Et mørkt bilde av Janus / Asad Buda

1

Et ark uten farge, uten skygge. Et absolutt tomrom. Mørke trer gradvis fram, i form av ord. Det kommer til liv, tar form og taler. Ingenting spesielt har skjedd. Mørket er blitt opplyst, kanskje det har en beskjed til meg: uten maleriene og tekstene dine har du intet territorium, uten historier har du intet hjem. Du er avbildningen av et mørke, og hvis ikke du uttrykker deg  blir du begravd i en navnløs grav. Du skal også vite at menneskelige fantasier og drømmer har rotfeste i vann og jord, og at ikke hvert frø spirer i all slags jord. Skrivingen adlyder de samme prinsippene. Hver penn har sitt eget domene, sitt eget vann, sin egen sol. 

De fordrevne menneskenes skrifter, når de har blitt oversatt til et annet språk, dør i dette språket, isolert og hjemløst. Dine oversatte skrifter kommer ikke til å garantere fortsettelsen av ditt liv, verden du prøver å gjengi i dem kommer ikke til å by deg på husly. Ordskygger kommer til liv på papiret slik at ingenting, intet lys – selv ikke hvis du trekker ditt eget øye ut av hodet og lager et minnesmerke av det du har sett – kan opplyse en eneste bit av din mørke verden. 

Hvorfra kom dette distinkte perspektivet om at mørket bød på innsyn i min verden? Hvem hvisket i ørene mine denne herlige sangen om at vår verden kom til å bli lysere dersom jeg skrev om mørket? Hvorfor ga, på et øyeblikk, dette lovende mørket plass til fortvilelse og håpløshet slik at jeg igjen landet på nullpunktet? Denne indre konflikten og samtalen med mørket er ikke bare min; mange fordrevne mennesker sitter fast i denne tilstanden av limbo. Et fordrevet menneske tydeliggjørikke bare den moderne verdens kontradiktoriske aspekt; kontradiksjonen har også blitt internalisert i ham. Slik bor hos ethvert fordrevet menneske to karakterer som er i konflikt.. Begge disse karakterene er fremmede for hverandre; de vrangleser, avviser og fornekter stadig hverandre. Naturligvis er ikke nivået og dybden i konflikten alltid det samme, de varierer i henhold til språklige og kulturelle avstander. Hvis en flytter fra et østlig land til et vestlig land eller fra en sivilisasjon til en annen, er denne interne konflikten ikke mindre enn selve konfrontasjonen mellom øst og vest. Den skaper like mye kaos i det menneskelige sinnet som i den ytre verden en krig mellom to sivilisasjoner. 

2

Den indre konflikten lar seg ikke enkelt redegjøre for. Å redusere den til enkelte, personlige problemer hos migranten ved hjelp av psykologiske anbefalinger, har hittil vært en fåfengt kamp. Migrasjon er et kollektivt trauma som mest sannsynlig blir videreført til framtidige generasjoner som en arv. For grupper som er ofre for massakrer og fordrivelse, vil dette traumet være desto dypere og mer komplekst. Å bli statsløs er som å bli kastet inn i en fødselsstilstand. Enhver immigrant er et minimalt bilde av den vide verden, full av kaos, og på et sett har vår tids nasjonalstatskrigere stilt seg på rekke og rad i hans sinn. Fordrivelse er ikke et individuelt spørsmål, men et sosiopolitisk saksforhold der ethvert fordrevet menneske bærer arr etter både avgang og ankomst på sin panne. Dette hentyder til kaoset i nasjonalstatens politiske struktur. Han kan verken viske bort avgangens arr eller ankomstens innsegl. Kanskje denne situasjonen kan uttrykkes med metaforen om Janus, den gammelromerske guden. En immigrant er en moderne Janus: et mørkt bilde av den tohodede guden, naglet til de politiske grensene og til byportene. Vi vet ikke helt om han vil tre inn i eller forlate byen. Står han i begynnelsen på noe eller i slutten av noe? Står porten åpen for ham? Er det orden eller kaos som råder? Dreier det seg om en erindring eller en erfaring? Om krig eller fred? Det eneste vi vet er at han har to ansikter: et utsyn mot øst og et utsyn mot vest. Begge synene står i motsetning til hverandre, møter og forstår hverandre uhyre sjeldent; de kjemper endog mot hverandre. 

I et slikt limbo havner man ikke i kraft av egne valg,  det er tvert om etablert av selve nasjonalstatene. Samtidens verden defineres av grenser, og enhver grense utifra betingelser for inn- og utreise. Definerer  de politiske grensene hvor og hvordan man skal bo? Hva skal de moralske reglene som styrer et visst territorium være? De politiske grensene betinger hvor og hvordan et liv skal leves og hvilke moralske reguleringer skal råde innad i det territoriet de avgrenser. De begrenser ikke bare de andres adkomst men fratar også menneskene som bor i territoriet retten til å ferdes ut og til å leve utenfor. Nasjonale regjeringer regulerer avganger: På så sett minner de om den romerske tradisjonens tempel for «Janus-Geminus». Tempelet voktet en port som stod åpen under krigstid og lukket under fredstid. Uansett om regjeringen er et demokrati eller et diktatur, tar den prinsippet om ekskludering for gitt. De administrative systemene og de moralske institusjonene er tuftet på dette prinsippet. Et stort antall mennesker blir idet de fødes  stemplet til å falle utenfor grensene og ikke integreres i de totalitære politiske strukturene. I dag sikrer ikke fødsel og fødselsattest retten til å leve i et land: Denne hjørnesteinen er blitt fjernet ved et stort antall regjeringer, og mange mennesker er Janus’ mørke bilde allerede i sitt hjemland, lenge før de migrerer og søker tilflukt i et nytt territorium. De lever i en permanent grense- og unntakstilstand der de både er innbyggere og forflyttede, de bor på et sted der den nasjonale suverenitet er tuftet på deres ekskludering. 

3

Eksklusjon er det fremste kjennetegnet ved immigrantens tilværelse. Dette er Janus, tvetydig og tohodet. Immigranten ble fordrevet, men idet han søkte tilflukt på et territorium, tok hans unntakstilstand slutt, eller ble den utvidet? Har denne tilstanden opphørt med å være en trussel? Selv om situasjonen ikke kan generaliseres til alle, er anti-immigrantens bevegelser tiltagende, og nasjonalistiske medier fremmer fortellinger om ekskludering og utvisning. Politiske partier på høyresiden vinner stemmer og kommer til makt ved å framheve immigrantene som en demonisk kraft som fortjener å utestenges. Ved siden av tyranniske land som anser menneskerettigheter og prinsipp om likestilling som ugyldige, fostrer også demokratiske land som er tuftet på menneskerettigheter mørke bilder av Janus. Immigrantenes muligheter for å uttrykke sin tilhørighet er ikke likestilte med resten av befolkningen, de institusjonaliserte erkjennelsesnormene er undertrykkende og vesentlig imot immigranter, samfunnets indre konflikter projiseres stadig på dem. På den andre siden omfatter diskusjoner om f. eks. barnerettigheter, likestilling mellom kjønnene og feminisme slett ikke flyktningbarnas og -kvinnenes problemer. De dominerende autoritetene  – mens de anser politiske grenser for å være midler til å opprettholde sin makt – viser seg samtidig grenseløse i sin maktutøvelse og i sin delaktighet i krigshandlinger. Videre tar de ikke ansvar for immigrantene. De leder militære kampanjer hvor som helst der de anser det for å være opportunt, samtidig som de nekter immigranter å vandre inn i sine territorier. Det ville ikke være feil å si at Janus-egenskapene ved immigranten gjenspeiler strukturen i verdensordenen. 

Immigranten er ikke bare et mørkt Janus-bilde for regjeringen, men også for seg selv. Det ene ansiktet til denne guden er ikke synlig for det andre. Janus-immigranten sitter fast i en kamp mellom opplevelse og håp, fantasi og hukommelse. Han lever i et land som er ham fremmed; i et språk og en historie som har gitt ham opp. Han er ikke ment til å så frø og slå røtter i det nye territoriet ; likevel gror det noe: lengsel. Han ser mot fortiden med ett øye, mot framtiden med det andre. Den første generasjonen med migranter lider under hjemlengsel. Kanskje lykkes en håndfull med å drepe sine følelser av tilknytning til egen fortid. Hjemme er et fjernt minne du ikke kan vende tilbake til, men mange ser på sin tilværelse som en midlertidig situasjon og bevarer og opprettholder tanken om hjemreisen som en form for identitet. Disse er de som helt til sitt livs ende bærer denne identiteten med seg og dør med den. Disse immigrantene stammer oftest fra minoriteter og folkegrupper som har vært ofre for massive og tvungne forflytninger. De danner faktisk et fordunklet kollektivt bilde av Janus: De har fysisk nærvær på den ene siden av verden, og historisk nærvær på den andre siden. Verken deres historiske nærvær i hjemlandet eller deres rett til likestilt tilhørighet i det nye landet blir anerkjent.

4

Begrepet «ødeleggelse» rommer flere betydninger, men en av dem er sikkert det at noen av oss ikke får leve på et sted vi har sterke bånd til. I en verden der menneskehetens grenser betinges av de politiske grensene, er faktisk det å bli nektet retten til å bo i en by som en har et sterkt forhold blitt til en slags grunnregel. De som besitter makten tillater seg selv til å utvise borgere og nekte dem adkomst til deres eget hjemsted. Hvis vi nå ser for oss Janus’ tempel, som åpnes i krigstid og stenges i fredstid, i en verden der krig er en grunnregel for relasjoner, så er migrasjon også en grunnregel for de som ikke har plass i maktstrukturen. Låsen på Janus-tempelet synes å ha blitt brutt for alltid og de som er utstøtt har ikke kommet inn for et religiøst besøk, men for vedvarende å leve i hans splittede rike. Inngangen ved grensen er statenes identitetssjekkpunkt og Janus fostres av statene for deres egen overlevelse. En nasjonalistisk regjering er ikke bare grunnlagt på idéen om at den behandler enhver borger som likestilt med andre borgere, uavhengig av kulturelle og sosiale forskjeller og historiske årsaker, men også på ekskludering, utvisning og tilintetgjørelse av visse menneskegrupper, stemplet som denne statens ikke-borgere. Disse ekskluderte gruppene, hvis de overlever massakre og massemord, blir tvunget til å søke tilflukt i andre territorier som immigranter. 

I vår samtid er ikke lenger Janus en underlig og mystisk karakter. Han har mistet sin guddommelige aura. Krigene har ikke bare brutt låsen på hans tempeldører, men de har også ødelagt tempelets fundament. Verden har inntatt en Janus-orden. Han er ikke en som kommer og drar, men en som ikke slutter med å komme og dra slik at regjeringen og de politiske partiene ikke kollapser. Det er åpenbart at de statsløse er blitt til et emne for debatt innad i vestlige regjeringer, en gjenstand for ekskludering med hjemløshet som skjebne. Janus befinner seg ikke kun i limbo ved byens port; han er et mørkt bilde som drømmer om å bevege seg inn i byen, ikke bare med formål om å få opphold. Selv hvis oppholdsproblemet blir løst, kommer ikke samfunnet til å åpne sine grenser. Janus er på vei til å bli denne verdens eneste gud og skape framtidens menneske, som sin skygge og mørke side. 

/ Gjendiktet fra persisk av Naïd Mubalegh // Collage ved Asad Buda

Asad Buda

Asad Buda is a freelance writer from Bamiyan, Afghanistan. He studied sociology in Tehran and theology in Qom and he has worked as a University Lecturer in Kabul. He is the former ICORN guest writer in Karlstad. After his arrival in Sweden, a chapter of his personal memoir ´´Det återvändande Ögat´´ was published in Värmland Writers Anthology. As the project manager, he worked with Riksteatern on the Little History Project which resulted in publishing a book under the title of Hoppets Territorium. Besides writing, he works with visual art, focusing on the demonization of political enemies and aesthetic aspects of extremists and political violence. He worked with Khadim Ali on different projects: The Evil Flower, Sharjah Biennial 2019, The Invisible Border, 2020, Future as An Unknown Enemy, Action Gallery – New York, 2020 – 2021, Sermon on The Mount, Institute of Modern art – Australia 2021. There Is No Other Home but This is under exhibit at Govett-Brewster Art Gallery, from 26th February – 26th June 2022.

Naïd Mubalegh

Naïd Mubalegh (f. 1989) er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Lisboa, Sorbonne og Universitetet i Oslo. Forskinga hennar fokuserer på påverknaden økonomiske teoriar har hatt på evolusjonsbiologien, og omvendt. Ho jobbar også som skribent og omsetjar av fag- og skjønnlitteratur.