Serhij Zjadan / Hva kan vi se i dette mørket?

Ti refleksjoner om fremtiden

«Å fryse i hjel i sin egen seng i en millionby i Øst-Europa burde ikke være en del av noe menneskes livshorisont», sa Serhij Zjadan fra talerstolen under årets sikkerhetskonferanse i München.

Tese 1

I oppgangen min i Kharkiv er det ti leiligheter. En musikkskole i første etasje stengte da fullskalainvasjonen begynte. Ingen bor i andre etasje. En eldre kvinne døde før krigen, naboene flyttet etter de første bombene. I tredje etasje bor en eldre mann alene. For ti år siden var han staselig. Nå går han sjeldnere og sjeldnere til butikken, det er vanskelig for ham å gå trappene. Ved siden av ham bor en familie som holder orden i oppgangen og har nøkkelen til loftet. En leilighet i fjerde etasje står tom, familien ser ut til å ha forlatt landet. En annen blir bebodd av en ensom og stille forretningsmann som sendte familien bort. I femte etasje ble én leilighet forlatt ved krigens start. I naboleiligheten bor en familie som aldri dro noe sted. De sitter hjemme når bombene faller. I sjette etasje leies én leilighet ut; eierne har reist. I den andre bor jeg.

Vanligvis har vi strøm, vann og varme. Etter beskytninger forsvinner alt. Huset kjøles raskt ned, som et dyr som ligger påkjørt i veikanten. Også de gjenværende beboerne fryser. Så blir alt reparert, og livet vender tilbake. Denne vinteren fryser alle. Byene våre ødelegges. Byene våre forsøkes drept. Og noen ganger tenker jeg: Hvis strømmen en dag ikke slås på igjen, vil huset simpelthen fryse til for godt. Sammen med oss. Det vil ikke ta lang tid.

La oss så snakke om fremtiden.

Tese 2

Det mest risikable er å snakke om fremtiden når nåtiden ikke tilbyr noen form for  balanse. Krig bryter tidsfølelsen. Du  klamrer deg til øyeblikket og stoler ikke på morgendagen. Luftalarmen minner oss om at alle planene våre kan justeres og endres av noen andre ­– noen som ikke bryr seg det minste om dine forventninger. I en total krig, en utslettelseskrig, gjør overdreven tro på fremtiden deg sårbar og hindrer deg i å fungere, siden fremtiden kan svikte deg når som helst. Hvis bevisstheten din derimot styres av viljen til å overleve, øker sjansene dine. Det er ikke mye rom igjen for visjonær tenkning i verken det ene eller det andre tilfellet.

Siden starten av fullskalakrigen har selve tidens kontinuitet blitt brutt opp for mange av oss ukrainere; det lineære og ordnede ved den er oppløst og forstyrret. Livet i krigstid er et liv uten garantier. Likevel må vi, selv i disse mørkeste av tider, snakke om det som kan komme til å skje med oss i morgen – for å være forberedt på det verste, og ikke bli overrasket om situasjonen endrer seg til det bedre.

Tese 3

Hvordan kan du snakke om fremtiden din når hvordan den skal bli avgjøres i forhandlinger? Hvordan kan du, med din egen visjon for fremtiden, ditt eget ønske om å ha en fremtid, forholde deg til retorikken fra en okkupant som først og fremst vil at du skal kapitulere? Vi har en forestilling om hvordan vi vil at verden rundt oss skal se ut når vi våkner. Likevel forstår vi fullt ut at vi ikke kan få alt vi forventer og drømmer om. Rettferdighet er ingen automatikk i verden. Men behovet vårt for rettferdighet er naturlig og uutslettelig. Slik jeg ser det, er det nettopp dette som gjør at mange av oss i dag har mistet alle illusjoner og likevel bevarer verdigheten. For hva er verdighet? Å ikke trenge å rettferdiggjøre behovet for og ønsket om å være seg selv. Å ikke gi avkall på seg selv. Å kunne være seg selv uten frykt.

Det verste du kan gjøre når mørket er på sitt dypeste, er å snakke om lys. Fristelsen til å tro at mørket ikke er midlertidig, og at vi må holde ut med det til evig tid, er nemlig så stor. Men vi må huske denne enkle sannheten: Også mørkets fremtid er usikker. Den avhenger også av utallige faktorer. Og en av disse faktorene er vår vilje til å holde ut dette mørket.

Tese 4

Så la oss prøve å snakke om fremtiden. Hva kan vi si om den med sikkerhet? Vi vet sikkert hvorfra vi går inn i fremtiden: Vi går inn i den fra det dype mørket vårt, nåtidens mørke. Fra en bekmørk tilstand. Og dette nattsvarte, denne formørkelsen, vil følge oss som en del av våre minner og erfaringer – og som en av komponentene i den fremtiden vi snakker om her. For det er åpenbart at selv den lyseste fremtid vil bære spor av denne dysterheten og at den inngår i erfaringene våre.

Til syvende og sist er det uvanlig at en krig virkelig tar slutt.

Dette må vi være forberedt på. Til syvende og sist er det uvanlig at en krig virkelig tar slutt. Det er avgjørende å ta inn over seg at vi vil måtte forholde oss til skyggene og spøkelsene fra krigen i svært lang tid.  Det kommer til å kreve arbeid. I fremtiden vil det kreve en stor innsats og at vi arbeider mye med minnet vårt. I dag krever det at vi anstrenger oss for å bruke forestillingsevnene våre. Når man ser for seg fremtiden, vil man gjerne forestille seg at den er ideell. Men historien viser oss at det som er ideelt for oss, vanligvis er vår egen fortid. Det er fortiden vi har en hang til å idealisere. Og hva så med fremtiden? I vårt tilfelle betyr det fremtiden etter krigen.

Tese 5

Fremtiden vil helt opplagt ikke ligne fortiden. Det ligger en felle i dette. Noen av oss – både de som er i Ukraina og de som sympatiserer med oss utenfra – snakker om fremtiden i fortidens kategorier, det være seg bevisst eller ubevisst. Det er en alvorlig feil. Slik det var, blir det ikke igjen. Det kommer til å være annerledes. Det betyr på ingen måte at fremtiden ikke kan bli god. Den kan bli god. Den kan bli lykkelig. Den burde simpelthen bare ikke sammenlignes med det som var. Fortiden vår har blitt ugjenkallelig og fullstendig ødelagt av denne krigen. Den har allerede blitt ødelagt, og som jeg vil minne dere på, fortsetter den å bli ødelagt, for mens vi er her og snakker om fremtiden, foregår krigen fremdeles. Når det gjelder forhold mellom stater (og ikke minst mellom folkeslag), er det mye som ikke vil gjenopprettes automatisk etter en våpenhvile med betingelser (ei heller etter en som er betingelsesløs). Følelsen av åpenhet vil ikke bli gjenopprettet; følelsen av tillit vil ikke bli gjenopprettet. Autoriteten til en rekke institusjoner og ledere, initiativer og prosjekter, vil ikke bli gjenopprettet. Og ikke minst: Følelsen av sikkerhet vil ikke bli gjenopprettet. Det kommer til å bli annerledes. Og dette tar form akkurat nå, i disse dager, i disse månedene.

Hvor vil jeg med dette? Å vente på at nåtiden skal gå over som en påtvunget pause, er en feilslått strategi; å tenke på fremtiden som en mulighet til å ganske enkelt tilbakeføre alt til slik det var, er feilslått. En fremtid som en utsatt versjon av det som var, er en illusjon. Fremtiden vil bestå av oss – slik vi er, slik vi vil forbli, slik vi fortsatt kan bli.

Tese 6

Fra tid til annen får man høre utsagnet at alle kriger tar slutt før eller siden. Krigen Russland har sluppet løs på Ukraina vil også ta slutt. Denne tesen – enn så åpenbar den kan virke – er ikke uten fallgruver. For generasjoner av europeere tok hundreårskrigen aldri slutt. De så aldri slutten på den i sin levetid, men omkom (eller gikk ganske enkelt bort av naturlige årsaker) midt i denne krigen.

Å regne med at enhver krig uunngåelig vil avsluttes, er etisk problematisk. Det å avslutte en krig krever stor innsats og et stort arbeid. Det krever også sterk tro og stor tålmodighet.. Å snakke om fremtiden i denne sammenhengen er ikke et utslag av at man vil flykte fra virkeligheten, men snarere det motsatte, et objektivt blikk på selve virkeligheten. Fremtiden er en dør som må åpnes fra rommet vi allerede står i – rommet der vi alle befinner oss.

Tese 7

Hvorfor er det fortsatt viktig for oss å snakke om fremtiden i dag? Fordi misforståelsene mellom oss trolig bare vil bli dypere i fremtiden. Erfaringsgapet vil være for stort, det vil være for store forskjeller i fortiden vi legger bak oss – og en følge av det er at forventningene våre til fremtiden vil være uforenlige. For det er åpenbart at nivået av oppmerksomhet verden enn så lenge retter mot Ukraina, også vil endre seg. Hvor lenge vil verden være i stand til å opprettholde empatien for et land som, på et eller annet punkt, ikke blir bombet lenger? Hva kommer i stedet for den empatien? Sunn rasjonalitet? Helt vanlig følelsesmessig utmattelse over urettferdighet som ikke angår deg direkte?

For øyeblikket prøver vi å få verden til å høre oss. Vi håper at verden vil lytte, forstå og støtte oss. Men hvor lenge kan man holde på oppmerksomheten overfor sin egen situasjon og lidelse ved å rope for å bli hørt? Og hvor konkrete vil våre krav på oppmerksomhet og forståelse være når omfanget av trusselen vi står overfor endrer seg? Vil verden snakke med oss når man en gang slutter å drepe oss i hopetall? Har verden en moralsk rett til å bli trett av oss? Og hvordan skal vi i så fall eksistere i vår felles fremtid – med en trett verden, med et behov for rettferdighet og med en erfaring av dyp mistillit?

Tese 8

Jeg mener det er svært viktig å snakke om fremtiden vår nettopp som en felles fremtid. Dette handler ikke om politiske eller militære allianser, om medlemskap i sammenslutninger eller blokker. Det er allerede åpenbart at hver eneste store krig minner oss om det umulige ved å distansere oss fra hverandre i dagens verden, og om det ineffektive (og til og med umoralske) ved å dele opp verden i innflytelsessfærer og interesseområder. Denne krigen har vist at verden er for definert av sin egen fortid til å kunne la være å bygge fremtiden med felles forestillinger om sikkerhet og tillit. Å hjelpe dem som har blitt utsatt for væpnet aggresjon i dag, er ikke en gest av godvilje – det er å bygge et felles rom for normalitet og samhandling med tanke på morgendagen. Enn så mye enkelte skulle ønske at det ikke var slik: En brann på et skip angår alle passasjerer, uansett hvilken billett de holder i hånden. Kanskje det er derfor vi snakker om fremtiden her i dag, selv om vi alle, går jeg ut fra, har våre egne planer for helgen og for neste år.

Mennesket er ikke laget for rakettangrep og timelange luftalarmer. Ikke for å følge angrepsdroners ruter på telefonen for å vite om de er på vei mot ens eget hus.

Tese 9

Hva er egentlig planene våre for det kommende året? For naboene mine, for eksempel, er den umiddelbare planen å overleve vinteren. Å klare seg frem til våren. Å ikke fryse i sin egen leilighet. I disse ukene, når landet står overfor en enorm prøvelse i form av kulde og mørke, blir menneskets sårbarhet i den moderne verden plutselig uutholdelig åpenbar: Menneskets betingelser avhenger av infrastruktur, av offentlige tjenester, av temperaturen utenfor vinduet deres og av indre sinnsro. Mennesket er ikke laget for rakettangrep og timelange luftalarmer. Ikke for å følge angrepsdroners ruter på telefonen for å vite om de er på vei mot ens eget hus. Å bli drept i sitt eget hjem – i oppgangen der man ble født, vokste opp og har levd hele sitt liv, eller å fryse i hjel i sin egen seng i en millionby i Øst-Europa, burde ikke være en del av noe menneskes livshorisont.

Tese 10

Hva bør da inngå i våre planer? Å holde på konturene av virkeligheten, konturene av nåtiden. Det er nettopp på disse konturene fremtiden vår kommer til å bygges. Vår delte fremtid. Mørket, enn så enormt og håpløst det er, er ikke evig. Det kan virkelig utholdes. Det viktigste er at vi ikke blir passive, likegyldige observatører i denne natten, denne tiden hvor det er viktig og virksomt at hver av oss står imot dette mørket. At vi motsier mørket – med ordene våre, med arbeidet vi gjør, med viljen vår til å bli her i fremtiden. Den største faren ved mørket er vår manglende evne til å se ting som de er. Når formørkelsen letter, vil vi bli overrasket over å se hvor mange vi var. Hvor mye vi har klart å gjøre. Og ikke minst: hvor vakker denne verden kan bli om vi bare gir den en dose sunn fornuft og rettferdighet.

---

NWCC takker Serhij Zjadan for tillatelsen til å publisere denne talen, fremført 12. februar 2026 under Sikkerhetskonferansen i München. Takk også til Yulia Pidlisna for tilretteleggelse, samt oversettelse i samarbeid Åsne Hagen, som også bisto med norsk korrektur. Engelsk utgave av talen kan leses hos radio khartia.

Photo: Mariusz Kubik (CC Wikimedia) /