Den doble trusselen: Global oppvarming og ny kald krig
Mens temperaturene stiger verden over, synker vi hjelpeløst inn i en nedkjøling av det politiske klimaet. I tillegg til de opphetede krigene i Ukraina og Midtøsten, snakker analytikere både i øst og vest om «en ny kald krig». I motsetning til de varme krigene, som er regionale, er den kalde krigen en verdenstilstand som vi bare kjenner altfor godt: en konstant og fastlåst spenning, som en lammende global krampe.
Eskalering virker like fatalt som en deeskalering virker umulig. Det samme kunne sies om klimakrisen: En deeskalering av olje og gassforbruket virker politisk umulig, bare med den forskjellen at situasjonen eskalerer mens vi – og fordi vi – fatalt nok fortsetter å vente. Og når vi venter, er det kanskje mer enn noe på grunn av den geopolitiske situasjonen, som har tilspisset seg siden invasjonen av Ukraina: Selv der vi ikke hører det i klartekst, melder situasjonen seg som en erkjennelse av at realpolitiske forhold og maktstrategiske posisjoneringer gjennomgående trumfer alle klimahensyn.
Er geopolitikken i ferd med å bli selve akilleshælen for kampen mot klimaendringene, for omsetningen av klimaforståelse i handling?
Prosessen vi kan omtale som klimaopplysningen, kan sies å ha begynt på midten av forrige århundre og innebærer at menneskets klimatiske innvirkning og livsvilkår blir utlagt som politiske realiteter. Nettopp denne oppløsningsprosessen, som etablerte klimaet som en sterk nykomling på de politiske prioriteringslistene, har disse siste årene blitt systematisk forbigått av en altfor velkjent interparanoid sikkerhetspolitikk. Spørsmålet som trenger seg på i denne konstellasjonen er simpelthen dette: Kan vi unngå at et økt konfliktnivå fører til klimanederlag for alle parter?
Muligheten for et politisk spill der absolutt alle taper, oppstod kanskje først med atombomben og siden med dens perverse potensering i hydrogenbomben. Da George Orwell i skapte begrepet «kald krig» i teksten «You and the atom bomb», trykket i Tribune i oktober 1945 – bare to måneder etter at soppskyene steg opp over Hiroshima og Nagasaki – handlet det om en ny våpenteknologi som alle innså ville forandre verden. Spredningen av de nye bombene presenterte fatale muligheter som selv i urealisert form virket direkte inn på realitetene. Men bakgrunnen for Orwells beskrivelse av denne «freden som ikke er en fred», var også et par omdiskuterte og nå glemte bøker av filosofen og statsviteren James Burnham (1905-1987). De handlet om en kommende machiavelliansk-byråkratisk verdensorden, styrt av en ugjennomtrengelig forvaltning, immun mot innvendinger, kritikk og motstand. I flukt med dette la Orwell også vekt på at bomben forsterket en verden av uangripelige blokkdannelser, monopolartede industrier og realpolitisk orienterte oligarkier, mens klassekampen internt i hver stat ble umuliggjort: «Atombomben kan nå fullbyrde denne prosessen ved å frata utbyttede klasser og folk all makt til å gjøre opprør, samtidig som bombens besittere blir stående på et eget plan av militær likhet.»[1] Faren for en slik strukturell maktesløshet rammer også det globale segmentet Bruno Latour og Nikolaj Schultz har kalt den nye økologiske klassen – alle som kjemper for jordens fortsatte beboelighet.
Fossilforbrenningskomplekset
Det vi kunne kalle den geopolitiske vendingen i klimapolitikken er ingen hemmelighet, og blir for eksempel konsist formulert i et ferskt skriv fra verdensbanken.[2] Til tross for denne klarheten hos visse analytikere, er aktørenes egen argumentasjon og språkbruk blitt stadig mer ugjennomsiktig og uforståelig. Etterretningen og sikkerhetspolitikken er områder der vi kan være sikre på at demokratisk innsyn ikke er prioritert: Vi forventer ingen folkeavstemning om innkjøp av krigsskip og heller ingen åpen diskusjon om spionasje. Det er sjelden vi ser grasrotkampanjer om sikkerhetspolitiske avtaler eller militærstrategiske tilrettelegginger, bortsett fra den utrettelige, men marginale og ofte dagspolitisk diffuse fredsbevegelsen. Militære overveielser utgjør uregjerlige krefter som opererer suverent over hodet på den enkelte borger, i en grad som til og med overgår den økonomisk motiverte utenrikspolitikken.
President Eisenhower, krigsveteran, general og hovedstrategen bak D-dagen, advarte i sin avskjedstale i 1961 mot innflytelsen til «det militær-industrielle komplekset» – en vending som med rette skulle bli berømt. Tilsvarende snakker vitenskapshistorikerne Naomi Oreskes og James Conway i sin fiksjonaliserte fremtidshistorie The Collapse of Western Civilization om hvordan verdens ulike stater maktesløst ble ofre for «fossilforbrennings-komplekset» («the fossil-combustion complex»)[3] Som Eisenhower la vekt på, dreier det seg om et maktkonglomerat som ikke nødvendigvis er innrettet bevisst, men som uansett er en trussel mot demokratiets makt og statens suverenitet – og som ut fra selve sin struktur tar alle midler i bruk for å beskytte seg mot innbilte og reelle trusler.
Selv om Eisenhower uttalte seg kritisk mot militærindustrien og talte for ikkespredningsavtaler og nedrustning, var det symptomatisk at hans regjerning også manøvrerte for å avsette Irans folkevalgte president Mosaddegh i 1953– med det klare formål å sikre oljereveranser til Vesten. USA anerkjente offisielt sin rolle i kuppet i 2013, men har som kjent i årtier operert med en energipolitisk agenda i utenriks- og sikkerhetspolitikk. I dag er denne energisentrerte sikkerhetspolitikken blitt gjengs også i Norge og Europa. Den lar også seg avlese i den allestedsnærværende opptattheten av å etablere regional innflytelse i en multipolar verden: vi ser også klimaet komme på defensiven i Kinas energipolitikk, til tross for store miljøpolitiske vyer, samt i Indias kullavhengighet og påtrengende klimadilemma.
I noen tilfeller blir en uhemmet utvinning og bruk av fossile brennstoffer helt eksplisitt begrunnet med geopolitikk. Der det skjer har man også begynt å snakke i den kalde krigens språk: en retorikk der tvingende trusler nødvendiggjør handlinger som i neste omgang øker faren. Dette er også en retorikk der totale katastrofeperspektiver regnes inn som noe kalkulerbart: i klimaets tilfelle betyr dette en energipolitikk fullstendig uten nedbremsing – en fortsatt og økt utvinning av olje og gass i de kommende tiårene. Vi har å gjøre med en urokkelig insistering på hva som må til – uomgjengelige imperativer, både militært og økonomisk. Det ligger en nådeløs realisme i vurderingen bak hvert minste skritt, som like fullt fører verden mot en avgrunn.
For hvert skritt blir det vanskeligere å holde fotfestet, for hvert skritt blir det vanskeligere å komme seg tilbake i slakere terreng – og umulig å gå videre annet enn som et offer for gravitasjonskraften.
Men hva slags avgrunn er det snakk om? Er veien som fører mot stupet virkelig noe mer enn en metafor? Hvis vi skal sammenligne de to største truslene mennesket utgjør mot seg selv – atomkrig og klimaendringer – må vi også justere forestillingen om «avgrunnens rand»: atomkrigen er riktignok et stup der det neste skrittet fører ut i undergangen. Den globale oppvarmingen, derimot, mer som et sva som krummer nedover, som blir stadig brattere. Problemprofilen ser dermed ut som om vi har vendt den salryggede utslippskurven opp ned. For hvert skritt blir det vanskeligere å holde fotfestet, for hvert skritt blir det vanskeligere å komme seg tilbake i slakere terreng – og umulig å gå videre annet enn som et offer for gravitasjonskraften. I atomkrigscenariet kan vi meningsfullt snakke om et fatalt tippepunkt, en historisk avtrekkermekanisme. I klimasammenheng er det heller slik at vi snubler og sklir gradvis dypere inn i et katastrofalt og kaotisk uføre.
Hydrogenbomber og klimaopplysning
Et merkverdig forspill i forholdet mellom oljeindustrien og den militære atomvåpenstrategier fant sted i 1959. Mens den kalde krigen var blitt en etablert verdenstilstand, feiret den amerikanske petroleumsindustrien sitt 100-årsjubileum i det juridiske biblioteket på Clumbia University. Blant de inviterte talerne var hydrogenbombens oppfinner, Edward Teller. På dette tidspunktet var han uglesett av mange, men fortsatt innflytelsesrik i politikken og næringslivet. Teller var også en provokatør, og i møtet der oljebransjen feiret seg selv, handlet foredraget hans – antagelig til vertskapets gremmelse – utelukkende om én ting: et fenomen han kalte «drivhuseffekten»: «Jeg vil snakke med dere om energi i fremtiden…»[4]
Budskapet hans var at forbrenningen av fossile brennstoffer snart ville måtte erstattes med andre alternativer, ellers ville kystbyer som New York druknes av et stigende hav. At nettopp Teller var en av de første varslerne om global oppvarming, og dét direkte henvendt til oljeindustrien virker ironisk, i og med at den første serien av atmosferiske prøvesprengninger av hydrogenbomber bar navnet Operation Greenhouse. Ironien i Tellers kritikk av oljeindustrien blir enda mer påtrengende siden han bare måneder senere, i ett av sine mange forsøk på finne en «fredelig» bruk for masseødeleggelsesvåpenet han hadde oppfunnet, la frem en plan for å sprenge tusenvis av hydrogenbomber dypt under jorden i Colorado, for å sprekke opp berggrunnen og lette utvinning av olje og gass.
De to forsøkene på fracking med hydrogenbomber fant først sted en god del år senere, med «Rulison» i Colorado 1969 og «Rio Blanco» 1977. De viste, ikke helt overraskende, at gassen som ble frigjort gjennom sprengningen var for radioaktivt til å brukes. Sammen med lokal politisk motstand førte dette til at amerikanske myndigheter skrinla denne delen av initiativet Project Plowshare, som også rommet forskrudde planer om å utvide Panamakanalen med hydrogenbomber eller lage et alternativ Suezkanal i Negev-ørkenen. Mange av disse forslagene ble lagt frem av Teller selv, som også utredet planer for å utvinne olje fra oljesanden i Alberta, Canada med hydrogenbomber.[5] De megalomane planene for sivil bruk av atom- og hydrogenbomber var i sin tur en del av programmet Atoms for Peace. Dette forumet har spilt en høyst tvetydig rolle – der bløffmakeri har gått hånd i hånd med høyst gjennomtenkte og avgjørende nedrustningstiltak.
I 1953, helt i begynnelsen av sin første regjeringsperiode, lenge før han formulerte sine advarsler mot det militærindustrielle komplekset, holdt president Eisenhower en berømt tale for FN som har blitt kjent som «Atoms for peace»-talen. Her la han ettertrykkelig vekt på han at han og den amerikanske staten hadde den samme «respekt for menneskelig verdighet og universell fred», som FN var tuftet på. Likevel, fulgte han opp i et nesten snerrende tonefall, hjelper det lite å gjenta slike «fromme plattheter». Han ser seg tvunget, fortsatte han, som en mann med militær bakgrunn, til å ta i bruk et språk som er nytt og som han nøler med å dele. «Dette språket […] er atomkrigens språk»: Vi må ta høyde for atomvåpnenes «skrekkelige aritmetikk»[6], den nådeløse logikken i det strategiske spillet – samtidig som vi søker fred. Prinsippet er verdt å merke seg: veien til global fred og sameksistens går via de harde sannhetene.
Er det urimelig å sammenligne våpenindustriens fremstilling av atombomber, skapt for massemord på sivilbefolkninger og utslettelse av storbyer, med oljeindustrien og de fossile brennstoffene, som tross alt har brakt velstand og med velstanden bidratt til fred og motvirket nød blant menneskene? Det er tross alt ikke så vanskelig å forestille seg en verden der den globale oppvarmingen eller drivhuseffekten ikke er et faktum og ikke er en avgjørende faktor for menneskets fremtid, for den nåværende naturens og sivilisasjonens skjebne. En verden der oljeindustrien virkelig er en heroisk hjelper for menneskeheten. Mange foretrekker fortsatt å tro at dette er vår verden: en mer eller mindre klima-naiv 1980-talls-verden der den globale oppvarmingen er hypotetisk eller neglisjerbar. Å ville leve i en slik verden i dag er å ville leve i en fantasi – på linje med en verden der du kan vinne en atomkrig.
Vi er klare for apokalypsen…teknisk sett
I et TV-intervju i mars 2024 ble Vladimir Putin spurt om atomvåpen. «Vi er, fra et teknisk perspektiv – klare for atomkrig» forklarte han i en rolig konstaterende tone. «Teknisk sett». Putin er selvsagt klar over avgrunnen mellom å være teknisk klar – og det å være rede eksistensielt, politisk, etisk … for en altomfattende katastrofe. Dette er den kalde krigens språk, kjølige konstateringer, en byråkratisk omgang med apokalyptiske scenarier: sprengkraft, antall stridshoder, ødeleggelseskapasitet og rekkevidde. «Vi er klare».
Siden har statsviteren Sergei Karaganov, som tidligere var en av den nye kalde krigens skarpeste analytikere, blitt invitert tilbake blant Putins rådgivere. Den samme Karaganov som ble utestengt fra EU etter at han i juni 2023 anbefalte at Russland bomber Europa med atomvåpen for å skremme Vesten fra å støtte til Ukraina. Karaganov som mener atomvåpnene ble gitt oss av Gud for at vi ikke skulle glemme frykten for helvetet. Karaganov som til tross for sin nasjonalistisk-apokalyptiske rammefortelling poserer som en nøktern handlingslogiker i tittelen på sin forskrudde artikkel: «En vanskelig, men nødvendig beslutning».[7]
Hvis vi børster støvet av etterkrigstidens kald krig-analyser, der ikke bare den politiske situasjonen, men også den kalde krigens mentalitet blir tatt i betraktning, er noe av det mest påfallende en blanding av undertrykt panikk og en kjølig, kalkulerende omgang med katastrofen. Det er en holdning der situasjonen som fører oss mot undergangen er uunngåelig, der prisen for å sikre sin egen interesse er å øke risikoen for alle parter.
Det implisitte spillet – som den kalde krigens spillteori gjorde eksplisitt – innebærer at mistroen kan tas for gitt. Det eneste sikre er at du ikke kan stole på noen. Det du må basere deg på er snarere en rasjonell frykt hos motparten. Enhver nedtrapping er her synonymt med å gi fra seg et overtak, å øke de andres forsprang. Nedrustningsavtaler bærer i seg en risiko for strategisk dobbeltspill og kalkulert hykleri, og inspeksjoner og mekanismer for etterrettelighet har derfor vært avgjørende. I klimasammenheng har ingen klart å utvikle tilsvarende redskaper og i en multipolar verden virker også en videre atomnedrustning vanskeligere.
Bak velvillige forsikringer og bekymrede forsikringer, har en kjølig-strategisk likegyldighet overfor klimaet i praksis rådet hos flertallet av verdens mektigste nasjoner helt siden Kyoto-toppmøtet for over et kvart århundre siden.
I fraværet av en velorkestrert petroleumsnedrustning, har en paralysert verdenstilstand som minner om den klade krigen lenge spøkt under overflaten. Bak velvillige forsikringer og bekymrede forsikringer, har en kjølig-strategisk likegyldighet overfor klimaet i praksis rådet hos flertallet av verdens mektigste nasjoner helt siden Kyoto-toppmøtet for over et kvart århundre siden. En opplevd nødvendighet av å holde energiforsyningen gående og sikre nasjonaløkonomiens konkurransedyktighet virker sterkere enn nødvendigheten av å motvirke katastrofal global oppvarming. Vi ser det i det utbredte argumentet etter Ukraina-invasjonen: å trappe ned olje- og gassutvinning i et land som Norge, vil overlate energi-makten til autokratier, til Putin, til Kina. Det demokratiske, om enn stadig mer liberaloligarkiske Vesten, vil tape innflytelse. Frihetsrommet for en eventuell demokratisk protest mot klimasammenbruddet kan kollapse. Det er en fare vi har all grunn til å ta alvorlig. Kryssende imperativer stiller oss overfor en akutt tankeoppgave som ikke kan løses gjennom en simplistisk rangering av prioriteter.
To typer eksplosjoner – parallelle trusler
Klimakollaps og atomkrig. I begge tilfeller gjelder det å velge riktig før det er for sent. Analogien mellom de to katastrofescenariene er ufullkommen, men de speiler hverandre hele tiden som to former for teknopolitisk selvdestruksjon. De har begge med menneskets mobilisering av sprengkraft å gjøre. Miljøskribenten og aktivisten Bill McKibben sier det slik:
Menneskets fantasi kan takle ideen om at noen glødende soppformede skyer vil forandre alt. Men det er mye vanskeligere å hanskes med det faktum at en milliard sylindre som eksploderer i en milliard stempler i bilmotorer hvert sekund verden over også kan forandre alt.[8]
En annen speiling: Atomkrigen er en trussel som springer ut av en overilt, overspent handling, en overreaksjon som kan ødelegge en planet. Den eneste redningen ligger i en evig utsettelse av katastrofen. En løpsk global oppvarming springer derimot ut av forsinkelse og halvhjertede handlinger. Redningen ligger her i det å reagere sterkt og besluttsomt på forhånd. Ingenting tilsier at klimaprolemene overtar for atomtrusselen som eksistensiell risiko, for i dag er vi nødt til å forholde oss til begge truslene samtidig.
Det finnes selvsagt flere sammenfall: lokale og globale klimavirkninger av nukleære våpen var en alvorlig del av den kalde krigens bekymringer. Den innflytelsesrike astronomen Carl Sagan var blant dem som populariserte begrepet om «atomvinter», en momentan klimaendring som en følge av svevepartikler virvlet opp av en global atomkrig. Sagan spilte også en viktig rolle i klimaopplysningen. Da han ga sitt vitnesbyrd om klimaendringer i det amerikanske senatet i 1985, avsluttet han – etter en nitidig, men velartikulert teknisk utlegning av drivhuseffektens mekanismer – med et globalpolitisk memento:
Følelsen er her at nasjonene, for å håndtere dette problemet, må omstille seg fra sin tilvante bekymring for seg selv fremfor planeten og arten: omstilling fra de tilvante kortsiktige målene til langsiktige mål.
Han fortsetter med å beskrive hvordan klimaendringene særlig i den første perioden vil ramme visse steder hardere enn andre, slik at noen bærer byrden, mens andre til og med kan vinne fordeler, også ved å være mindre berørt og bedre rustet i en globalpolitisk konkurransesituasjon. For å motvirke dette vil man måtte forhandle og hjelpe hverandre utjevne lidelsen, men Sagan advarer:
Dette vil kreve en grad av internasjonalt vennskap som absolutt ikke eksisterer i dag. Jeg tror det avgjørende i problematikken er en global bevissthet, et syn som overskrider våre eksklusive identifikasjoner med generasjonspolitiske grupperinger som vi tilfeldigvis har blitt født inn i.[9]
Der nasjonalpatriotismen lenge har vært nedadgående, er den i ferd med å finne tilbake til sin veletablerte anti-imperialistiske, militære forsvarsform. «Jeg angrer intet. Hvis jeg ikke hadde oppfunnet hydrogenbomben ville vi alle snakket russisk.»[10], sa Edward Teller mot slutten av livet. Det er med andre ord verdt å sette hele planetens sikkerhet på spill for å beskytte nasjonens integritet – en tanke som også dukker opp hos ideologer som Karaganov. (Kanskje verden går under, men hva er vel en verden uten Russland?) I dag finner den nasjonale oljepolitikken støtte i en tilsvarende halvlegitim frykt for å bli utradert, overkjørt og utslettet – og og legitimerer seg selv ut fra den samme logikken.
Atomvåpen for fred – oljeutvinning for miljøet
Slik «atomer for fred» kommer i mange falske versjoner, der den eneste troverdige er en nedrustningsplan, kommer også «oljebransjen for miljøet» i endeløst mange bedragerske varianter. Særlig påfallende er likheten mellom de megalomane prometevske prosjektene til Teller og oljebransjens grønnvaskingsprosjekter: direkte karbonfangst, utredninger av geoingeniør-inngrep i atmosfæren, cap-and-trade, grønt kull og grønn gass. Nyspråket er i seg selv et politisk maktovergrep. Selv om investeringene i alternative energikilder for lengst har overgått investeringene i olje, kull og gass, fortsetter profitten fra disse etablerte industriene å være enorm, og utslippsgrafen fortsetter å stige ufortrødent.
«Ingen klimasikkerhet uten energisikkerhet» sa Storbrittanias statsminister Rishi Sunak på COP25 i Egypt. Han utla argumentet ved å forklare at Putins krig i Ukraina og stigende oljepriser ikke er en grunn til å være langsommere i klimapolitikken, men heller til å bevege seg raskere. To år senere brukte han like fullt det samme slagordet som argument for å innvilge 100 nye letelisenser i Nordsjøen. I Sunaks argumentasjon er dette den eneste ansvarlige løsningen, presentert som en win-win-løsning: en beslutning som er så nødvendig at den burde være ukontroversiell. Kortreist olje er miljøvennlig, var altså budskapet – «fullstendig konsistent med planene om netto nullutslipp».[11]
Slike argumenter, som vi også kjenner i andre lands energipolitikk, ikke minst Norge, fremstår som en øvelse i orwelliansk «doublespeak» rett ut av romanen 1984: For å sikre klimaet (mot global oppvarming) må vi sikre tilgangen på fossile brennstoffer (som skaper global oppvarming). Det er tross alt ingen bombe, bare milliarder av nye små eksplosjoner spredd utover de neste årtiene. I neste omgang ble Sunak anklaget av sin utfordrerkandidat Keir Starmer for at klimatiltakene han går inn for truer energisikkerheten – og det er lett å se hvilket press han står under[12]. Det finnes alltid noen som er villige til å foreta en mer kortsiktig, mer populær utradering av miljøpolitikken, noe Trump og USAs republikanske parti har vist med ettertrykk, særlig med løfter om om å oppheve miljøløvgivningen i bytte mot pengestøtte i valgkampen.
I november 2023 gikk statsminister Jonas Gahr Støre i den rike oljenasjonen Norge imot oppfordringen fra regjeringens eget klimautvalg. Statsministeren forsikret folket om at vi skal fortsette å utvinne olje – og at det vil bli nye letelisenser også i norske farvann. Begrunnelsen hans handlet ikke om ansvaret for klimaet, ikke engang geopolitiske hensyn. Den tørre og lakoniske formuleringen som ble gjengitt i pressen var simpelthen: «Vår tilnærming er […] at etterspørselssiden kommer til å av dette».[13] Så lenge det finnes et fremtidig marked, trenger vi ikke å stille videre spørsmål. Dette virker for enkelt, nesten som et symbolsk dekke for den politiske bluferdighetsns skyld. Vi må anta at det som ligger bak det påfallende tynne og velkjente argumentet om «etterspørsel», er forholdet til Russland og geopolitikken forøvrig, noe som også skinner gjennom i den knappe retorikken. Norges utslipp, selv fra utvinningen er begrensede, men kombinasjonen av vår gunstige økonomiske stilling og våre foregitte verdier tilsier at hvis ikke vi kan handle klimaetisk ansvarlig, kan det vanskelig forventes av andre oljeproduserende land.[14]
Hvis ikke Norge, hvem? Og hvis ingen faser ut frivillig, hvor går vi?
Helt i tråd med Orwells første visjon av den kalde krigens epoke, gjør markedet og geopolitikkens bydende direktiver alle innvendinger uvesentlige, all demokratisk motstand nytteløs. Som fredsbevegelsen butter klimaopplysningen mot en militant realisme: sammenbitte kjever og knyttede hender. Samtidig er Støre ingen klimafornekter: han går inn for at vi må sikre oss mot ekstremvær og hjelpe andre land til å gjøre det samme. Vi må sikre oss – teknisk – med andre ord, mot katastrofen vi selv fortsetter å forårsake. Er det urimelig å holde de stakkarslige 270 millionene Norge bidro med for å sikre land som er mer utsatt for tørke, flom, storm og stigende hav opp mot oljefondets avkastning?
Er det urimelig å holde de stakkarslige 270 millionene Norge bidro med for å sikre land som er mer utsatt for tørke, flom, storm og stigende hav opp mot oljefondets avkastning?
«Etterspørselssiden» Støre snakker om, markedet for fossile brennstoffer, vil antagelig fortsette å være der i årtier, kanskje til og med århundrer framover. Rapporten regjeringen hans bestilte fra sitt eget klimautvalg fastslår at planlagt utvinning av både kull, olje og gass ligger langt over hva både 1.5 graders og 2-gradersmålet fra Parisavtalen tillater. Spekulasjonen om at markedet vil begrense utvinningen og dermed utslippene forutsetter det klimautvalget kaller «en ambisiøs global klimapolitikk», som selvsagt på ingen måte kan tas for gitt – særlig ikke dersom ingen ledende petroleumsnasjoner går inn for den.[15]
Den geopolitiske fordelen ved en sikker forsyning av fossile brennstoffer vil antagelig ikke avta i en verden som fortsetter å være politisk anstrengt og stadig mer klimatisk overopphetet. «Etterspørselssiden» har også avgjort hvilke demokratiske statsoverhoder som har fått lov til å sitte verden over i etterkrigstiden – noe som lå bak USAs politikk i Iran, Irak, Venezuela, og en rekke andre steder. Samtidig som energimarkedet sikres gjennom storpolitiske manøvre, får det lov til å undergrave den demokratiske politikken, mens markedskreftene mer allment blir fremstilt som en allmektig kraft som tildeler roller og bestemmer dramaturgien for historiens videre gang.
Til siste tonn?
Vi lever ikke bare i atomvåpnenes verden, men i det Max Weber i 1905 kalte «den moderne økonomiske ordens overveldende kosmos». I et sitat som har nytt stor berømmelse de siste årtiene, fortsetter han:
Denne ordenen er nå knyttet til de tekniske og økonomiske betingelsene for maskinproduksjon som i dag styrer livene til alle de som er født inn i denne mekanismen, ikke bare de som jobber direkte med økonomisk vinning, med en uimotståelig kraft. Kanskje den vil styre dem slik til det siste tonnet med fossilt drivstoff er forbrent.[16]
Hvor lang tid er det snakk om? Hvor mye kull, olje og gass? Hvis må vente til dette punktet før vi bremser, hvis vi skulle brenne alle verdens kjente olje- kull og gassreserver, ville vi ifølge dagens overslag slippe ut fem trilloner tonn CO2 – opp mot de fem hundre milliarder tonn vi har sluppet ut siden begynnelsen av den industrielle revolusjon.[17] Som det blir sagt om atomvåpnene har vi også nok karbon til å ødelegge livet på jorden flerfoldige ganger. Før vi kommer så langt og vi får en projisert temperaturstigning med full nedsmelting av polene og utryddelse av mye av livet på kloden, vil noe selvsagt måtte skje. Når og hvordan vet vi fortsatt ikke.
I atomvåpenets sammenheng er overilte handlinger det som for enhver pris må unngås. Den eneste måten å unngå atomkrig på er en evig utsettelse av en høyst mulig katastrofe. Faren for eskalering, ja, hele rustningskappløpet var en del av det som på engelsk kalles brinkmanship – og som også omtales som en «avgrunnens rand-politikk». Til denne typen risikoøkende avhengighet av «maskinproduksjonen» kan vi nå føye AI-teknologi, som gir et nytt nivå til sikkerhetspolitikken. Også her ser prinsippet om brinkmanship ut til å gjelde: Ved å presse situasjonen til randen av total konflikt, skaffer man seg strategiske fordeler – om ikke annet, så ved at maskineriet man besitter blir uunnværlig, der det inngår i både forsvar og angrep. Gamblerholdningen i energipolitikkens brinkmanship forsøker å beregne det uberegnelige, balansere risikoen, telle desimaler i snittemperaturen – mens alt tyder på at «avgrunnens rand» er like ustabil som en veiskulder under vårflommen. Oljebransjens rolle som aggressor overfor jorden og livsgrunnlaget for mennesker og dyr burde på dette punktet være åpenbar. I motsetning til atomstridshoder og stående armeer som bare truer med skadeverk, utøver CO2-utslippene allerede vold og krever utallige ofre.
«Et kolossalt sløseri»
Da Kant skrev «Den Evige Fred» i Köningsberg i 1794 skrev han galgenhumoristisk i åpningen av teksten at de fleste vil si at noe slikt som «evig fred» er noe du bare finner på kirkegården. Men en evig fred er like fullt noe mer og noe annet enn en matt drøm om hvile: det er for Kant noe som dikteres av den praktiske fornuft, som en felles interesse for alle parter. Han håpet at internasjonal handel kunne danne grunnlaget for fredelig samarbeid … forutsatt at man bygget ned de stående armeene.
Men en evig fred er like fullt noe mer og noe annet enn en matt drøm om hvile: det er for Kant noe som dikteres av den praktiske fornuft, som en felles interesse for alle parter.
I dag heter Kants hjemby Kaliningrad, og denne russiske enklaven har omfattende batterier av ISKANDER ss-26-raketter – som godt kan bære atomstridshoder. Verdenshandelen har stadig oftere vist seg å bli til en uttalt eller uuttalt, varm eller kald handelskrig, noe allerede Fichte i 1800 påpekte i sitt tilsvar til Kants evige fred[18], der han tvert imot beskriver verdenshandelens sanne ansikt som en alles krig mot alle: en krig som faktisk blir mer nådeløs, jo mer velstanden øker. Denne innsikten kaster skygger inn i vår egen tid, der handelskriger og militære blokkdannelser bygger seg opp parallelt.
100 år etter kants «Den Evige Fred» skrev Engels teksten «Kan Europa demilitarisere»[19]. Her gikk han klokelig ikke inn for en umiddelbar nedbygging av stående arméer, men for en traktatsbundet reduksjon, der behovet for nasjonale forsvar anerkjennes, samtidig som nødvendigheten av å bremse rustningskappløpet og deeskalere blir anerkjent av alle parter.
I 2021 gjenopplivet den berømte fysikeren og forfatteren Carlo Rovelli Engels initiativ sammen med Matteo Smerlak i et skriv med tittelen «Et enkelt forslag til menneskeheten», underskrevet av 50 nobelprisvinnere og velsignet av Pave Frans og Dalai Lama:
Verdens militære utgifter har doblet seg siden 2000, og de øker i alle verdens regioner. De nærmer seg to billioner amerikanske dollar per år. Feedbackmekanismene understøtter et løpsk militært våpenkappløp- et kolossalt sløseri med ressurser som kunne vært brukt langt klokere. Tidligere våpenkappløp har ofte hatt det samme resultatet: dødelige og destruktive konflikter. Vi har et enkelt forslag til menneskeheten: myndighetene i alle FN-landene burde forhandle frem en felles reduksjon av sine militære utgifter på 2% per år.[20]
Pengene skal settes i et fond for å hanskes med menneskenes største problemer, pandemier, fattigdom og (fremfor alt) klimaendringer. Sett opp mot NATOS krav om en tilsvarende økning av forsvarsbudsjettene, aner vi en gammel konflikt mellom våkne intellektuelle og maktpolitikernes søvngjengeri.
Forfatterne understreket også at tidligere traktater, som SALT og STAET førte til en 90% reduksjon av atomvåpenarsenaler. Fra 70.000 atomstridshoder i 1984 er vi ifølge noen kilder nede i 12.000 atomstridshoder i dag[21]. Dette er fortsatt nok til å tilintetgjøre 7 prosent av verdens byer, men det har også blitt anslått at avfyringen av 100 atombomber i en tenkt regional krig i seg selv er nok til å skape klimaendringer og en global sultkatastrofe.[22] Nedrustningen fra den kalde krigens epoke er likevel imponerende. For å bryte kurven for utslipp av fossile brennstoffer tilsvarende, må vi innse at klimaendringer er vel så farlige som atomvåpen – og vi må ta forhandlingene om klimautslippene enda mer alvorlig enn nedrustningsavtalene, nettopp fordi fordi vi har å gjøre med en trussel som også eskalerer i fredstid, en katastrofe som allerede utfolder seg.
Hvis vi fortsetter å la sikkerhetspolitikk, handelskrig og økonomisk konkurranse overkjøre klimakampen, vil vi alle få lide i et omfang det er vanskelig å beskrive, enn si forestille seg.
Hinsides petroleumsrealismen
Alt tyder på at vi må anerkjenne og samtidig motarbeide den såkalte «kapitalistiske realismen» (jfr. Mark Fisher), slik Eisenhower både anerkjente og motarbeidet den «militære realismen» – og slik vi også må anerkjenne og motarbeide «petroleumsrealismen». Denne doble gestusen utgjør forskjellen mellom fromme utopier og en virkelig verdensforbedring, mellom en miljøbevegelse av blåøyde småspeidere og en miljøbevegelse som virkelig kaster seg inn i kampen – som her betyr det storpolitiske maktspillet. Norges petroleumspolitikk må som USAs og Storbritannias tilsvarende opptrapping av oljeutvinningen sees for det det er: en aggressiv opprustning og et brudd på en gjensidig, multilateral nedrustningsavtale fra COP-møtene.
Det er ikke bare snakk om en motsetning mellom klima og krig, men om doble og til del kryssende imperativer på hvert felt. Vi må forsvare oss, slik Ukraina også må forsvare seg, samtidig som vi må arbeide for global nedrustning. Vi må holde økonomien i gang og samtidig arbeide for å bygge ned fossilindustrien og overforbruket som skaper global oppvarming. Der vi har å gjøre med tilsynelatende motstridende imperativer, må vi styrke bindende nedrustningsavtaler som løper parallelt med konflikten. Der vi står overfor tilsynelatende binære valg, må vi klekke ut en tredje vei.
Som miljøskribenten Adam Welz har påpekt, sto Sør-Afrika på 1980-tallet på vippen mellom enten et forskanset fascistisk og rasisitisk diktatur og borgerkrig. Landet hadde et atomvåpenprogram, men borgerkrigen ble unngått og atomvåpenprogrammet ble bygget ned. Nelson Mandelas kloke navigasjon åpnet en tredje vei. Ingen voldelige konflikter bør anses som uunngåelige.
Hvis vi skal få en D-dag i kampen mot klimaendringene, trenger vi politisk mot, kreativitet, budsjetter og innsatsvilje av den typen vi kjenner fra sikkerhetspolitikken og forsvaret. Vi må legge til rette for en helt reell og ekstremt krevende transformasjon av verdenssamfunnet. For å unngå det vi i mangel av noe bedre kaller verdens undergang, må vi forestille oss en vei videre fra verdenshistoriske skrenter og stup: en politisk landskapsarkitektur der det er rom for å anlegge en sinnrikt konstruert verdensovergang.
Det er påfallende at den kalde krigens analytikere og strateger gjerne blir omtalt som «arkitekter». Det å bygge en beboelig verdensorden under et slikt dødelig press, krever en forståelse av potensielt destruktive krefter, politiske mekanismer og spill. Vi bebor ikke bare rommet territorier, eller Terra. Vi bebor også tiden – og må skape troverdige tidslinjer, en beboelig tidsarkitektur. I denne inngår, blant mye annet, forsvarsplaner og handlingsplaner, kurver, marginer og begrensede «vinduer» for handling.
Før eller senere, og helst før, må klimatiltakene blir prioritert på linje med det nasjonale forsvaret og tildeles en vesentlig del av forsvarsbudsjettet – i Norge og andre stater verden over. Her må vi også tenke oss noe tilsvarende en fredsbevarende innsats i de delene av verden som rammes først og hardest av klimasammenbruddet. En beboelig klode og fremtid kan ikke være tuftet på mistro, nådeløs konkurranse og «terrorbalanse» – hele den kalde krigens logikk. Selv der denne er et ubehagelig og påtrengende faktum, ligger vår begynnelse et annet sted. Like fullt kan et fundament for en beboelig fremtid ikke legges uten at vi, for å låne Eisenhowers formulering, også regner inn den globale opphetingens «skrekkelige aritmetikk» – en sikkerhetspolitikk som setter klimakollapsen på linje med militære og nukleære trusler.
Om 35 år, når petroleumsindustrien feirer sitt 200-års-jubileum vil vi vite langt mer om hva prisen har vært for motstanden mot klimaopplysningen. Det «å vente og se» er en uakseptabel posisjon å innta for den som aktivt bidrar til et katastrofalt resultat. Selve vårt eksistensgrunnlag er truet av både kalkulerbare og fullstendig ukalkulerbare konsekvenser av fortsatt karbonforurensning. Risikoens ufattelige omfang og akutte karakter, gjør vi i all vår politikk burde minne oss selv om den klassiske vendingen fra Titus Livius, kjent fra jus og militærstrategisk tenkning: Periculum in mora – «det er farlig å vente».
[1] Se The Orwell Foundation, George Orwell: «You and the atom bomb» <https://www.orwellfoundation.com/the-orwell-foundation/orwell/essays-and-other-works/you-and-the-atom-bomb/>
[2] «Geopolitisk rivalisering og konflikt har uintendert blitt drivkrefter for miljøødeleggelser i det ulike nasjoner prioriterer sine strategiske interesser over felles tiltak for å bekjempe klimaendring. » Se The World Economic Forums artikkel «4 ways geopolitical tensions are increasing carbon emissions», 12. mars 2024.
[3] Se min samtale med Naomi Oreskes på Forfatternes Klimaaksjon og ellers boken The Collapse of Western Civilization (Oreskes/Conway) https://forfatternesklimaaksjon.no/2023/03/31/naomi-oreskes-anders-dunker/
[4] «On its 100th birthday in 1959, Edward Teller warned the oil industry about global warming» < https://www.theguardian.com/environment/climate-consensus-97-per-cent/2018/jan/01/on-its-hundredth-birthday-in-1959-edward-teller-warned-the-oil-industry-about-global-warming >
[5] Dette prosjektet var et separat intitiativ under navnet Project Oilsands evnt. også Project Cauldron.
[6] Originalt: «awful arithmentic». Dette og de andre sitatene er oversatt direkte fra taleopptaket, som finnes på YouTube under Atoms For Peace Speech – Eisenhower 1953
< https://www.youtube.com/watch?v=oxGSfOd1Dpc >
[7] Karaganov:Sergej: A Difficult but Necessary Desicion. Russia in Global Affaris, 6. juni, 2023. https://eng.globalaffairs.ru/articles/a-difficult-but-necessary-decision/ For mer om dette, se ellers artikkelen «Russisk rulett med…» i Ny Tid høst 2023.
[8] Dunker, Anders. Gjenopppdagelsen av Jorden. Oslo: Spartacus, 2019. Samtale med Bill Mckibben, s. 165.
[9] Oversatt fra filmopptak fra Carl Sagans innlegg i den amerikanske kongressen,
[10] For mer om Tellers begrunnlser, se hans eget essay Science 22. mai, 1998 med tittelen «Science and Morality» < https://www.science.org/doi/10.1126/science.280.5367.1200 >
[11] Se: The Guardian 31. juli 2023. «New North Sea oil and gas licences will send ‘wrecking ball’ through climate commitments» < https://www.theguardian.com/environment/2023/jul/31/rishi-sunak-approval-100-new-north-sea-oil-and-gas-licences-fossil-fuel-climate-crisis >
[12] «Starmer accuses Sunak of ‘political collapse on energy security’» i Business Green, 3. juni 2024.
< https://www.businessgreen.com/news/4267569/starmer-accuses-sunak-political-collapse-energy-security >
[13] Se teknisk Ukeblad 5. november 2023: Støre avviser plan om utfasing av olje i Norge
< https://www.tu.no/artikler/store-avviser-plan-om-utfasing-av-olje-i-norge/539333 >
[14] Regjeringens klimautvalg understreker også et slikt ansvar: at Norge tara en aktiv rolle internasjonalt for en koordinert omstilling fra fossil energi som inkluderer omstilling på tilbudssiden». Jfr. Norges Offentlige Utredninger: Omstilling til lavutslipp, (Norges offentlige utredninger 2023: 25), side 177.
[15] Ibid, side 162. Se ellers argumentasjonen videre fra s. 162-177.
[16] Weber, Max. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Kapittel V.
[17] Takorska, Katarzyna B. mfl. «The climate response to five trillion tonnes of carbon» i Nature Climate Change, 23. mil 2016.
[18] Jeg takker Yuk Hui for dette poenget. Boken det vises til er Fichtes Der geschlossene Handelsstaat. Ein philosophischer Entwurf als Anhang zur Rechtslehre und Probe einer künftig zu liefernden Politik (1800)
[19] Marx & Engels Collected Works, bd. 26, s. 451
[20] Gjengitt i egen oversettelse fra originalen fra korrespondanse med Carlo Rovelli. Brevet er i skrivende stund ikke tilgjengelig på nettet, men omtaler av brevet finnes på: < https://www.theguardian.com/world/2021/dec/14/nobel-laureates-cut-military-spending-worldwide-un-peace-dividend > Jeg er den libanesiske statsviteren Gilbert Archar en stor takk skyldig for den forutgående referansen til Engels og den påfølgende referansen til Rovellis nedrustningsopprop, som avslutter hans bok The New Cold War – The United States, Russia, and China from Kosovo to Ukraine (2023)
[21] < https://ourworldindata.org/nuclear-weapons#:~:text=The%20world%27s%20nuclear%20powers%20have,the%20potential%20to%20kill%20billions >
[22] Helfand, Ira: Nuclear Famine (2022) Publisert av IPPNW. Se: https://www.ippnw.org/programs/nuclear-weapons-abolition/nuclear-famine-climate-effects-of-regional-nuclear-war >
Published with funding from Kulturdirektoratet.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 