«Forfattere må stille de radikale spørsmålene som rokker ved språkets makt og maktens språk.»
Miljøkriser verden rundt forsterker hverandre. Når det blir målt rekordhøye 37 C i Andesfjellene og temperaturen samtidig øker i lavlandet, er det et forvarsel om ufattelige konsekvenser for helse, drikkevannsforsyning og matproduksjon på et helt kontinent. Hvor skal flyktningene reise når klimaomveltningene også rammer de rike landene i full skala? Hvem skal komme dem til unnsetning? De rike landene er påholdne med flyktninger; de fattige landene mer sjenerøse. Når polene smelter vil havnivået stige over hele verden. Hvor skal mennesker flykte? Flommen og jordskredene i vårt eget land er bare en første påminnelse om lidelsene mennesker og natur blir utsatt for. Kan nordmenn snart endre velgeratferd?
Mennesker på verdens kontinenter vil i denne tiden erfare at alle verdens folk er ett folk, spirituelt og genetisk. Dette er ennå vanskelig å forestille seg, for klassekamp, vold og naturødeleggelser er resultatet når myndighetene ikke tar inn over seg den sjokkartede klimanøden. Samtidig åpner framtidsperspektivet et universelt håp som begynner der vi løfter mennesker ut av fattigdom og klimakrise, med egne hender og fellesskapets hender. Det er når en felles erfart nød får oss til å bli gode medmennesker at vi kan være villige til å endre virkelighetsoppfatning.
Helt fra oppstarten var de offentlige innvendingene mot nettsiden til Forfatternes klimaaksjon ganske ensartede. Selve tankefeilspørsmålet kom i vinden før vi hadde fått sukk for oss: «Kan litteraturen redde klimaet?». Senest under et (ellers oppløftende!) besøk hos forfatterkolleger i København nylig, måtte jeg besvare dette merkverdige spørsmålet. Samtidslitteraturen kan ikke endre leserne, men leserne kan endre alt. Dette er ikke bare et paradoksalt slogan. Det er vår ubeskjedne erfaring etter tilbakemeldinger fra særlig unge forfattere, studenter, lærere og kunstnere. Stoffmangfoldet på nettsiden har bidratt til ny kunnskap og nye perspektiver blant dem som videreformidler innholdet i våre dyptpløyende tekster. Ja, for alt jeg vet har vår sakpoetiske metode påvirket lese- og skrivemåter også? Vi inviterer ikke bare til skumlesning, men til studier og refleksjon. Kampen mot misbruket av fossile energikilder innledet Klimaaksjonens virke og er hovedtemaet i vårt jubileumsår.
Dessverre hersker enda en tankefeil i offentligheten: Troen på at flest mulig lesere gir sterkest innflytelse er en overtro som overser at grundige lesninger fra engasjerte lesere gir et mer robust, kulturelt immunforsvar. Det gir samtalens overtalelse og ideenes jungeltelegraf. Gode tekster når ofte gode lesere. Medias meningsproduksjon og kommentariatets flokkinstinkter kan nok trigge meningenes motebølger i titusentall, men gir neppe varige bevissthetsendringer.
«Å så en amarant og følge veksten, er som å se et nytt kontinent oppstå fra din egen terrasse.»
Det gjør derimot det å sette frø og grave i jorda med nakne hender. Jordsmonnets mikrober motvirker depresjon, er det påvist, og vårt mentale immunforsvar trives blant planter, trær og blomster. Å så en amarant og følge veksten, er som å se et nytt kontinent oppstå i din egen hage. Selvforsyningstanken er forresten et kunnskapsideal der teori og praksis har stevnemøte i kroppen, mellom hjerte og hjerne. På lignende vis utgjør tiden vi tilbringer med barn og gamle, herunder syke og døende slektninger og venner, en kroppslig sammenhengskraft: Avgjørende for at vi skal få kultivere oss som medmennesker og tåle vår bærekraft. For over tretti år siden måtte jeg vinterstid felle noen trær for å bygge et hus, en generasjonsbolig. Jeg hadde lært å omfavne trærne og takke (dem) for livet. Sånn ble jeg ekstra oppmerksom på skjæreredet i toppen av den største furua. Skjærene fant snart et annet tre på eiendommen og ble mine venner for livet, enda jeg ødela boplassen deres. Jeg fikk dele en kunnskap som skulle opplyse alt det jeg senere lærer og leser.
(Eget foto: Amarant)
Fordypelsens stille triumf er et gammelt kunnskapsideal. Historisk sett er det Opplysningstidens idealer Forfatternes klimaaksjon har endevendt gjennom sakpoetiske strategier, slett ikke bare ved at poesien utgjør halvparten av nettbiblioteket vårt, og dermed også naturdiktningen. I bestillinger av tekster og påfølgende redigeringsrunder legger vi stor vekt på formuleringsnivå, forfatterstemme og avsnittsrytme. Prosjektbeskrivelsene skal være så sammensatte at den som takker ja samtidig har takket ja til å finne sitt eget stoff, mer enn å produsere en vinkling og en lydig besvarelse. Serieformatet, som ble vårt kjennetegn, gir dermed ofte essays og dikt som skaper et reelt mangfold og underminerer sedvanlige kvalitetskriterier, i motsetning til det konvensjonelle mangfoldet som sjelden når lenger enn til det fiktive «mange». Forfattere må stille de radikale spørsmålene som rokker ved språkets makt og maktens språk.
Den første skriftaksjonen het «På vei til Paris» i forbindelse med klimatoppmøtet i 2015 (COP21), markert med et eget arrangement på Litteraturhuset i Oslo. Senere har vi hatt omfattende intervjuserier med jurister, økonomer, forskere og politikere, samt en egen kunstspalte. En serie om sivil ulydighet på nettsiden ledet frem til en aksjon med iranske fribyforfattere på Litteraturhuset i Fredrikstad. I samarbeid med Poesi i Grenseland har Klimaaksjonen også besøkt Norsk Litteraturfestival på Lillehammer og invitert poeter til poesimessene Missa Poetica og Missa Mystica, fremført flere ganger. Takket være honorarstøtte fra norske forlag har vi kunnet presentere underskogen i det litterære feltet. Kunnskapsdugnaden i samarbeid med Anders Dunker og verdens ledende miljøtenkere står i en særklasse de siste årene.
«Samtidig har vi de fryktinngytende naturkreftene som ser ut til å spille kaos rett inn i algoritmearmene til roboter og kunstig intelligens.»
Vi har i dag et enestående bibliotek på felter som filosofi, kunst, økonomi, forskning, politikk og litteratur, med poesien som ledestjerne. Alle disse nærmere sju hundre tekstene i mange sjangre bevitner hvordan tenkende og skrivende folk fra mange land og på mange språk forholdt seg til den voldsomme naturhistoriske omveltningen. Våre tekster og tankestoff er opp gjennom årene spredd i aviser og tidsskrifter, samt på mange festivaler. De har tilskyndet nye initiativer både blant forfattere og i undervisningssektoren.
La meg her få fremheve våre danske forfatterkolleger. De er, og har vært, entusiastiske støttespillere helt siden begynnelsen av klimaaksjonen, og har etter sigende latt seg inspirere av arbeidet vårt. Mitt internasjonale utsyn tilsier at den ferske danske organisasjonen «Forfattere ser grønt» allerede er blant de fremste kunstneraksjonene i europeisk sammenheng, for øvrig i samarbeid med andre danske kunstnergrupper. Carsten Jensens utrettelige skrivekunst opplyser oss alle.
MÅLENE SOM DEFINERER OSS
Da jeg noe skrekkslagen påtok meg eneansvaret for å videreføre Forfatternes klimaaksjon som nettside, etter at medlemsorganisasjonen ble avviklet, stod det klart for meg at en ny dimensjon måtte tilføres arbeidet. Flyktningens virkelighet under klimakatastrofene ga bud om den nye naturhistoriske epokens menneskelige muligheter og tragedier, men fikk lite oppmerksomhet i offentligheten og i miljøbevegelsen.
Den andre målsetningen har vært å gjøre nettsiden mer internasjonal, noe som ble mulig takket være våre utenlandske redaktører og litterære kontakter i flere land. Jeg er spent på om norske og nordiske søknadsinstitusjoner vil støtte denne økende satsningen i fortsettelsen, for målet er i pakt med klimaomveltningenes kjennetegn: En verdensomspennende krise for alle levende arter og på alle samfunnsnivåer, særlig blant flyktninger og fattige, om aldri så rike på dyrekjøpte menneskelige erfaringer.
«Vi kan alltid lære av mennesker i krise.»
Migrasjon og innvandring kan åpne for menneskerevolusjonen, som jeg har kalt det historiske vendepunktet. Sivilsamfunnets ideelle organisasjoner bør legge til rette for utvekslinger med klimarammede søstre og brødre i mange deler av verden, på grasrotnivå, blant flyktninger. Våre nettsider er et forsøk på å bygge opp en slik tålmodig kulturell samforståelse gjennom tekster fra forfattere med ulik tro og politisk syn. Merk at de ukrainske forfatternes besøk i mange land skjer målrettet for å øke kunnskapene om ukrainsk kultur og historie. Vi kan alltid lære av mennesker i krise. Media kunne fornye sitt samfunnsoppdrag og vie denne mulige samforståelsen systematisk oppmerksomhet.
Klimaaksjonen har hele veien vært et talerør for at miljøkamp ikke må ende som CO2-grafer med voice-over, men ta utgangspunkt i mennesker og sosialt liv. Den kampen er ennå ikke vunnet!
SKAPERKRAFT
Skal tradisjonell prosalitteratur i denne harde tiden erstattes av vitnelitteratur og nyskrevet dramatikk? Dramaets tid påkaller teaterets folk? Forfattere og kunstnere kan i økende grad vende fiksjonene ryggen og lytte mer til folks vitnefortellinger. Den kognitive støyen fra fossilmagnatene og deres menneskefiendtlige begrepsapparat og språkføring, gjør krav på tiltagende språklig motstandskamp. Utlysningene av nye leteblokker i vårt eget land viser at det også er tenkemåter som må revolusjoneres. Fossilindustriens nikkedukker i politikk og næringsliv fremstår som samfunnselitens funksjonelle analfabeter. Oljen som kunne vært en velsignelse blir slik en forbannelse.
Se hvilke grusomme ødeleggelser den russiske oljeindustrien finansierer i Ukraina, og gjennom den svarte økonomiens bidrag fra vestlige investorer, også norske.
Barbarenes gemene drap på sivile ukrainere og raseringen av Ukraina og deres naturmiljøer, medførte at jeg straks begynte å forberede en ukrainsk vending på våre nettsider. Jeg fant lykkeligvis fram til Oleh Bohun, redaktør, festivalarrangør og poet bosatt i Lviv. Han gjør en fenomenal innsats både for redaksjonen og ukrainsk litteratur.
«Forutsigbar økonomi er det som mangler i et trangt kulturklima.»
En av de skarpeste kritikkene i Forfatternes klimaaksjons første år kom fra Preben Jordal, dagens leder av Kritikerlaget. Jeg tok vel imot hans fornuftige kritikk, selv om den bramfritt undervurderte både våre ferdigheter og muligheter. Noe frittalende opplyste jeg Jordal om at initiativer som FKA krever minst ti år for å realisere sitt potensial. Mang en gang har jeg bitt meg i tunga over dette offentlige utsagnet, for arbeidet skulle både kreve og gi mer enn jeg kunne forestille meg. Jeg ser stadig mulige forbedringer av denne nettsiden, og det mangler ikke på ideer. Forutsigbar økonomi er det som mangler i et trangt kulturklima.
Knapt noen tenkeform er mer uglesett i Norge enn den som går under betegnelsen «universalisme», men miljøkrisenes kjennetegn er universelle og konkrete på samme tid. Vi som er språkarbeidere må aldri slutte å minne om at fremtiden møter oss med enorme muligheter til et bedre liv for stadig flere mennesker. Kloden har en overflod av ressurser, nok til alle. Medisin og forskning tilsier lindring av smerte, bedring av livskår og en mulighetssvanger kunnskapsforvaltning. Miljøkamp kan føre til renere vann, bedre dyrkningningsmetoder, sunnere liv, mer fisk i havet og en mer opplyst befolkning.
Samtidig har vi de fryktinngytende naturkreftene som ser ut til å spille kaos rett inn i algoritmearmene til roboter og kunstig intelligens. Hvilken orden oppstår da? Selve vår kunnskapsform står for fall. Naturmennesket roper til oss fra urfolkenes truede områder og reservater, og flyktningenes frihetsrop lyder fra de inhumane leirene. Klassekamp i dag kan handle om å redde Mennesket i oss alle gjennom en mer rettferdig internasjonal fordeling av ressursene. Samfunnets nybrottsarbeid begynner alltid med kampen for sosial rettferdighet, arbeidets rettigheter, kulturell inspirasjon og en opplyst skattepolitikk, og unge som gamle skal i tiden fremover lære en mer glødende identifikasjon med naturomgivelsene. Litterært sett kan det handle om hvordan vi som forfattere kommuniserer våre menneskebilder:
Blir mennesket redusert til et fiktivt spill med handlingskarakterer i romanene, dataspillene og serieformatene, brikker som inngår i sinnrike plot, og en kunstnerisk tenke- og skrivemåte som er så forutsigelig at KI-maskinene lett kan kopiere litteraturen? Er de mest suksessrike forfatterne kapitalismens agenter som etterlater seg konkurransesamfunnets digitale slaver, hekta på fiksjon? Våger vi å trenge så dypt ned i språket at menneskets feilbarlighet gjennomsyrer det vi skriver, og dermed evnen til å se medmennesket gjennom litteraturen. Essayet, sakpoesien, novellen, artikkelen, diktet, dramaet og dokumentarlitteraturen kan vise seg å bli klimasammenbruddets litteratur.
Vi bør forresten aldri snakke om menneskets verdighet uten å nevne lidelse og smerte, og hvordan endringsvillige medmennesker prøver å lytte oppmerksomt til hverandre i samtaler og lesning. «Hastverk er djevelens verk, tålmodighet er Guds verk», sier et arabisk ordtak.
«Redningsaksjon Mennesket» lyder kanskje storslått. Ved nærmere ettertanke kan det vise seg at denne ikke altfor gamle skapningen møter sin ypperste oppfyllelse når mennesker står sammen og gjør forskjeller til felles styrke. Fremtidsarbeidet begynner i familien din, i nabolaget, på jobben. Medmenneskelighet er og blir praktisk arbeid. Stadig flere av oss vil erfare naturkriser, særlig unge folk. Forfattere av prosa og argumenterende sakprosa må i en slik eksistensiell omveltning våge å endre sine skrivemåter slik at visjonen om et varmere og mer opplyst fellesskap gjennomstråler setningene og frembringer språkets morgensol. I krisetilfeller, husk hodelykt.
«Redningsaksjon Mennesket» lyder kanskje storslått.»
Nød, kaos og smerte tvinger frem verdighetsintelligensen i mange av oss. Da våkner også ærefrykten for ulv, hvitveis, naturområder og bier. Å drive informasjonsbasert miljøkamp og ruste opp skolen til en bedre naturfagundervisning, kan ikke lykkes før mennesker med ulike politiske og trosmessige holdninger kommer sammen og forstår utryddelsene som pågår i fellesskap. Forfatternes klimaaksjon vil her gi sitt beskjedne bidrag.
Kloden venter ikke. Kjærligheten er stadig brennende i sin iver etter å elske oss.
Fredrikstad, 15. august 2023
Freddy Fjellheim
JUBILATORISK ETTERORD /
Nettsiden til Forfatternes klimaaksjon slår an stemmegaffelen og toner ned feiringen av sin 10-års-dag, men heiser samtidig banneret for en stillferdig og mektig dikt-suite, nyskrevet av den verdenskjente ukrainske poeten Iryna Shuvalova. Vi byr på både norsk og engelsk gjendiktning bl.a. med støtte fra Den norske Forfatterforening. Utgivelsen skjer på selve dagen, den 20. august.
Saken er at vi ikke bare får stadig flere lesere, men stadig flere aksjonistiske lesere. Hver og en av dere fremmer potensielt lesningens aksjoner i dette øyeblikk. Gratulerer til alle lesere og forfattere som har gjort disse sidene så næringsrike. Takk til styremedlemmer og redaksjonsmedlemmer som bidro med innsats til ulike tidspunkter, i særdeleshet redaksjonssekretærene Martin Fjeld, Lars Haga Raavand, Sofie Isager Ahl, Søren Toft Høyner, Kathleen Rani Hagen og Oleh Bohun. Uunnværlig er også vår språklige hovedkonsulent, Sigurd Hverven. Støttespillere blant norske forlag og hos Bergesenstiftelsen, Fritt Ord, NFFO og Kulturdirektoratet fortjener stor takk. En spesiell takk til Extinction Rebellion Ung!
Begynnelsen på det som skulle bli Forfatternes klimaaksjon startet med min henvendelse til Espen Stueland november 2011. Først et år senere ble vårt samarbeid realisert. Snart sluttet kolleger som Tone Hødnebø, Terje Dragseth, Ingvild Burkey og Arne Ruste seg til vårt initiativ. Årsmøtet i DnF på vårparten i 2013 ga støtet til en cross-over-organisasjon som skulle involvere tre av forfatterforeningene. Forfatternes klimaaksjon etablerte samme år sitt styre og ble en aktiv debattant i media og på litteraturfestivaler, etter en intens og kreativ oppstartsfase der også forfattere som Elisabeth Eide, Jostein Gaarder, Sidsel Mørck, Mette Newth, Arild Stubhaug, Wera Sæther, Arne Johan Vetlesen, Alexander Melli, Thor Sørheim og Brit Bildøen bidro på ulikt vis. Noen nevnt, ingen glemt. I 2016 vedtok årsmøtet i FKA å nedlegge medlemsorganisasjonen etter tre års virke. Nettsiden måtte leve videre på egen kjøl.
/
Redaksjon: Arne Johan Vetlesen, Ariel Rosé, Anders Dunker, Carsten Jensen, Freddy Fjellheim, Ishion Hutchinson, James Byrne, Kathleen Rani Hagen, Oleh Bohun, Naïd Mubalegh, Marius Mikkel Kjølstad, Michael Marder, Randi Ward, Silja Henderson, Sigurd Hverven, Thomas Hylland Eriksen, Tommy Olsson.
Tidligere redaksjonsmedlemmer: Sofie Isager Ahl, Eva Bakkeslett, Sissel Bergfjord, Inga Bostad, Daniel Boysen, Nickole Brown, Susanne Christensen, Ragnhild Freng Dale, Elisabeth Eide, Martin Fjeld, Jonas Gren, Johannes Heldén, Anne Karin Jortveit, Søren Toft Høyner, Aaron Kent, Eirik Høyer Leivestad, Agnar Lirhus, Alice Miller, Mette Moestrup, Sidsel Mørck, Randi Nygård, Lars Haga Raavand, Sofia Roberg, Line Madsen Simenstad, Lars Skinnebach, Kim Simonsen, Ingrid Storholmen, Mats O. Svensson, Mats Söderlund, Karolin Tampere, Charlotte Weitze, Jesper Weithz, Andreas Ytterstad.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 