Av Hein Berdinesen / foto: Alf-Robert Sommerbakk

Spørsmålet er hva våre moralske forpliktelser skal bestå i. Hvilket ansvar ligger til grunn for mennesker som ennå ikke eksisterer, hvorfor skal de oppta oss?

En rapport fra «British research organization Influence Map» gjorde det nylig kjent at oljeselskaper verden over bruker omtrent 115 millioner dollar i året på å motvirke klimatiltak. Mest går til å betale interesseorganisasjoner for å bedrive oljelobbyisme.

Organisasjonen Norsk olje og gass, som ledes av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, er et eksempel. Organisasjonen representerer 49 oljeselskaper, inkludert Statoil, Shell og Esso, og 62 leverandørbedrifter, som Aker, Halliburton og Schlumberger. Les mer «Oljelobbyistene» →

By David Farrier

Late one summer night in 1949, the British archaeologist Jacquetta Hawkes went out into her small back garden in north London, and lay down. She sensed the bedrock covered by its thin layer of soil, and felt the hard ground pressing her flesh against her bones.

Shimmering through the leaves and out beyond the black lines of her neighbours’ chimney pots were the stars, beacons ‘whose light left them long before there were eyes on this planet to receive it’, as she put it in A Land (1951), her classic book of imaginative nature writing.

We are accustomed to the idea of geology and astronomy speaking the secrets of ‘deep time’, the immense arc of non-human history that shaped the world as we perceive it. Hawkes’s lyrical meditation mingles the intimate and the eternal, the biological and the inanimate, the domestic with a sense of deep time that is very much of its time. The state of the topsoil was a matter of genuine concern in a country wearied by wartime rationing, while land itself rises into focus just as Britain is rethinking its place in the world. But in lying down in her garden, Hawkes also lies on the far side of a fundamental boundary. A Land was written at the cusp of the Holocene; we, on the other hand, read it in the Anthropocene. Les mer «DEEP TIME’S UNCANNY FUTURE IS FULL OF GHOSTLY HUMAN TRACES» →

Korallreven, havets regnskogar. Trots att de täcker ett par procent av havsbottnen, utgör de habitat för en fjärdedel av allt liv i haven.

Kanariefågeln i kolgruvan är en ofta använd liknelse i miljödebatten. Den kommer från koldistrikten i England, där risken för kvävningsdöd ständigt lurade nere i gruvorterna. När som helst under arbetet bland sten och rök kunde den luktlösa, transparenta kolmonoxiden – ”the silent killer” – tränga fram. En kanariefågel, med sina känsligare lungor, placerades i en bur i gruvgången. När fågeln burrade upp sig, tycktes få panik, var det dags att illa kvickt ta sig upp.

I vår tid brukar Arktis smältande sommaris beskrivas som klimatsystemets skälvande burfågel. Signalen: hettan kommer. Kolmonoxiden har blivit koldioxid. Ett växande lock av gas över jorden. Les mer «Jonas Gren: Kanariefågeln i klimatgruvan» →

I am here today, as a philosopher and human being, to show my support for this historic lawsuit.

To me it is an easy decision, a no-brainer. If all the oil still to be found on this planet is extracted and released into the atmosphere, our civilization will quite simply not survive. To go after the most distant and extreme oil on earth simply cannot be lawful, to ours or future generations.

An important basis for all ethics has been The Golden Rule or the Principle of Reciprocity: you shall do unto others as you would have them do unto you. But the golden rule can no longer just have a horizontal dimension. In other words: A «we» and «the others». We must realise that the Principle of Reciprocity also has a vertical dimension: you shall do to the next generation what you wished the previous generation had done to you.

It’s as simple as that. You shall love your neighbour as you love yourself. This must obviously include your neighbour generation. It has to include absolutely everyone who will live on the Earth after us. Les mer «Statement from Jostein Gaarder / Norwegian Environmental Organizations sues Norway over Arctic Oil Drilling» →

Foto: Oddleiv Apneseth

Når nokon melder seg til orde uventa frå ”periferien”, kan det høve å helse særskild.

Før fanst det noko dei kalla romersk helsing. Det tykkjer eg høyrest bra så eg helsar med det, dei greidde jo skape storarta fred desse, sjølv om dei var ikkje heilt fredelege. Pax Romana.

Ørlite grand som glimt, såkalla verefilosofi (værenstenkning på bokmålet): Eg helsar det verande.Det er det aller første. Dette forunderlege at noko i det heile er, finst, i staden for det motsette, nemleg at 0 er og at ingenting finst, ikkje eit univers. Eg helsar det verande som er i fart dvs eigenleg alt, for i partikkelnivå er jo alt i fart seier fysikarane. Les mer «Økopolitikk og eksistensialisme» →

Foto: Kjetil Alsvik

Me var ikkje fattige kring 1970. Velstanden i samfunnet var så høg at mange evnerike unge menneske styrte unna dei jobbane som gav høgast inntekt, og tok utdanning i noko som dei likte og interesserte seg for. Husprisane var lågare, og me hadde kjøleskåp og vaskemaskin og kunne dusja så ofte me ville. Bilane gjekk like fort som no, og flyreisene var mykje raskare fordi me slapp all kontrollen før me gjekk ombord.

            Me var heller ikkje uvitande om forureining og ressurskrise. Sjølv om det berre fanst halvparten så mange menneske i verda som no, hadde me lenge vore klar over at jordkloten var i ferd med å gå under i skit.

            Me skulle akkurat til å gjera noko med det. Så fann dei olje i Nordsjøen. Les mer «Solveig Aareskjold: Total luksus» →

Af Helene Hagel

’Naturen’ er måske et af de mest komplekse ord i det moderne sprog. Det optræder i så mange afskygninger, i så forskellige kontekster, at selve konceptet har en fundamental flertydighed og uklarhed.

Naturen er i dag både den materielle verden og hele universet; det grundlæggende fundament for eksistens; de elementære drivkræfter for al liv; naturvidenskabens genstandsfelt; tidsløse og universelle love; evolution; det ikke-menneskelige og ikke-sociale og det ikke-intellektuelle og spirituelle. Vi kan aldrig helt forstå naturen, men naturen er alligevel måden, vi giver verden og dele af os selv mening på.

Forholdet mellem ’natur’ og ’samfund’ har altid været det fundamentale organiserende princip for politisk tænkning på miljø- og klimaområdet og dermed er den måde, vi forstår ’naturen’ på, med til at forme vores handlinger (og ikke-handlinger). Les mer «HVORDAN SKAL VI LEVE?» →