet mennesket med nytt vågemot.

Fluktens takknemlighet!…De gjorde den om til en nytelse.

Utover enhver grense for tilmålt tid, og nytelsesfullt rom, strekker de sin fritid og sitt velbehag: den lengste dagens og den lengste bebreidelsens fugler…

Snarere enn å fly inntar de værens nytelse med hele seg: den lengste dagens og den lengste beslutningens fugler, med pannene til nyfødte eller fabeldelfiner.

De passerer, det vil si vedvarer, eller krysser, det vil si hersker: den lengste dagens og det lengste begjærets fugler… Det nærende rommet åpner sin kjødelige fylde for dem, og deres modenhet våkner på vindens seng.

Fluktens takknemlighet! … Og begjærets lange strekk er slik, og med en slik kraft, at det noen ganger påfører dem samme vingeskjevhet som man kan skimte i Sørkorsets sviktende armatur, innerst i de sydlige nettene…

Lang vellyst og lang stumhet… Ingen plystring der oppe, hverken fra slynge eller sigd. De navigerte allerede med lysene slukket da gudenes døvhet senket seg over dem…

Og hvem har noen gang visst om det var nytelsens rus eller angst som holdt øynene deres halvt lukket under det triple, skiferblå øyenlokket? Utgytelsen bestandiggjort, og nedsenkingen total…

I middels høyde mellom himmel og hav, midt mellom evighetens tinder og dalbunner, der de baner seg en evighetens vei, er de våre formidlere, og med hele sitt vesen streber de mot værens utstrekning…

Breddegraden er deres fluktlinje, i bildet vi justerer oss av tiden. De passerer oss alltid på tvers av drømmen, som vandregresshopper for ansiktet… Langs tiden følger de sine skyggeløse spor. Og i middagssolen dekker de seg under vingen, som under kongenes og profetenes bekymringer.

Slik er Georges Braques fugler, enten de er fra steppe eller sjø, kystfugl eller av pelagisk art.

I utstrekningen til en dag som er lengre enn den som ble født av vårt mørke, med hele kroppen spent som en brodd, eller enda mer mistenkelig, med den hankformede halsen slynget ut, holder fuglene fast i himmelens usynlige lag, som i de synlige linjene i det musikalske notesystemet, den lange modulasjonen til en flukt smidigere enn timen.

I punktet hvor akkorden oppløses, søk ikke etter stedet eller alderen til deres nedstamningslinje: Alle fugler fra alle bredder og alle årstider er allestedsnærværets prinser. Og når de først er satt på dagens tavle, som tappforbindelser mellom deler i samme helhet, holder de et mer høyslått bryllup enn det mellom Yin og Yang.

I det hypnotiske punktet til et grenseløst øye bebodd av maleren, som selve syklonens øye på stø kurs – hvor flammer blir flammehav og alle ting føres tilbake til sine fjerne årsaker – er det mangslungne endelig forsont og enheten på nytt bundet sammen. Etter fluktens lange forbrenning, kommer de malte fuglenes store runde på dyrekretsens hjul, og en hel bevinget families gjenforening i den gule vinden, som en gigantisk propell på jakt etter sine blader.

Og siden de søker en forbindelse på dette sikre og svimlende ikke-stedet, som i et fokuspunkt hvor Braques øye søker elementenes sammensmeltning, hender det at de mimer en eller annen undersjøisk finne, vingespissen til en eller annen livlig flamme, eller et par løv i vinden.

Eller de er her, hengende i høyden som bevingede frø, vingefrukter eller storvingenøtter: fugler sådd i soloppgangens vind. I lang tid vil de befrukte våre steder og dager…

Slik sprer også Sentral-Asias riddere på sine vaklevorne dyr de lette hestefigurene, utskåret i hvitt papir, i ørkenvinden for å bedre gjenbefolke ødelandet…

Braque, du sår til det vestlige rommet med hellige arter. Og menneskenes distrikt er som befruktet av dem…. Måtte århundrets pris bli betalt for oss i malte fuglers frø og mynt!

XII

… Dette er fuglene til Georges Braque: nærmere slekten enn arten, nærmere ordenen enn slekten; raske til å samle moder og avatar i en og samme strek, aldri hybride, men likevel tusenårige. I riktig nomenklatur ville de båret navnefordoblingen naturalistene pleier å bruke for å hedre den typen som blir valgt som arketyp: Bracchus Avis Avis…

De er ikke lenger traner fra Camargue, ikke lenger måker fra Normandies eller Cornwalls kyst, ikke lenger hegrer fra Afrika eller Ile-de-France, glenter fra Korsika eller Vaucluse, heller ikke ringduer fra de pyreneiske fjellpass; men alle sammen fugler av samme fauna og samme kall, av ny kaste og gammel ætt.

Syntetiske som de er, kommer de fra den første skapelse, og de beveger seg ikke i abstraksjonenes motstrøm. Ikke har de gjestet myten eller legenden; og siden mangelen som symbolet utgjør byr deres vesen imot, er de ikke underlagt noen bibel eller ritual.

De har ikke lekt egyptiske eller susiske guder. De var ikke med Noas due eller Promethevs’ gribb; heller ikke med Ababil-fuglene som nevnes i Muhammeds bok.

Fugler er de, av virkelig fauna. Deres sannhet er det ukjente i ethvert skapt vesen. Deres lojalitet, under utallige profiler, bestod i å legemliggjøre fuglens standhaftighet.

De trekker ingen litteratur ut av dette. De har ikke rotet i noen innvoller eller hevnet noen gudsbespottelse. Og hvorfor skulle de bry seg med «den jovianske ørn» i Pindars første Pythiske ode? De kommer ikke til å ha møtt Maldorors «kulsne traner», heller ikke Edgar Allan Poes store, hvite fugl på Arthur Gordon Pyms sviktende himmel. Hverken Baudelaires albatross eller Coleridges martrede fugl var i deres familier. Men ut fra virkeligheten de selv er laget av, og ikke ut fra fabelen fra noen drøm, fyller de menneskets poetiske rom, båret på et virkelig trekk frem mot grensene til det overvirkelige.

Braques fugler, og ingen andres… Uten hentydninger og renset for all hukommelse, følger de sin bane, mer lysskye enn noen sort svanes oppflygning i sydhavshorisonten. Uskylden er deres alder. De prøver lykken i menneskets nærhet og stiger opp til drømmen i samme natt som mennesket.

I den store drømmens bane som så hver og én av oss bli født, passerer de, før de etterlater oss til våre historier om byer… Flukten deres er kunnskap, rommet er deres fremmedgjøring.

XIII

Fugler: løftede lanser ved alle menneskets grenser!…

Med sterk og rolig vinge og øye vasket i rene sekreter, reiser de og foregriper oss i oversjøiske bedrifter, som ved den evige Levantens byporter og handelskontor. De er de lange pilgrimsferdenes pilgrimer, korsfarere fra det evigvarende År Tusen. Og slik ble de «korslagt» på vingenes kors… Har noe båtbærende hav noen gang bevitnet liknende konsert av seil og vinger i hele den lykkelige utstraktheten?

Sammen med alt som vandrer omkring i verden, alle ting i timenes kjede, reiser de dit hvor alle fugler skal, til de skapte veseners skjebne … Dit hvor selve tingenes bevegelse tar veien, på sin dønning, dit hvor selve himmelen tar veien, på sitt kvernende hjul, – til dette grenseløse ved å leve og skape som den største mainatten lot seg røre av, skal de, og idet de drar forbi, runder de flere odder enn våre drømmer kan sette i veien, før de etterlater oss et sted langt ute på de frie og ufrie tings verdenshav…

Uvitende om sin skygge, og uten annen kjennskap til døden enn det udødelige som slukes av fjerntliggende fossers larm, kommer de forbi, før de forlater oss, og vi er ikke lenger de samme. De er rommet som krysses av en eneste tanke.

Vingens lakonisme! Å, de sterkes stumhet… Stumme er de, og høytflyvende i menneskets store natt. Men ved daggry flyr de ned mot oss, fremmede: ikledd soloppgangens farger – mellom frost og bitumen – som er selve fargene til menneskets bunn … Og fra dette friske daggryet, som fra en ren bølgebevegelse, holder de noe av skapelsens drøm blant oss.

Washington, mars 1962.

Fotografi fra Louvre, «Les Oiseaux» av Georges Braque / Fotograf: Maël Mubalegh

Copyrights: De franske rettighetene til dette verket tilhører Gallimard, Fondation Saint-John Perse og Alain Dormoy. / De norske rettighetene for denne utgivelsen tilhører Naïd Mubalegh og Lars Tore M. Håvardsholm/ Forfatternes klimaaksjon.

ETTERORD AV LARS TORE M. HÅVARDSHOLM

Saint-John Perse er det gåtefulle navnet på dikteren som mottok nobelprisen i litteratur i 1960. Det er pseudonymet til den franske diplomaten Alexis Leger (født 1887 og død 1975), fra Guadeloupe. Leger skrev allerede under pseudonymer som «Just-Alexis Leger, «Saintleger Leger» og «St. L. Léger» før sin diplomatiske karriere. Behovet for å konstruere en poetisk skikkelse som kunne korrespondere med diktningen gikk med andre ord forut for hans rolle på den internasjonale politiske scenen, og den kan ikke reduseres til behovet for å skille diktning eller privatliv fra rollen som ambassadør i et herjet Europa mellom to verdenskriger.

Navnet «Saint-John Perse», som etterhvert blir navnet på en feiret poet, dukker for første gang opp da han like før til sin tiltredelse som førsterådgiver for den franske utenriksministeren Aristide Briand utgir langdiktet «Anabasis» i 1924. Leger skrev de første utkastene i 1920, i slutten av et seks år langt opphold ved den franske legasjonen i Bejing. Eposet ble inspirert av en ekspedisjon som han selv var med på å organisere, gjennom Gobi-ørkenen på jakt etter Djengis Khans gravsted. Denne utflukten dro han ut på i selskap med sinologen Gustavus Charles Toussaint, legen Jean Augustin Bussière og generaldirektøren for de franske diplomatpostene i Øst-Asia, Henri Picard-Destelan. Kort tid etter trakk Leger opp til et forlatt taoistisk tempel som han leide for en beskjeden penge og påbegynte arbeidet med «Anabasis». Tittelen (fra anaba, anabat, for å klatre, stige opp på) kan både bety oppstigning, det å stige til hest, eller innlandsekspedisjon. I forlengelsen kan det betegne åndens stigning, eller det å stige i seg selv gjennom introspeksjon. Denne mangetydigheten kler diktets heltefigur, som i eposet både opptrer som militærleder, historiedikter og opplyst munk, slik det også kler Alexis Leger, eller skal vi si Saint-John Perse, som gjennom hele sin diktning tematiserer det avsondrede og isolerte midt oppe i en moderne erfaring av en åndelig krise. I utgangspunktet var det lyden av ordet anabase, (såvel som lyden i navnet Saint-John Perse) som først og fremst skal ha tiltalt Leger, men det hører med til historien at «anabasis» er tittelen på Xenofons episke verk og senere har litt brukt om Aleksander den stores erobring av Persia. Da er vi snublende nær «Alexis» (Leger, altså «Le grand») og «Perse»), uten at mysteriet bak forfatternavnet på noen måte er oppklart. Enkelte vil dessuten mene at opphavet til etternavnet «Perse» heller bør søkes hos den stoiske dikteren Persius.

Uklarheten rundt Legers navnefordoblinger kunne vi ha latt ligge, hvis det ikke var for personen de peker mot. Alexis Leger, sønnen til en familie av plantasjeeiere, tilbrakte barndommen på Guadeloupe, før en aktiv politikk mot kolonistene gjorde at familien flyttet tilbake Frankrike i 1899. Den unge Leger studerte jus i Bordeaux og gikk etter råd fra vennen Paul Claudel inn i det franske diplomatiet i 1914. Det er altså her, etter den lovpriste utgivelsen Anabasis i 1924, at Leger får en mer fremtredende rolle som diplomat og slutter å utgi dikt, frem til 1940 da han under Vichy-regimet blir avskiltet som diplomat, og fratatt æreslegionen såvel som sitt franske statsborgerskap. Det har blitt sagt at Leger var av den oppfatning at det ikke passet seg for en diplomat å skrive skjønnlitteratur, men ingenting tyder på at dette stemmer. Tvert imot skal nazistene under okkupasjonen ha konfiskert hans leilighet i Paris og brent manuskriptene til fem diktbøker, ett drama og en essaysamling.

Fra sitt eksil i Washington D.C. er Perse ikke lenger stille. Fra diskresjonen som kreves av den offentlige tjenestemannen Leger, til forvisningen til det amerikanske eksil, kan det gradvis se ut som om det er Alexis Leger som utviskes. Så snart han er ute av politikken begynner han på nytt å arbeide med sin diktning under navnet Saint- John Perse. Og i den første utgivelsen etter fratredelsen fra offentlige verv skriver Perse den kjente setningen «‘Jeg vil bo i mitt navn’ var svaret ditt på spørsmålene i havnen».

Den siste delen av livet bygger Leger opp monumentet, ikke over seg selv, men over Saint-John Perse. For at poesien skal kunne puste må poeten som har skrevet den også skapes…

Om gjendikteren:

Lars Tore M. Håvardsholm (f. 1984 i Norge) har mastergrad i samtidsfilosofi fra Ecole Normale Superieure/Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales (Paris). Han er også utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland. I 2020 oversatte han «Virkeligheten og dens dobbeltgjenger» av den franske filosofen Clément Rosset for forlaget H//O//F. Håvardsholm har jobbet som oversetter for «Le monde diplomatique» og undervist norsk og samfunnsfag for mindreårige enslige flyktninger. For tiden arbeider han med med utviklingen av et forskningsprosjekt knyttet til klimafornektelse, støttet av Forum for Vitenskapsteori ved UiO.

Foto: Privat.

///

Om Klimaaksjonens nye serie «Migrasjon og trekkruter, menneske og natur»:

Migrasjonen, og bevegelsene den innebærer, blir ofte utredet fra de fastboendes synspunkt (nasjonale medier, vitenskapelige institusjoner, osv.). I en verden hvor den grunnleggende geopolitiske inndelingen er nasjonalstaten, blir migrasjonen fort en motpol til idéer om tilhørighet, forankring, stabilitet og identitet. Et paradoksalt eksempel er hvordan bestanden av låvesvaler som hekker i Skandinavia kan omtales som «våre fugler», mens flyktninger og innvandrere tvert imot betraktes som utenforstående. Finnes det ikke rom for å innvende at begge disse beskrivelsene er ufullstendige?

Dikteren Saint-John Perse skriver at fuglen er «den i vår blodslekt som brenner sterkest etter å leve». I hans poetiske uttrykk er slektskapet mellom menneske og fugl nærmest et blodsbånd. Bidragsyterne i dette prosjektet tar sikte på å prismatisk gi innsyn i dette fellesskapet, under betegnelsen migrasjon, hvor både landegrenser og artsgrenser krysser over i hverandre. I samme dikt om fuglen, skriver Perse: «Stadig på trekk og hjemsøkt av solinflasjon ferdes den om natten, ettersom dagene er for korte for dens aktivitet».

I migrantenes fellesskap er natten (eller det obskure) og overflod (inflasjon) grunnleggende dimensjoner ved tilværelsen. Bidragsyterne til denne «migrasjonsfrisen» vil spore de nattlige fluktrutene og vise hvordan landflyktighet og rotløshet kan sees på som overskuddsfenomen, og ikke bare gjennom de rådende fortellingene om optimalisering og mangel.

Fugler og mennesker har dessuten dette tilfelles at de i stor grad bruker syn og hørsel for å orientere seg og kommunisere. Fugler – i sitt veldige mangfold – har i alle verdens hjørner vært synlige og hørbare for mennesker, og vice-versa: et slikt forhold mellom mennesker og fugler har preget kulturelle uttrykk i de fleste samfunnene. / Naïd Mubalegh

Serien Klimaaksjonen innleder i dag er kuratert av vår redaktør Naïd Mubalegh, med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Norsk Kulturråd.