Lynet slår ned, og et tre tar fyr. Insektene føler varmen og prøver å fjerne seg. Fuglene sanser røyken og legger seg på vingene. Apekattene hører fuglenes skrik og setter etter. Villsvinet sanser fuglenes og apekattenes flukt gjennom skogen og følger på. Et menneskedyr ser ilden og ringer brannvesenet. Sirenene og de blinkende lysene fra de røde bilene i full fart ut av byen får sykler og fotgjengere, busser og biler til å vike til side. Den som ikke tolker signalene rundt seg riktig, er i fare.[i]
Mesteparten av informasjonsutvekslingen jeg deltar i, skjer likevel uten at jeg vet om det. Signalene mellom nervene og kjemikaliene i de ulike delene av kroppen min sendes uten stans og uten at jeg merker det, døgnet rundt, samtidig som kroppen min uavlatelig responderer på strømmen av signaler den mottar fra omverdenen, uten at jeg vet om det. Vi er gjensidig dypt forbundet med og avhengig av hverandre. Med lys og lyder, lukter og sekreter, farger og bevegelser signaliserer planter, dyr og menneskedyret kontinuerlig sine behov, krav, engstelser og advarsler til hverandre og til omverdenen. Jeg lever i en uavbrutt symbiose med omverden.[ii]Byene og skogene, savannene og ørkenene, innsjøene og verdenshavene er en eneste tett, sammenhengende vev av språk: Ikke drep meg. Gi meg skjønnhet. Nervenettene, kjemikaliene, hjernene og lemmene, biotopene og økosystemene – det er økosystemet jorden jeg bebor.
I det moderne Vesten trodde vi at det bare var menneskedyret som snakket. Slik er det ikke. Akasietreet på savannen produserer gift i bladverket og sender ut kjemiske signaler til andre akasietrær om å gjøre det samme for å redde seg når antilopeflokken beiter på treet og truer dets eksistens. For å opprettholde planteuniverset samarbeider sopp, røtter og bakterier som store, komplekse hjerner under jorden. Med intrikate dansetrinn forteller speiderbien de andre biene hvor det er nektar i nærheten, i hvilken retning og hvor langt det er til den. Med plan og tilrop organiserer sjimpansene seg for å angripe en nabostamme. Menneskedyret leser en kunstanmeldelse, går til galleriet, ser vakre, foruroligende bilder og lurer på hva det betyr.[iii]
For å forstå språkene rundt oss vurderer vi kontinuerlig omverdenen og oss selv. Solen som står opp hver morgen, treet utenfor tuen, elven som renner gjennom dalen, gaten som er den samme som i går, og nærværet av egen kropp utgjør bakteppet for vurderingene våre. Det er på bakgrunn av det faste, gjentagende at endringer trer frem. Det er med den gamle verden jeg leser den nye verden. Det er med gårsdagens vaner jeg fortolker nyhetene. Dekkes solen av aske, blir treet utenfor tuen min hugget, blir vannet i elven udrikkelig, et hus i gaten revet eller følsomheten i bena mine svekket, er det informasjon jeg må forholde meg til og fortolke. Hva betyr dette for overlevelsen min? Det jeg ikke vet hva er, som en underlig lukt i luften, uforståelig informasjon eller en fornemmelse av noe jeg aldri før har kjent, undrer jeg meg over eller fortrenger. Signaler jeg ikke greier å tolke, kan være ubetydelige, og de kan være livsviktig. Instinktene mine kan lure meg. Det jeg lærte i går, kan være uten relevans i dag. Feiltolker jeg, kan det få katastrofale følger og lede til min død. Feiltolkning kan også lede meg til en mulighet jeg tidligere ikke så.[iv]
*
For å få min andel av skjønnheten, må jeg arbeide, gjøre meg fortjent til den eller ha flaks. Noen anvender også makt. Som enkeltindivid taper jeg uansett i lengden. Døden innhenter oss alle. Også familien, gruppen, fellesskapet jeg tilhører, vil før eller senere opphøre. Men naturen selv taper aldri. Naturen som uten stans dag og natt arbeider i hver og en av oss, taper aldri. For naturen er det alltid nå! Nå. Nå. Nå.
Naturens nå kan bestå av en evighet eller et sekund. Det kan ta millioner av år og hundrevis av tilfeldige mutasjoner å omdanne to fiskefinner i havet til to primatføtter på land. Beslutningen om å skrive denne boken tok en uke. Naturens former endrer seg når de ytre betingelsene endrer seg. Er det bedre liv på land enn i sjøen for en art, så er det gunstig å utvikle fiskefinner til føtter. Ødelegger menneskedyrets jakt på skjønnhet planetens økosystem, er det gunstig, og på tide, å omdefinere skjønnheten.
Å ville endre evolusjonen vi er en uløselig, innvevd del av, kan være et usikkert foretak. Evolusjonen har ingen annen retning enn naturens fortsatte liv. Er de nye primatføttene eller den nye boken tilpasset de endrede livsbetingelsene, danner formen norm og sprer seg. Passer ikke de nye føttene eller boken til endringene som er inntruffet – øker ikke den nye boken tilgangen til skjønnhet for alle, dør budskapet gradvis ut. Og så er det dette: Noe som erfares som feil eller dysfunksjonelt i dag, kan vise seg å være riktig og funksjonelt i morgen. Kaster jeg manuskriptet til denne boken i søppelkassen, kan det i morgen vise seg å være en feiltagelse. På samme vis som menneskets tro på egen fornuft kan være en feilvurdering; teknologien som øker min tilgang på skjønnhet i dag, kan vise seg å undergrave den i morgen.
*
På denne kloden, som vi alle deler, under denne skjøre, krumme kuppelen av en atmosfære, som vi alle deler, utfolder livet seg i et utall av frodige og karrige, tørre og våte, kalde og varme økosystemer som inngår i hverandre, og hvor alle er avhengig av – og påvirker – hverandres liv. Dette er livets og kunstens grunnvilkår, her starter og slutter det. Hva vet vi?
*
[i] Naturen er et eneste stort signalsystem, skriver den amerikanske pragmatikeren og semiologen Charles Sanders Peirce. I sin erfaringsbaserte, tredelte og triadiske forståelse av hvordan alt levende kommuniserer, innfører Peirce en interessebasert fortolker i tillegg til det betegnede og tegnet; i fortolkningssituasjonen innfører han tre typer informasjon – ikon, tegn og symbol – samt tre grader av informasjonsintensitet, og overskrider med det dualiteten som har stengt den europeiske semiotikken inne i logikken. Jesper Hoffmeyer anvender Peirces triadiske semiologi fra et biologisk ståsted i Livets tegn; Eduardo Kohn fra et antropologisk utgangspunkt i How Forests Think, Wendy Weeler i et litteraturvitenskapelig perspektiv i Expecting the Earth.
[ii] Jesper Hoffmeyer.
[iii] Det foreligger i dag et vell av litteratur om plantenes og dyrenes intrikate kommunikasjon med seg selv, hverandre og omverdenen, den store verdensveven er under oppdagelse. På norsk er oppført Lindauer: Bienes språk, Stefano Mancuso & Alessandra Viola: Smarte planter, Peter Wohlleben: Trærnes hemmelige liv, Anne Sverdrup-Thygeson: Insektenes planet. Dyrestudier er legio, for en kortfattet innføring i de større pattedyrenes følelsesliv kan Marc Bekoffs The Emotional Lives of Animals være en begynnelse. Det finnes legio bindsterke verk om økologi, et par er tatt med i litteraturlisten. Det vi venter på, er store, syntetiserende forskningsprogrammer om menneskedyret forsket på som natur i et økosentrisk perspektiv. Paul Colinvaux’ The Fates of Nations, Alfred Crosbys Ecological Imperialism og Jared Diamonds Våpen, pest & stål kan stå for slike begynnelser.
[iv] Med kroppen konkret plantet i levd virkelighet utvikler Peirce en språk- og tegnforståelse som det er vanskelig å komme utenom.
Med tillatelse fra forfatter og forlag bringer vi i dag dette utdraget fra Skjønnhetens økologi; Forlaget Oktober 2023.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 