Photo: Cat Gundry-Beck.
Date Night
The bottle’s empty.
My body is yours, just ask.
Paint me keen and blue.
Les mer «Poem suite / Gabriel Dunsmith»
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC
Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Photo: Cat Gundry-Beck.
Date Night
The bottle’s empty.
My body is yours, just ask.
Paint me keen and blue.
Les mer «Poem suite / Gabriel Dunsmith»Although metaphor is often known as a “cliché” poetical device, many metaphors are so “normal” they are barely recognisable. In this article, I show there is a tension between the way basic metaphors entrenched in society, culture and language often stem from structures we ultimately want to resist (i.e. for the sake of the climate crisis, or other societal issues such as gender-based violence). And yet, by re-appropriating these metaphors in creative ways, we may be able to find space to overcome them.
When appealing to large audiences, such as in campaigns or protests, an effective way to grab the audience’s attention is to refer to well-known expressions or commonly shared experiences. In fact, this is one of the essential ideas behind branding and marketing – developing something audiences recognise and identify with. In activism contexts, referring to familiar expressions can be done in creative, subversive, and ironic ways, which challenge dominant narratives in society that activists often seek to resist. In this article, I’m going to talk about how metaphor can be our best friend or our best foe in these contexts.
Les mer «Using metaphor to make ourselves heard / Niamh A. O’Dowd»Trilogy for the sea
(1)
The narcissus’s desire
Draws abstraction for the finite
Picks, from my smell, an ink
And I still write.
(2)
A violet rests to steep
In this green storm
My pen swims like the jellyfish
My face is a rocky jut
My lips are a remains of moss
And I still speak.
Les mer «Three poems / Ali Abukhattab / خواء»

Ofrede områder og norske investeringer i Argentina
Norges glansbilde som forkjemper for rettferdig utvikling falmer når Equinor, hvor den norske staten er hovedaksjonær, turer fram som de gjør i Argentina. Det statseide selskapet er sterkt involvert i utvinningsformer som skader mennesker og miljøomgivelser.
Begrepet “ofret område” har blitt brukt i akademiske kretser i Argentina om territorier der industriell utnyttelse eller annen økonomisk virksomhet får alvorlige følger for lokalbefolkning og miljø, mens det skaper vekst og velstand andre steder. Dette kan være urfolksterritorier eller nærliggende samfunn. Investorer og regjeringer behandler nettopp slike områder som “øde” steder som kan ofres for økonomisk gevinst, uten å undersøke og vurdere lokalbefolkningens rettigheter eller behov. Dette resulterer i investeringer som forverrer eksisterende ulikheter og blir en forringelse av livskvaliteten for dem som tilhører og er avhengige av de berørte områdene. “Ofrede områder” har dessverre blitt normalisert som mål for både private og statlige investeringer i flere land, særlig i det globale sør.
Les mer «En dø ku som melkes / Cecilia G. Salinas og Rune Flikke»Et planetært skred av hendelser
AD: Noen av de mest dramatiske historiene i boken din, The End of Eden, handler om sykdommer og parasitter som blomstrer opp på grunn av endrede klimatiske forhold. Du beskriver en enorm massedød, der 200 000 saiga-antiloper i Kazaakstan bukket under på bare noen dager . Årsaksjeden som leder tilbake til menneskets karbonutslipp er veldig indirekte og evnen vår til å handle på grunnlag av denne forbindelsen og faktisk gripe inn er også temmelig mager. Det virker som vi befinner oss midt oppi et slags planetært skred som ingen kan gjøre noe særlig med. Hvordan skiller vi mellom situasjonene der vi faktisk har mulighet til å handle og disse andre ukontrollerte situasjonene? Jeg mener, er det mulig å lage et slags register, å systematisere det hele? Hvordan vil du foreslå å tilnærme seg dette for å få et grep på situasjonen?
AW: Dette er de virkelig vanskelige spørsmålet. Det er dette som gjør klimaendringer så krevende å håndtere. Det finnes visse historier eller beretninger om årsakskjeder som jeg kan skissere og som virker nokså umiddelbare, men som oftest har vi å gjøre med historier av denne andre typen, der det ikke er noen du virkelig kan peke på og si, vel, det er ditt ansvar, du rotet det til og nå må du ordne opp i det. Det er ofte vanskelig å være sikker på hva utfallet av handlingene våre vil bli. Kanskje vi gjør noe som virker voldsomt og forferdelig, men som ikke forandrer biosfæren nevneverdig, mens andre ganger gjør vi en liten ting som har en voldsom virkning.
Les mer «Gerilja for naturen / Adam Welz & Anders Dunker / Guerilla for nature //»Photo: Tom Canning
Three and a half years since Raphaël died, I’m back in France, walking barefoot on the long triangle of land that he rewilded. He’s with me in the way he always is, but alongside us is a new companion: my little dog Mishka, whose white fur is already dotted with tiny goosegrass burrs. Still a puppy, she bumbles through the long grass, chasing butterflies, stopping to sniff a new smell, gnaw at a stick, investigate animal droppings, or burrow into a molehill until her face is caked with earth. A world away from the city, we’re surrounded by ragwort, gorse, Michaelmas daisies, spider orchids, poppies, cow-parsley, and vast tangles of blackberry bushes, their red fruits tight and hard. The pleasure of feeling the dew-drenched grass and soil on my bare skin, to smell the scents of fresh wild mint and thyme, and to see more insects and hear fresh bird-calls than I have in many years is deep and visceral. A few nights ago I heard a nightingale, and every day a pair of grey redstarts visits our veranda. In the nearby woods I find the eggshells cast off by hatchlings, and a birder friend who stayed earlier in the summer tells me that in addition to the blackbirds, carrion crows, robins, woodpigeons, swifts, starlings, sparrows, collared doves, magpies and great tits that we most regularly see, he spotted nuthatch, serin, cirl bunting, robin, house martin, firecrest, blue tit, long-tailed tit, chiffchaff, greenfinch, chaffinch, blackcap, goldfinch, pied wagtail, jay[LJ1] , and heard golden oriel, cuckoo, raven, jackdaw, turtle dove, melodious warbler, woodlark and tawny owl.
Les mer «Epilogue / Liz Jensen»Photo: Sarah Geline
Adam Welz is a South African writer, photographer and filmmaker based in Cape Town. He was born and raised in Pretoria, South Africa, and has lived, worked and travelled on six continents, including extended periods in the United States. He consults on conservation projects and is an experienced birder and keen all-round naturalist. His writing focuses on wildlife, nature conservation and climate change, and has appeared in numerous publications worldwide including The Guardian, The Atlantic and Yale Environment 360.
His latest work The End of Eden – Wild Nature in the Age of Climate Breakdown has received wide praise for – in the words of Bill McKibben – being a book that «goes deeper than any before into the meaning of climate breakdown for all the rest of creation that shares this planet uneasily with us». Welz is currently working on his next book which will be about the future of nature and conservation.
Les mer «Through the bottleneck / Adam Welz & Anders Dunker / Gjennom flaskehalsen //»Vi står her ved bredden af en fjord, hvis glitrende overflade spejler det danske vejrs evige omskiftelighed, snart en sol, der stråler, snart et gråt skylag, der synes så ubevægeligt som den jord, det lægger sig over, så jagende skyer, som et bjerglandskab i pludseligt opbrud. Men uanset himlens luner, som synes at give fjorden så meget liv, så gemmer den i dag på en dyster tilstand. Der er ikke noget liv tilbage, og derfor vi står vi i dag samlet til begravelse.
Det føles så sært, ikke blot i modstrid med alle religiøse liturgier, men direkte naturstridigt at begrave et stykke natur. Vi skal alle dø. Vi ved det. Sådan er livets vilkår. Et evigt liv på jorden er os ikke tilstået. Men naturen? Det sidder helt ind i cellerne på os, at den altid vil være der. Livet på jorden har et langt åndedrag, også når det ånder med gæller.
Les mer «Gravtale ved Vejle Fjord / Carsten Jensen»Foto: Rafi Jassor
از لبخندت
مزرعه مان جان می گیرد
و تازه عروسان بغض کرده
ابستن کودکان لبخندت می شوند
خوشه های انگورمان مست مست میرقصاند
دختران آبادی را…
خانه ها بوی گندم می گیرد و سر بازان از جنگ بر میگردند.
Foto: Camino forlag
Denne antropologen vil rapportere det hun så, det hun hørte. Hun vil fatte seg i korthet, med katastrofens tvingende nødvendighet, med det uunngåelige spørsmålet knyttet til nytten av arbeidet hennes, av hele rapporten hun skal skrive: Vil noen lese den? Vil noen lytte? Vil den bety noe for andre enn de berørte? Ikke engang for dem. For henne selv.
Den vil komprimere realitetene, det den gjentar. Bildene som hvert av intervjuobjektene vil huske – som de vil rekonstruere – fra ulike perspektiver: fra under det som ligger i ruiner, fra de knuste eller hele knoklene, fra under åpen himmel – det eneste mulige tilfluktsstedet akkurat da, med et hus som er gjenreist eller allerede bebodd i den mest lutfattige periferien av en av de lutfattige byene i Argentina. Landet som i år har satt verdensrekord i utvinning av ukonvensjonell olje, samme år som denne rapporten ble utarbeidet.
Les mer «Gabriela Cabezón Cámara / Migrasjon av ofrede / Migración de sacrificados»Photo: Eivind Volder Rutle
At noe er normativt i et samfunn betyr helt enkelt at det anses som vanlig. Da er det vanskelig å stille spørsmål ved det, eller i det hele tatt tenke at vi kan stille spørsmål ved det. Militæret er normativt i dag. Alternativer som militærnekt, pasifisme eller ikkevoldelige ideer kan være rare og fremmede, fordi de rokker ved det vanlige, slik filosofen Duane L. Cady beskriver i sine teorier.
Les mer «Linn Stalsberg / Hegemoni, drifter og selvoppofrelse»Foto av Marcus Støren
Jeg går
med en rakett festet til ryggen.
Så kan døden bli min følgesvenn,
okkupere ryggen min
akkurat som jeg arvet det å være okkupert av
de som lagde raketten.
MUR AV TAUSHET
For å skremme et menneske trenger du ikke å bygge en mur av stein
Det er nok å konstruere indre barrierer av redsel og frykt
Du forlater byen din og tror at du endelig er fri
i livet og i drømmene.
Men byen, med sine steiner og murer og urgamle uro
forlater ikke deg.
Photo: Iryna Korovchenko
***
Framme vid linjen
ska du bevara
denna kärlek,
dess björnbärslika
växande.
Bevara denna hängivenhet,
sergeant, likt ett barns
eller en hunds.
Bevara denna gråt,
aldrig kommer den
att vara större.
Att gå ända fram
till linjen,
att markera den
med sina fotspår.
Att hålla linjen
och att hålla samman.
Och att för alltid stanna
kvar i oktober.
Som på befallning.
Ty denna kärlek,
slö som en kniv,
denna bittra kärlek,
som härmed är din,
den upprätthålls
av dem som står
vid linjen.
Och av dem
som är bortom den.
Foto: Lina Hindrum
I romanen Trollvinter av Tove Jansson fra 1957, våkner Mummitrollet opp fra vinterdvalen midt på vinteren, som den første av alle mummitroll. Utenfor husets lune vegger er dalen dekket av snø, og ennå renner bekken under broen i hagen. Strømmen har forhindret vannet fra å fryse, ellers er skogen taus og stille. Verden er ikke slik Mummitrollet er vant til. Hele livet har han levd gjennom vår og sommer, og lagt seg til å sove på tampen av høsten. Han går ned til havet hvor han møter Too-tikki, som, sammen med usynlige vesener, holder til i badehuset på vinterstid. Han klager til henne over at alle ser ut til å ha glemt den ordentlige verdenen. For ham er den ordentlige verdenen den verdenen hvor løvtrærne er grønne, hvor syrinene blomstrer og frukttrærne bærer epler, hvor sollyset på verandaen varmer ryggen og hvor havet er så varmt at han kan ta ni svømmetak under vann, før han tar på seg den blå badekåpen som henger i skapet. Han husker at hempen på badekåpen er ødelagt, og at det ligger et par solbriller i lommen. Too-tikki derimot, undrer seg over hvordan man kan vite hvilken verden som er den ordentlige. Hun forteller ham at det er så mye som ikke får plass om våren og sommeren og høsten. Hun forteller ham at alle som er litt sjenerte og alle som er litt rare, de kommer frem om vinteren, når nettene blir lange og snøen knirker under føttene.
Les mer «Kathleen Rani Hagen / Trollvinter»It never stops. The problems never seem to leave me alone, they follow me around all day, from morning to evening, from sunrise to sunset. They have been doing so for a long time, but tonight is different. Now, they even follow me into my dreams.
I have been going to bed late for a while, not by choice, but because the heat in this city is unbearable. The warmth incapacitates my body and mind: everything seems slower, each minute longer, every movement heavier. There is yet another heatwave in Paris, one of those that used to be unusual but have come to seem normal, or at least familiar. The heat exhausts me. I am tired and need to sleep, but as I close my eyes, my heartbeat speeds up. A tingle runs through my arms into my fingers, as my chest tightens and my neck stiffens. I am not sure which came first, the feeling or the thought, but I know this: the problems have caught up with me. The breeze that was supposed to calm me down has triggered the alarm bell. The fan I cannot sleep without turbocharges my energy consumption, emitting more CO2 into the atmosphere, resulting in yet more heat. Cooling my body down has its price: a cost probably first and most violently paid by somebody else, most likely somewhere in the Global South.
Les mer «Nikolaj Schultz / Land Sickness»