Photo: Sarah Geline
Adam Welz is a South African writer, photographer and filmmaker based in Cape Town. He was born and raised in Pretoria, South Africa, and has lived, worked and travelled on six continents, including extended periods in the United States. He consults on conservation projects and is an experienced birder and keen all-round naturalist. His writing focuses on wildlife, nature conservation and climate change, and has appeared in numerous publications worldwide including The Guardian, The Atlantic and Yale Environment 360.
His latest work The End of Eden – Wild Nature in the Age of Climate Breakdown has received wide praise for – in the words of Bill McKibben – being a book that «goes deeper than any before into the meaning of climate breakdown for all the rest of creation that shares this planet uneasily with us». Welz is currently working on his next book which will be about the future of nature and conservation.
AD: Despite the fact that most of us are aware that more species are endangered than ever before in our history – and that climate change plays a big role in this — there seems to be a communication problem. We don’t understand how and why biodiversity loss escalates very well. You maneuver through very complex ecological problems in your writing and research, as you look for answers. Is there a guiding question you hold on to in order to find clarity and direction?
AW: “How do we save species from extinction?” It’s what almost all of my articles and my book are really about. I’m interested in all aspects of that question, for example the financial aspects of it; how do we find money to save species? I’m interested in the biological science aspects of it, as well as the cultural aspects – especially in the words and metaphors we use when talking or writing about ecology, nature, and conservation.
I’m also constantly aware that all the big, important indicators of climate, extinction, ecological breakdown and so on are still going very much in the wrong direction. There’s no getting around that. We humans need to be honest about our persistent failures in these respects.
AD: Your book The End of Eden is truly a planetary book, offering a plethora of examples of how climate breakdown is affecting wild species on different continents. What did you hope to achieve when you embarked on this panoramic description of the state of wild nature in our time?
AW: What I’m trying to do is fill a gap, because when we read about climate change in the media, it’s still far too often about Homo sapiens. What does the new climate mean for our economies, our societies, for us? On the rare occasions that media makers deign to pay attention to wild species – you know, the millions of other lineages that we share the biosphere with – they tend to produce stories of only two types.
The first type of story is based on large numbers and makes statements on an almost abstract level, for example that “scientists predict that 38.5% – some large percentage – of lizard species in North America will go extinct by 2050 – or whatever year in the future – because of climate change”, or something like that.
The second type of story is microscopic in focus, like “there’s this little butterfly species in California and scientists have decided that it’s going to go extinct by 2035”, or it has moved 300 miles north because of climate change, or something like that.
When you, as a regular human being who’s not entrenched in these topics on a daily basis, read the first, “big and abstract” type of story, it’s very difficult to form a useful image of what’s actually going to happen. It just sounds really awful and scary. You don’t know how to wrap your mental arms around it or deal with it.
Stories of the second “microscopic” type are also not often useful because they can make it seem like climate breakdown – as I prefer to call it – is actually only affecting a few faraway, unimportant species in some haphazard way.
My aim is for readers to understand not just that “everything’s changing”, but how it’s all changing, and I want them not just to understand the change, but by relating to the species I write about, to feel it too.
The truth is that climate breakdown is changing virtually everything, everywhere, simply because temperature is so fundamental to every living thing; we don’t even need to talk about extreme weather and the other kinds of second-orderish effects it’s having on the biosphere. My aim is for readers to understand not just that “everything’s changing”, but how it’s all changing, and I want them not just to understand the change, but by relating to the species I write about, to feel it too.
Weird shifts, complex causes
AD: Your approach seems to be to make complexity a means to make the topic more interesting – and at the same time as a way of criticizing dangerous simplifications?
AW: Yes, there are stories in my book where I show how a little weird little change in one part of the world can trigger a massive effect thousands of kilometers away via mechanisms that are not very obvious or which might be very subtle. I take great care to give concrete and specific examples of this so as not to reinforce vagueclichés about universal interconnectedness, like that one about how a hypothetical butterfly flapping its wings can cause a hurricane on the other side of the world, which I don’t think are very useful.
The biosphere is super complex, so another thing that was reinforced for me while writing this book is that it’s often difficult to generalize about or predict how wild species and ecosystems will respond to climate breakdown.
For example, we have a tendency to define ecosystems as recognizable units: here is a forest ecosystem, here is a wetland ecosystem, here is a coral reef ecosystem, and so on. As climate breakdown proceeds, what we see is widespread reshaping and reformulating of ecosystems. Sometimes these changes are so abrupt and obvious that we can say an ecosystem is breaking down or undergoing a state shift, like when forest becomes a grassland after a megafire or something like that. But more often ecosystems are changing and shifting in weird, subtle, difficult-to-predict ways, blurring into each other, morphing, becoming strangely different. I think that’s very hard for people to wrap their heads around – it has been equally hard for me to wrap my head around.
The Garden of Eden as origin and refuge
AD: Maybe one way to get a grip on it despite the complexity is to put it all into a kind of overarching story. The grand narrative in the title of your book is perhaps of a dismal kind The End of Eden, and justly so: climate change undoubtedly contributes to a long downward trend in biodiversity. But with reference to Eden, we are also reminded of the mythological idea that what we come from, what we humans inherited, was abundant earthly paradise. This abundance continues to be awe-inspiring, and no less so, when it is threatening to falling apart.
Surprisingly, you actually underpin the Edenic myth with facts, pointing out in the prehistoric beginning of our human species, we also find a peak of biodiversity that is unparalleled in the long history of life on our planet. What can we learn from this stunning piece of information in our time of climate collapse?
AW: I bumped into these findings while I was researching the book. It turns out that the vast majority of scientists who have been looking deep into the fossil record and trying to understand diversity through the almost four billion years of life on Earth agree that in fact it was at its most diverse ever at roughly the time that our ancestors evolved into the form that we currently call Homo sapiens. So around 300,000 years ago, we were probably sharing the planet with more species than had ever inhabited the planet in the history of life. And this is kind of interesting to me, not least because some researchers have found evidence that there were periods in our prehistory where the climate got very unstable and where the population of our own species went very, very low in Africa, before the ancestors of contemporary humans moved out of this continent. Many researchers believe that human populations took a serious knock about 74,000 years ago, when the massive Toba volcano erupted in Indonesia, causing a rapid-onset change in the global climate that may have driven us close to extinction, something which is also supported by genetic research.
AD: We evidently got through that bottleneck in our evolutionary history and we have more than proved how a species can rebound from slim numbers in a restricted habitat. Is there also something to learn here about survival under severe climate pressure?
AW: Yes, what’s really fascinating to me is that the area where I live in southern Africa, near the continent’s very southernmost tip, is believed to be one of the places where some of these tiny human populations survived during times of stress when many of the Homo sapiens further north, in the interior of Africa, appear to have died out.
One of the reasons humans likely survived here was that could forage for seafood along the coast, but also because this area is covered with an incredibly diverse vegetation type that we today call fynbos. The fynbosregion doesn’t just have a mind-boggling number of plant species overall, but many of these are bulb plants that have been resilient in the face of all kinds of climatic shifts and changes, and are edible and nutritious to humans.
AD: So a diverse, stable ecosystem safeguarded us when we were under pressure – a fertile safe haven of sorts. Understanding the logic of refugia seems to be important in our time.
AW: Yes, we should be thinking hard about refugia, and we must be open-minded about where they might be or what they might look like. A surprising feature of the fynbos is that the nutrient levels of its soils are so low that it was only quite recently that scientists devised lab tests that were sensitive enough to measure them accurately. I think a lot of people associate very fertile soils with high species diversity. But here we have these very ancient, very leached, often very acidic soils that are basically like beach sand supporting thousands and thousands of plant species in a very small area.
AD: I have heard of the same thing about certain regions South-Western Australia: Poor soils and hard conditions make room for a lot of slow evolutionary experimentations, adaptations and survival strategies side by side. Our idea of an abundant Eden is of a very easy place to live, but this place has become abundant precisely because it’s hard to survive?
AW: Yes, you can say that there’s kind of a Goldilocks level of challenges and also instability, that can help to drive speciation, not that you can really define it or that it’s the same everywhere. If nothing ever changes in the environment, then there’s little prexcssure for species to evolve or adopt new ways of life. One of the reasons for the diversity in the fynbos region is that the climate here has been fairly stable and predictable for millions of years, so the extinction rate has been very low for a long time. But it has varied a little in that time, enough to prompt movement and change among the species here. Obviously, if things change too quickly and in too many ways, then you have mass extinction – and this is what we’re facing now.
Fatal parameters
AD: In our time where things do change quickly, and dangerously so, both other species and ourselves are forced to migrate from places which have become uninhabitable. And it makes me think of how Cape Town has gone through severe droughts in the last decade. In 2018 the city closed in on “day zero” and you wrote about the local ecology and politics of water. What do you do if the city runs completely out of water? What can we learn about the threats to wild species by looking at our own climate challenges?
AW: This is where I think it pays off to start thinking about the concept of the ecological niche. We can use this concept to better understand the many parameters within which a species can survive.
One important dimension of a particular species’ ecological niche is temperature. Every species has what is sometimes called its “thermal niche”. If the air temperature around you goes above a certain number of degrees for a certain period of time, you die, same if the air goes below a certain number of degrees for a period of time. But in between these extremes we humans have space to survive. The same is true of every other species, only the limits are different. We can also talk about other dimensions of the ecological niche like humidity, or drinkable water for that matter. We can talk about nutrients, we can talk about physical space, like, how much three- dimensional space does a species need?
Imagine a fish species that lives in a certain part of a long river because that fish can only survive within a certain water temperature range. If the regional climate gets hotter, the fish species will be forced to move to another part of the river to stay alive. But perhaps this new part of the river is dense with predators, so now very few of our fish species’ young will survive, and over time it will die out. Even though it found a new habitat with a comfortable temperature, our fish species has been forced towards the limits of a different dimension of its ecological niche.
AD: Your niche parameters can quickly turn out to seal your fate. Changes in your living conditions can suddenly reveal hidden strengths and more often, hidden weaknesses. Niche limits which didn’t seem as consequential before, or weren’t even visible or known, come urgently to the foreground –
But ecosystems don’t really react as single, bounded entities: rather, every species in an ecosystem reacts differently to environmental change.
AW: Indeed. You soon realize that every species has a unique set of these parameters. No species occupies exactly the same ecological niche as any other, although by defining ecosystems as coherent units, assemblies of species that «belong together» as I said before, we can start to – subconsciously or explictly – assume that all the species within that defined ecosystem occupy the same ecological niche. You will often read statements about, for example, a forest, that if the climate gets hotter or wetter, that forest will respond by moving north or south or by contracting or expanding. But ecosystems don’t really react as single, bounded entities: rather, every species in an ecosystem reacts differently to environmental change.
So let’s say we have a forest in a particular place and the climate gets warmer or fires starts getting bigger or whatever. What we’ll find is that certain species will tolerate an environmental change; they’ll just continue living and successfully breeding in that place. For other species, this change will push them beyond the limits of one or more of the dimensions of their niche, and they’ll be pushed into extinction. And yet others may benefit from the change and become more fecund and common. This is where things get really interesting because it means that many of our established ideas of conservation are rapidly becoming useless clichés as climate and environmental change accelerate.
Troublesome trees
AD: You seem to be saying that we think we know what the ecosystems need, what they want, so to speak, but they might even not have a clear preferred or preferable state – or they might have a built-in ambivalence, as you describe in the case of the savanna.
AW: When we’re talking about a savanna, I mean a habitat that naturally has both grasses and trees in it, not a closed canopy forest or a pure grassland. You can conceptualize a savanna as being as battleground between grasses and trees where neither side has conclusively won the war over space.
There are many factors that determine the density of trees and grasses in a savanna such as fires, megaherbivores, insect outbreaks, diseases, rainfall, drought: all these things can advantage either trees or grasses depending on how intensely they influence the area. Savannas form in areas where for a reasonable period of time, neither the set of forces that favor trees nor those that favor grasses have managed to dominate the other.
In The End of Eden I write about the cheetah, which is a relatively weak cat species, but has evolved over a long period to become highly specialized for hunting in open habitats. The cheetah has extraordinary eyesight in bright conditions and numerous sophisticated adaptations which allow it to run extremely fast. The existence of the cheetah in itself tells us that open ecosystems have existed for a long time, that open graassland habitats are just as «natural» and enduring as forests, just as worthy of the label «climax vegetation», because otherwise a creature like this could never have evolved.
Cheetahs are under a lot of different pressures, but one of their main problems is that millions of acres of open African savanna is turning into forests or shrublands. This is a consequence of rising CO2 levels in the atmosphere. Scientists have discovered by growing baby savanna trees in artificial atmospheres is that a lot of savanna trees have, probably for hundreds of thousands or millions of years, been starved of CO2, due to their paraticular form of photosynthesis, which is different to that of most savanna grasses. And now that CO2 levels are going up, they’re growing a lot faster than they used to, which gives them a huge advantage in the battle with grasses.
AD. Which in turn puts the cheetah at a disadvantage since they depend on hunting in open grasslands –
AW: Also, more trees mean more leopards, and leopards are stronger predators that can outcompete and even kill cheetahs in densely wooded habitats. The increase in tree density affects not just the cheetah, but also all the birds and all the reptiles and the other mammals that have evolved in open landscapes and depend on them.
Let’s also not forget the simple fact that most trees are darker than pale-colored savanna grasses, so they can turn more of the incoming solar radiation into thermal energy a.k.a. heat in the surface-level atmosphere. The «woodification» of savannas might actually be contributing to increases in surface and near-surface-temperatures. I think that’s an interesting idea that confounds many people’s expectations, especially expectations of Northern Hemisphere people who think that trees are an unmitigated good – which has become a dangrous cliché in our time, because in some ecosystems planting more trees can also have adverse effects – both for other species in certain ecosystems, such as the fynbos – and for the climate.
What is the purpose of frogs?
AW: My point is that it is very difficult to know and understand those threads that connect us to nature.
I’ll give you an example: There’s a tiny frog species in eastern Brazil that is only found in an area of less than half a square kilometre on the top of a remote mountain. This tiny frog species lives its whole life inside bromeliad plants, which are in the pineapple family. These plants’ leaves catch water, forming a tiny pool inside the heart of each plant, which the frogs’ eggs and tadpoles live in. So this frog actually lives its whole life in the bromeliad plant. It’s a beautiful example of evolution, but honestly; if a small climate change or a fire occurred in this tiny corner of Brazil and bromeliad plant and its wonderful little frog were to go extinct, would it make a practical difference to me here in Cape Town? Almost certainly not.
As soon as species turns out to be – or become – very rare, we classify them as endangered and we try and save them. But rare species pretty much by definition are not important components of ecosystems.
I might feel sad if I knew about these two wonderful species and that they are now extinct. But in practical, utilitarian terms, billions of humans’ lives would be unchanged. Because this frog and its plant are rare and occur in a tiny, tiny part of the world, they are a very, very small component of even their local ecosystem, so they deliver almost no “ecosystem services”.
As soon as species turns out to be – or become – very rare, we classify them as endangered and we try and save them. But rare species pretty much by definition are not important components of ecosystems. They cycle very little energy, very few nutrients. That little frog in its bromeliad inhabits a tiny little niche. Is anything of practical consequence changed by their disappearance? The answer is no. Which illustrates the fact that our connection to other species can be extremely tenuous.
AD: I suppose you are playing the devils advocate here, since the moral can hardly be that the frogs aren’t worth protecting?
AW: Exactly. It sounds like I’m saying “oh, we can just get rid of a whole lot of species, it doesn’t matter”. But that’s not the argument I’m making at all. What I am saying is: be careful when you make the statement that everything is connected, thus implying that we need every little piece of nature to remain intact for our survival, because actually there are many components of nature, many species, that we honestly don’t need in a simple utilitarian, day-to-day survival sense. To say that we need to save all these endangered species for our own survival – an ecosystem services argument – is intellectually bankrupt.
AD: So what should be the criteria and foundation for conservation today?
AW: We keep thinking of ecosystems as cohesive entities that are sort of unified, that have evolved together, a collection of species that belong together. And so people think that it’s a good idea to keep these defined ecosystems “healthy”, which seems to mean stable and “complete”, with their full complement of species – or what we understand to be their full complement of species. One of the big problems we now face is that climate breakdown has made the traditional goals of nature conservation impossible to achieve.
Because of this, mainstream nature conservation finds itself in a deep conceptual crisis, and therefore also a practical and political crisis. And I would say that about 80 or 90% of conservationists are still in total denial of this. They’re still going ahead within the old paradigm and within the same moral structure and with the same aims as conservation pretty much had by the 1980s or so.
TO BE CONTINUED!
Geparden. The Cheetah / Foto: Anders Dunker
GJENNOM FLASKEHALSEN
Den sørafrikanske forfatteren, fotografen og filmskaperen Adam Welz er født og oppvokst i Pretoria, Sør-Afrika, og har bodd, jobbet og reist på seks kontinenter, inkludert lengre perioder i USA. Han er bosatt i Cape Town der han skriver, konsulterer på bevaringsprosjekter og er ellers en erfaren fuglekikker, miljøaktivist og naturforsker. Forfatterskapet hans kretser om dyreliv, naturvern og klimaendringer, og artiklene hans har dukket opp i en rekke publikasjoner over hele verden, inkludert The Guardian, The Atlantic og Yale Environment 360.
Hans siste verk The End of Eden – Wild Nature in the Age of Climate Breakdown har fått mye ros og er med Bill McKibbens ord en bok som «går dypere enn noen før inn om betydningen av klimasammenbrudd for resten av skaperverket som urolig deler denne planeten med oss». Welz jobber for tiden med sin neste bok som skal handle om naturens fremtid og hva natur- og artsvern betyr i vår tid.
/
AD: De fleste av oss er klar over at flere arter er truet enn noen gang tidligere i vår historie – og at klimaendringene spiller en stor rolle i denne utviklingen. Likevel virker det som vi lider under et større kommunikasjonsproblem. Noe av problemet er at vi mangler en god forståelse av hvordan og hvorfor tapet av biologisk mangfold øker så drastisk. I tekstene og undersøkelsene dine manøvrerer du gjennom svært komplekse økologiske problemer, mens du leter etter svar. Har du et hovedspørsmål som du holder fast ved for å tenke klart og for å peile ut retningen for arbeidet ditt?
AW: «Hvordan redder vi arter fra utryddelse?» Det er hovedspørsmålet det meste av arbeidet mitt dreier seg om. Jeg er interessert i alle aspekter av spørsmålet: Hvordan skaffer vi for eksempel pengene vi trenger for å redde arter? Jeg er interessert i de biologiske og vitenskapelige sidene av spørsmålet, så vel som de kulturelle aspektene av saken – spesielt ordene og metaforene vi tar i bruk når vi snakker eller skriver om økologi, natur og naturvern.
Samtidig er jeg hele tiden klar over hvordan alle de store og viktige markørene – når det gjelder klima, artsutryddelser og økologisk sammenbrudd – stadig peker den gale veien. Det er ikke til å komme utenom. Vi mennesker må være ærlige om våre konstante nederlag på disse områdene.
AD: The End of Eden, er virkelig en planetær bok, og den byr på et mylder av eksempler på klimaforstyrrelser i økosystemer på ulike kontinenter. Hva håpet du å oppnå da du begynte å utarbeide denne panoramiske fremstillingen av den ville naturen i vår tid?
AW: prøver først og fremst å fylle et tomrom, for når vi leser om klimaendringer i mediene, handler det nesten bestandig om Homo sapiens. Hva innebærer det nye klimaet for økonomiene våre, for våre samfunn, for oss selv? Når mediene en sjelden gang nedlater seg til å vie oppmerksomhet til andre arter – vi snakker da om de millionene av andre slekter vi deler biosfæren med – pleier de å presentere historier av to ulike typer.
Den ene typen historie er basert på store tall, og kommer med erklæringer på et nesten abstrakt nivå, for eksempel at noen forskere forutsier at 38,5 prosent av alle firfirsler i Nord-Amerika vil dø ut innen 2050 – eller et annet år i framtiden – på grunn av klimaendringer eller noe slikt.
Den andre typen historie har et mikroskopisk fokus, slik som «det finnes en liten sommerfugl i California som forskerne har fastslått at vil dø ut innen 2035», eller som har flyttet seg 500 kilometer på grunn av klimaendringene eller noe slikt.
Når vanlige mennesker som ikke er oppslukt av disse temaene på en daglig basis, leser de første «store, abstrakte» historiene, hvordan i all verden skal de klare å danne deg et meningsfullt bilde av hva som faktisk foregår? Bortsett fra at det høres fælt og skremmende ut? Historier av denne andre «mikroskopiske» typen er heller ikke så nyttige, for de får det til å fremstå som om klimasammenbruddet – som jeg foretrekker å kalle det – egentlig bare påvirker noen fjerne og ubetydelige arter på en nokså tilfeldig måte.
Målet mitt er ikke bare at leseren skal forstå at «alt forandrer seg», men hvordan alt forandrer seg.
Sannheten er at klimasammenbruddet forandrer alt, simpelthen fordi temperatur er så fundamentalt for alt som lever: Vi trenger ikke engang å snakke om ekstremvær her – eller andre sekundære virkninger som rammer biosfæren. Målet mitt er ikke bare at leseren skal forstå at «alt forsandrer seg», men hvordan alt forandrer seg. Jeg tror det gir et fruktbart grunnlag for handling. , og hvordan det føles å ta inn over seg det som skjer med disse artene.
Underlige omslag, komplekse årsaker
AD: Samtidig virker det som budskapet ditt er at naturen er full av overraskelser. Hvilken verdi har det å legge vekt på uventede sammenhenger, bortsett fra deres åpenbare underholdningsverid? Finnes det en historie blant de du undersøkte som du syntes var spesielt overraskende?
AW: Jeg kommer til å tenke på en om den afro-sibirske polarsnipen, en kystfugl som hekker mens det er sommer langt oppe i det nordlige Sibir, og som så trekker tusenvis av kilometer over Europa for å tilbringe den nordlige vinteren i våtmarker på kysten av Mauritania, på Saharas vestside.
Siden områdene i Arktis raskt blir varmere, kommer snøsmeltingen raskere hvert år, og insektpopulasjonene som polarsnipens unger lever av når sitt høydepunkt tidligere for hvert år som går. De små polarsnipene klekkes etter at insektklekkingen har nådd klimaks, noe som fører til at de blir litt underernærte. Insektmangelen i Sibir dreper dem ikke umiddelbart – for de sulter ikke i hjel – men det fører til at nebbene deres blir litt kortere enn det som var normalen for noen år siden. Dette får konsekvenser etter at fuglene har vandret til Mauritania, for nebbene deres er simpelthen for korte til at de kan nå de fleste av skjellene på våtmarkene – så de sulter. Bare noen få millimeter kortere vekst i nebbene i Sibir, fører til dødsfall tusenvis av kilometer unna mange måneder senere.
AD: Det virker som tilnærmingen din er å bruke kompleksiteten i årsaksrekkene til å gjøre temaet mer interessant – og samtidig som en anledning til å kritisere farlige forenklinger?
AW: Ja, det finnes fortellinger i boken som viser hvordan en liten forandring i én del av verden kan forårsake store virkninger i andre deler av verden på måter som ikke er veldig åpenbare og som avhenger av ørsmå detaljer. Men jeg legger vekt på å gi konkrete eksempler, for å unngå å forsterke vage klisjeer om at alt henger sammen, slikt som at en sommerfugl flagrer med vingene og forårsaker en orkan på den andre siden av kloden – som jeg ikke tror lærer oss særlig mye i det hele tatt.
Biosfæren er superkomplisert, så en annen ting som ble klarere for meg mens jeg skrev denne boken er at det ofte er vanskelig å generalisere over eller forutse hvordan ville arter og økosystemer reagerer på klimaendringer.
Vi har for eksempel en tendens til å definere økosystemer som gjenkjennelige enheter: Her har vi et skog-økosystem, her har vi et våtmarkssystem, her har vi et korallrev-økosystem. Noen ganger kan vi si at de bryter sammen eller at de slår over i en ny tilstand, at denne skogen nå har blitt en savanne, eller noe slikt. Men langt oftere er det et slags underlig omslag som er vanskelig å forutsi, en merkelig reformulering og sammenblanding av de enhetene som vi har definert, som blir merkelig annerledes. Jeg tror dette er vanskelig for folk å forholde seg til. Det er også krevende for meg å forholde meg det i mine egne undersøkelser.
Edens hage som utgangspunkt og tilfluktsted
AD: Kanskje vi kan å få et grep om det hele til tross for kompleksiteten, hvis vi setter alt sammen inn i en overordnet fortelling, som i boktittelen din, The End of Eden. Denne store fortellingen er på en måte av den nedslående typen: Først og fremst bidrar jo klimaendringene til det som allerede er en nedadgående utvikling, når det gjelder biologisk mangfold. Likevel, med referansen til Edens hage, blir vi minnet om den mytologiske forestillingen at det vi kommer fra og det vi mennesker ble gitt i arv, var et rikt jordisk paradis. Denne rikdommen fortsetter å fortrylle oss med uforminsket kraft, selv i en tid der alt truer med å falle fra hverandre.
Litt overraskende underbygger du denne fortellingen om Edens hage med fakta, og peker på at i menneskeartens begynnelse finner vi også et høydepunkt i planetens historie, når det gjelder biologisk mangfold. Hva kan vi lære av dette slående stykket informasjon i vår tid – der vi trues av klimakollapsen og økologisk krise?
AW: Jeg snublet over dette i studiene mine da jeg arbeidet med boken: Det viser seg at flertallet av forskerne som har gjort grundige studier av fossile overleveringer alle er enige i at livet på jorden var på sitt rikeste noensinne omtrent på den tiden da menneskearten utviklet seg til den formen vi i dag kaller Homo sapiens. For omkring 300 000 år siden delte vi altså antagelig planeten med et større antall arter enn det hadde eksistert tidligere i livets historie. Dette synes jeg er interessant, ikke minst fordi det også var perioder i vår egen forhistorie der klimaet ble veldig ustabilt, og der populasjonen av vår egen art ble ekstremt liten i Afrika, før forfedrene til dagens mennesker vandret ut fra dette kontinentet. Den mest dramatiske hendelsen kan ha vært for omkring 74,000 år siden, da den enorme Toba-vulkanen i Indonesia hadde utbrudd, og skapte momentane klimaendringer som kan ha drevet oss nesten til utryddelse, noe som også er underbygget gjennom genetiske undersøkelser.
AD: Vi kom tydeligvis gjennom denne flaskehalsen i utviklingshistorien vår – og har bevist med ettertrykk at en art kan komme tilbake selv fra en liten populasjon i et begrenset habitat. Har vi noe å lære her når det kommer til overlevelse under ekstremt klimapress?
AW: Ja, noe som virkelig fascinerer meg, er at stedet der jeg bor i Sør-Afrika, nært kontinentets ytterste sørlige halvøy, blir antatt å være et av stedene der noen av disse små menneskepopulasjonene overlevde under en av de senere flaskehalsene – en klimatisk kriseperiode da Homo sapiens lenger nord, i Afrikas indre, ser ut til å ha dødd ut.
Og en av grunnene til at de overlevde der var at de kunne leve av det de fant i havet, men også det at det fantes en utrolig rik vegetasjon, som fortsatt finnes, og som vi i dag kaller fynbos. Denne fynbos-regionen har ikke bare et forbløffende antall plantearter alt i alt, men mange av disse er løkplanter som har vært motstandsdyktige gjennom alle mulige klimaendringer, og som er næringsrike og spiselige for mennesker.
AD: Så et stabilt økosystem med stort biologisk mangfold ble redningen vår da vi var under press – et slags fruktbart tilfluktssted. Det å forstå logikken i slike refugier må være viktig i vår tid?
AW: Ja, vi burde tenke grundig over dette med refugier, og være klar over at de ikke alltid er der vi tror eller ser ut slik som vi forventer. Et overraskende trekk ved fynbos-vegetasjonen er at jordsmonnet er så næringsfattig at det bare var nå nylig at forskere utviklet laboratorietester som i det hele tatt kunne måle nivåene av næring i bakken her. Mange vil kanskje assosiere biologisk mangfold med svært rike jordsmonn. Men her har vi dette veldig gamle, skrinne jordsmonnet, som i bunn og grunn er som strandsand og som likevel opprettholder tusener på tusener av plantearter på et knøttlite område.
AD: Jeg har hørt det samme om visse områder i Sørvest-Australia. Fattige jordsmonn gir rom for langsomme evolusjons-eksperimenter, tilpasninger og overlevelsesstrategier side om side. Forestillingen vår om et Eden fullt av overflod er at det er et veldig lett sted å leve, men her har overfloden oppstått nettopp fordi det er vanskelig å overleve?
AW: Ja, på en måte, for uten at du egentlig kan definere hvorvidt det finnes det en slags gyllen middelvei når det gjelder ustabilitet, som kan drive frem nye arter. Hvis ingenting noensinne forandrer seg i livsmiljøet, finnes det lite som presser artene til å utvikle seg eller utvikle nye livsstrategier. En av grunnene til mangfoldet i fynbos-regionen er at klimaet har vært nokså stabilt og forutsigbart i millioner av år, så utryddelsesraten har vært lav over lang tid. Men klimaet har likevel variert litt i denne perioden, og det har vært nok til å stimulere til bevegelse og endring blant artene som lever her.
Men opplagt nok: hvis ting forandrer seg for raskt og på for mange måter, så får vi en masseutryddelse – og det er der vi er nå.
Skjebnesvangre livsbetingelser
AD: Alternativet til utryddelse er ofte massemigrasjon – om det lar seg gjøre. I vår tid der ting forandrer seg raskt og farlig raskt, blir mange arter, også mennesker, tvunget til å flykte fra steder som er blitt ubeboelige. Det får meg til å tenke på hvordan Cape Town har opplevd alvorlige tørkeperioder det siste tiåret og i 2018 nesten nådde nullpunktet der vannreservene var brukt opp, og du skrev selv om vannets lokale økologi og politikk. Hva gjør du hvis byen du lever i går fullstendig tom for vann? Hva kan vi lære av truslene mot ville arter ved å se på våre egne klimautfordringer?
AW: Det er her vi kanskje bør begynne å snakke om økologiske nisjer. Det finnes et sett av parametere vi kan overleve innenfor, enten vi snakker om oss selv eller andre arter.
En viktig dimensjon i en arts økologiske nisje er temperatur. Enhver art har det vi kan kalle en «termisk nisje». Hvis lufttemperaturen omkring deg går over et visst antall grader over en viss tid, dør du. Hvis den går under et visst antall grader over en viss tid, dør du også. Men mellom disse har vi mennesker litt armsleng når det gjelder overlevelse. Det samme gjelder for alle andre arter, bare at grensene er annerledes. Vi kan også snakke om andre dimensjoner i nisjen – slik som fuktighet, eller tilgang på vann for den del. Vi kan snakke om næringsstoffer, vi kan snakke om fysisk rom: hvor mye tredimensjonal plass trenger en viss art? Også konkurranse og konflikt med andre arter blir en del av nisjens grenser.
Vi kan tenke oss en fiskeart som holder til i en viss del av en lang elv fordi denne fisken bare kan overleve innenfor et visst spenn i vanntemperaturen. Hvis det lokale klimaet blir varmere, vil fiskearten bli tvunget til å vandre til en annen del av elven for å holde seg i live. Men kanskje denne delen av elven er full av predatorer, slik at en veldig liten del av denne fiskens avkom overlever – og over tid vil den dø ut. Selv om den har funnet et nytt habitat med en passende temperatur, har fiskearten vår blitt presset ut over grensen til en dimensjon i den økologiske nisjen.
Men økosystemer reagerer egentlig ikke som avgrensede enheter: I stedet reagerer hver art i et økosystem forskjellig på miljøendringer.
AD: Parameterne blir fort skjebnesvangre. Det virker som endringer i livsbetingelsene plutselig kan avdekke svake og sterke sider hos en gitt art, eller grenser for nisjen deres som tidligere ikke var avgjørende, som ikke engang var synlige eller kjente, kommer i forgrunnen og blir presserende –
AW: Javisst. Hver art har et unikt sett av slike parametere. Ingen art bebor akkurat den samme økologiske nisjen som noen annen. Når vi likevel tillater oss å definere økosystemer som sammenhengende enheter, ansamlinger av arter som «hører sammen», som jeg sa tidligere, kan vi begynne – enten ubevisst eller uttalt – å anta at alle artene innenfor dette definerte økosystemet bebor samme nisje. Du vil ofte kunne lese for eksempel om hvordan en skog vil reagere på varmere eller fuktigere vær med å bevege seg nordover eller sørover eller ved å trekke seg sammen eller utvide seg. Men økosystemer reagerer egentlig ikke som avgrensede enheter: I stedet reagerer hver art i et økosystem forskjellig på miljøendringer.
Så la oss si at vi har denne skogen, og at det blir varmere eller skogbrannen blir større, eller hva som nå skjer: Det vi vil se er at visse arter vil tåle denne endringen og simpelthen fortsette å være der de alltid har vært. Men den samme endringen vil dytte andre arter ut over grensene for nisjen deres i en eller flere dimensjoner, og de presses helt ut i utryddelse. Da blir ting virkelig interessante, for dette innebærer at forestillingene våre om naturvern og om å bevare eller gjenopprette en økologisk balanse er for enkle, og blir til ubrukelige klisjeer, når klima og miljøendringer akselererer
Trær til besvær
AD: Det du sier er at vi tror vi vet hva økosystemene trenger, hva de vil, så å si, men at de kanskje de ikke engang har en klar foretrukken eller optimal tilstand. Kanskje de har en innebygget ambivalens, slik du beskriver savannen og geparden i boken din?
AW: Når vi snakker om en savanne, mener jeg et habitat som fra naturens side både rommer gress og trær, ikke en tett skog eller rene gressletter. Du kan tenke på en savanne som en slagmark der gress og trær kjemper om å dominere grunnen, men der ingen av partene har vunnet en endelig seier.
Det finnes mange faktorer som avgjør tettheten av trær og utbredelsen av gress på en savanne, slik som gressbranner, store beitende dyr, insektkolonier, sykdommer, regn og tørke: Alt dette kan være gunstig enten for trærne eller gresset, avhengig av hvor intenst de påvirker området. Savannene dannes i områder der verken kreftene som favoriserer trærne eller de som favoriserer gresset, har klart å dominere den andre.
I The End of Eden skriver jeg om geparden, som er et relativt svakt kattedyr, men som har utviklet seg over lange tider slik at den har blitt ekstremt spesialisert for jakt i åpne habitater. Geparden har ekstremt godt syn i sterkt dagslys og har en rekke sofistikerte spesialtilpassede trekk som gjør at den kan løpe ekstremt raskt. Det at geparden i det hele tatt eksisterer kan fortelle oss at disse åpne økosystemene har eksistert svært lenge, at åpne habitater er akkurat like «naturlige» og varige som skoger og at også disse kan anses som «klimaksvegetasjon», for ellers ville et slikt vesen aldri ha utviklet seg.
Gepardene er underlagt en rekke ulike former for press, men et av hovedproblemene er at millioner av hektar med åpen afrikansk savanne blir omgjort til skog eller krattskog. Årsaken til dette er det stigende CO2-nivået i atmosfæren. Ved å plante små savannetrær i kunstige atmosfærer har forskerne oppdaget at mange savannetrær antagelig i hundretusenvis av år har vært utsultet på CO2 på grunn av deres helt spesielle form for fotosyntese, som er annerledes enn fotosyntesen i savannegresset. Nå som CO2 nivåene går opp, vokser de mye raskere enn de pleide, noe som gir dem et stort overtak i kampen mot gresset.
AD: Som i sin tur også gjør at geparden kommer dårlig ut, siden de er avhengige av å jakte i åpent landskap!
AW: Dessuten betyr flere trær at det også blir flere leoparder, og leopardene er langt sterkere som rovdyr betraktet, og dreper til og med geparder, i områder der skogen er tettere. Tilveksten av trær påvirker ikke bare geparden, men også alle fuglene og aller reptilene og andre pattedyr som har utviklet seg i åpne landskap og som er avhengige av dem.
La oss heller ikke glemme det enkle faktum at de fleste trær er mørkere enn det bleke savannegresset, så de kan omgjøre mer av den innkommende strålingen fra solen til termisk energi, altså varme, i atmosfæren ved jordoverflaten. Det at savannen vokser til kan faktisk bidra til at overflatetemperaturen stiger. Jeg synes dette er en interessant tanke som går på tvers av mange forventninger, spesielt forventninger hos folk på den nordlige halvkulen, som betrakter trær som et entydig gode – noe som er blitt til en klisjé i vår tid – som til tider kan bli farlig, for i noen situasjoner kan trær kan også opptre som et slags onde – både for arter i visse økosystemer og for klimaet.
Hva tjener froskene til?
AD: En annen forenkling eller klisjé du har kritisert er dette med økosystem-tjenester – et begrepslig rammeverk som er blitt populært innen institusjoner, naturvernorganisasjoner og i politikken. Det er ment å gjøre rede for hvordan vi er forbundet med naturen og andre arter. Hva er problemene eller begrensningene i dette forsøket på å gjøre båndene våre til naturen eksplisitte som gjensidige forpliktelser basert på behov og ytelser?
AW: Poenget mitt er at det er veldig vanskelig å identifisere og forstå disse trådene som forbinder oss til naturen.
La meg gi et eksempel: Det finnes en art av ørsmå frosker i det østlige Brasil, som bare finnes i et område som er mindre enn en halv kvadratkilometer på toppen av et fjerntliggende fjell. Froskearten det er snakk om lever hele sitt liv inni bromelia-planter, som tilhører ananasfamilien. Plantene har blader som fanger opp vann, slik at det danner seg et lite basseng i kjernen av denne jungelveksten, og her lever frosken og rumpetrollene. Frosken lever faktisk hele sitt liv inni denne bromeliaplanten. Det er et vakkert eksempel på evolusjon, men oppriktig talt: hvis en liten klimaendring eller en skogbrann skulle finne sted i dette lille fjellområdet i Brasil og denne fantastiske lille frosken skulle dø ut, ville dette gjøre noen praktisk forskjell for meg her i Cape Town? Svaret er temmelig sikkert nei.
Så snart en art viser seg å være eller ha blitt svært sjelden, klassifiserer vi dem som truet og prøver å redde dem. Men sjeldne arter er nesten per definisjon ikke viktige deler av økosystemer.
Jeg kunne bli trist hvis jeg visste om disse to forbløffende artene og at de nå er utryddet, men i en praktisk nytte-forstand ville milliarder av menneskeliv være uforandret. For denne frosken og dens plante er sjelden og finnes i en bitte liten del av verden, og de er en veldig liten del til og med av sitt eget lokale økosystem, så de leverer nesten ingen «økosystem-tjenester». Så snart en art viser seg å være eller ha blitt svært sjelden, klassifiserer vi dem som truet og prøver å redde dem. Men sjeldne arter er nesten per definisjon ikke viktige deler av økosystemer. De bidrar lite til energisyklusen og næringskretsløpet. Denne lille frosken i bromelia-planten holder til i en liten nisje. Har noe vesentlig forandret seg når de forsvinner? Svaret er nei. Eksempelet viser at trådene som forbinder oss med naturen kan være temmelig tynn.
AD: Jeg går ut fra at du tar rollen som djevelens advokat her, siden moralen vel ikke kan være at det ikke er bryet verdt å beskytte froskene?
AW: Akkurat. Det høres ut som jeg sier, «å, vi kan bare kvitte oss med en hel masse arter, det har ingen ting å si». Men det er overhodet ikke dette jeg argumenterer for. Det jeg sier er: vær forsiktig når du kommer med påstander om at alt er forbundet, for det er mange deler av naturen, mange arter, som vi ikke trenger ut fra et dagligdags nytteperspektiv. Å si at vi trenger alle disse truede artene for vår egen overlevelse – ut fra et argument om økosystemtjenester – er logisk sett uholdbart.
AD: Så hva skal vi legge til grunn når vi argumenterer for vern av natur og arter?
AW: Vi tenker stadig på økosystemene som noe enhetlig som har utviklet seg sammen, en samling arter som hører sammen. Og dermed tror man at det er viktig å sørge for at disse økosystemene er «sunne», som skal bety noe slikt som stabile og «komplette», med sitt fulle sett av arter – eller det vi forstår som deres fulle sett av arter. Ett av de store problemene vi står overfor i dag er at klimaproblemene har gjort det umulig å nå naturvernets klassiske målsetninger.
Av den grunn befinner naturvernbevegelsen seg i en dyp begrepskrise, som derfor også er en praktisk og politisk krise. Og jeg vil hevde at omkring 80 eller 90 prosent av alle naturvernere fortrenger og fornekter denne situasjonen. De fortsetter å drive på innenfor det gamle paradigmet, den samme moralstrukturen og de samme målene som naturforvaltningen hadde på 1980-tallet eller der omkring.
Et lite mindretall blant naturvernerne har tatt innover seg denne krisen har fullstendig panikk, uten klare begreper om hva som må gjøres. I den neste boken min, som jeg skriver nå, prøver jeg å gi mening til begrepet «naturvern» og prøver å forstå hvordan vi best kan omformulere det på en måte som er konsekvent og som faktisk kan fortelle oss hva vi bør gjøre.
Oversatt til norsk av Anders Dunker.
/
Anders Dunker works as a journalist and philosophical author, focusing on the environment, technology, and the future of the planet. His works includes a series of interviews with leading international environmentalists for the Norwegian journal Samtiden, that was published as Gjenoppdagelsen av Jorden (2019) and translated into English in 2021 as Rediscovering Earth (O/R books). Anders Dunker is also a permanent member of the NWCC’s Editorial Board.
FORTSETTELSE FØLGER!
Publisert med støtte fra Kulturdirektoratet.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 