Eira Søyseth / Fellesskapsmonsteret

HVA ER DET JEG SER?

En eldre mann

går forbi meg

på gaten

mens han plukker

tennene

med en blå engangstannrenser

han virker ikke

affektert av blikket mitt

av å bli sett

duen

jeg ser i øynene

rett etter

påkjørselen

ved overgangsfeltet

i Teaterparken

duen kikker rett på meg

forvridd og blodig

et blankt blikk

jeg krysser gaten

venter på

at den blir ferdig

jeg mener

dør

så går jeg hjem

HVORDAN KAN DIKT FLYTE FRA SORGTUNGT HJERTE

spør Hafez

og jeg kan lure

på det samme

hvordan kan dikt flyte

hvordan kan dikt flyte

når protester

ikke lenger betyr noe

ikke endrer noe

å demonstrere fra det er lyst klokken fire

til det er helt mørkt

å demonstrere fra høstløvets fargerike blader

til tomme trær

vi venter på våren

vi venter på at syklusene

går i gang igjen

vi venter på

å bety noe

SANSER

HVORFOR

kanskje fordi

det finnes håp i solen

som plutselig stikker opp forbi

hustakene

etter måneder bak dem

kanskje fordi

selv når jeg er nesten pinlig

opptatt av fellesskap

sitter jeg likevel her

alene

og skriver

kanskje fordi

Rachel Zucker sier

at hun ikke bryr seg om

ideen om poesien

som tidløs

hva – vil du at diktene dine

skal overleve deg? som spesialavfall?

som plast?

kanskje fordi

James Baldwin sier

at verdens håp ligger

i hva du forlanger

ikke av andre

men av deg selv

Forfatternes klimaaksjon takker Eira Søyseth og Cappelen Damm for tillatelsen til å publisere diktene fra Fellesskapsmonsteret.

Eira Søyseth (f. 1991) er poet og gjendikter, født og bosatt i Bergen. Hun debuterte med diktsamlingen Farget flekket nå i 2022, og har gjendiktet to bøker av Mette Moestrup: Til den skjønneste i 2020 og Butterfly Nebula i 2026. Hun er også redaktør og initiativtaker for det bergensbaserte poesiprosjektet Blekk.

Bilde: Johanne Karlsrud