hverven-tom-egil

Av Tom Egil Hverven / Foto: Linda B. Engelberth

 

Kjartan Hatløys diktning gir nye, forunderlige innganger til et gammelt tema i poesien – forholdet mellom menneske og natur.

De siste månedene har forfatteren Kjartan Hatløy beveget seg utenfor poesien, inn i klimadebatten, med innlegg blant annet hos Forfatternes klimaaksjon og i Klassekampen. Som samfunnsdebattant åpner Hatløy for aksjonistisk tenkning, med andre språklige midler enn i diktningen.

Fra debuten med «Solreven» (1996) til «Den kvite vegen» (2016) kombinerer han soldyrking og vitalisme med refleksjoner over langsomme endringer i universet, med omfattende geologiske og kosmiske perspektiver – og skildringer av ørsmå detaljer.

Hatløys poesi formes med stor bevegelighet. Diktenes sansning og tenkning foregår på mange plan, over lange tidsspenn, i ulike rom. Selv om tekstene ofte tar utgangspunkt i et «eg», problematiserer de skillet mellom inne og ute, mellom subjekt og objekt. Forfatterskapet ansporer til å tenke gjennom forholdet mellom menneske og natur på nye måter.

Undertittelen på den nyeste boka, «Stemningar frå Salbu», bekrefter noe utholdende lesere lenge kan ha hatt mistanke om: Mange observasjoner gjøres i og omkring Hatløys hjemsted i Hyllestad kommune i Ytre Sogn. Der finnes kanskje også opphavet til raseriet i møte med klimaendringene?

 

*

 

En fersk plateutgivelse ved Arve Henriksen, «Eg gjekk ned til denne fjorden» (ArveMusic, 2016) bygger på Hatløys diktsamling «Fjord» (2011). Hatløys opplesning og Henriksens karakteristiske improvisasjoner – samt Oddleiv Apneseths fotografier – får fram rike nyanser i bokas stillfarne visjoner:

Fjorden. Eg tek litt av den med meg heim kvar dag. Seinare tek den meg heim til seg. Det er stilt nedi der.

En fisker kan få med seg noe hjem. Samtidig er gravplasser ved fjordene fulle av tegn på at havet krever noe tilbake. De siste tiårenes aktiviteter langs norskekysten, framfor noe i fiskeoppdrett og oljeindustri, tilfører nye dimensjoner til forholdet mellom mennesket og fjorden.

Den svarte sjarken er så sakte. Midt i solglitringa driv den, heilt svart. Småbylgjene driv den av. Alt samlar seg rundt den, alle småbylgjene liksom bankar på i skroget. Men ved styret har fiskaren sovna.

Hvordan skal vi lese Hatløys underlige bilde av den svarte sjarken som «er» så sakte, med fiskeren som sover i båten? Diktet er utgitt ett år før Bob Dylans illevarslende dikt om en liknende, sovende skipsfører i sangen «Tempest», med referanser til «Titanic». Menneskenes motoriserte liv innfører noe fremmed i naturen. Likevel er vi en del av altet; samme luft, vann og næringssalter strømmer gjennom alt liv.

 

*

 

Hvordan fører lange linjer i Hatløys tjue år gamle forfatterskap fram til et engasjement der oljeindustrien representerer «det vonde»? Et enkelt og likevel komplisert svar er at vitalismen i forfatterskapet ikke skiller tanke fra sansning. Poesien er stedet hvor kroppens sanser og intellektets refleksjon føres sammen, uten at det ene kan holdes atskilt fra det andre.

Litteraturviteren Eirik Vassenden skriver om Hatløy i boka «Norsk vitalisme» (2012), at «kroppen og naturen deler erfaringer, bevegelser, former og tanker». På en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart om Hatløy opplever økende temperaturstigning, ekstremvær og kjemikaliepress mot jorda – og ødeleggelsen av artsmangfoldet – som noe ondt?

«Dette som eig oss et oss» er tittelen på Vassendens tekst, hentet fra «I kråkekrins» (2006). Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre kritikk av vår samfunnsform – i én setning. Sammen med «Riket er vårt, damti, damti» (2005) bidro «I kråkekrins» til at interessen for Hatløys diktning steg, helt til hans gjennombrudd i en videre litterær offentlighet med nominering til Brageprisen for «Kjøkkendikt» (2012), og med økende ros fra kritikerne fram mot «Mi meinings hus» (2014).

 

*

 

Hatløy har arbeidet i verftsindustrien, også som tillitsvalgt, og kjenner verdien av arbeidsplasser i olje- og gassproduksjon. Han går ikke inn for å legge dem ned på dagen og «ta maten ut av munnen på 80 000 menneske». Men han spør – «skal vi vente til orkanen på Vestlandet doblar seg og tek alminnelege bustader? Nedbøren på Vestlandet har auka 10% på 20 år, ifølgje Meteorologisk institutt Bergen. Bygene av hagl og regn som kjem inn frå havet, er blitt mykje sintare (Radikalportal.no, 2. januar 2017).

Eg-et i Kjartan Hatløys poesi er en sansende kropp, bosatt slik at han erfarer det «som kjem inn frå havet». I polemikken solidariserer han seg med Lakota-indianernes kamp mot pumping av fracking-olje gjennom Nord- og Sør-Dakota. Hatløy argumenterer i de politiske artiklene for å lære av kulturer som tar vare på de svakeste, enten utspringet er i Nord-Amerika eller i Midtøstens egyptiske og jødisk-kristne tenkning.

I foredraget «Kjartan Hatløys diktning» ved Hauge-senteret i Ulvik i 2015, en tekst som snart er ute i bokform, beskriver litteraturviteren Ole Karlsen hvordan Hatløys dikt kombinerer sjamanisme med hyper-realistiske naturbeskrivelser, med en glede og tillit til naturen som tenderer mot det religiøst-oppbyggelige, i hymnisk lovsang.

 

*

 

På begynnelsen av 1970-tallet flyttet jeg fra Oslo-området til Odalen og begynte på en ny skole. Der traff jeg en tolv år gammel gutt som i motsetning til meg kunne latinske navn på flere hundretalls arter, særlig fugler. Vi meldte oss inn i Natur og Ungdom og gikk stadig lengre turer, først på Østlandet, seinere i Nordfjord, dit hans familie flyttet. Vi søkte høyt og lavt i naturen, registrerte fugler, dyr, stein og planter. Da vi sluttet på ungdomsskolen, hang en samling med over hundre lavarter igjen etter oss.

Jeg har reist i Sogn og Fjordane mange somre, til utposter som Kinn, Kråkenes og Stad, og innover i fjordene til Stryn, Breim og Skjolden. Jeg har spist matpakke i tåke, regnvær og blåst ved middelalderkirka på Kinn, bak knausene ved Kråkenes fyr, og ved bratte klipper ytterst på Stadlandet. Erfaringene er med når jeg leser Kjartan Hatløys poesi. Områdene nord for bostedet i Salbu kjenner jeg godt.

Likevel er været ikke til å kjenne igjen når jeg leser Kjartan Hatløs dikt. I bøkene, særlig de tidlige, er sola overveldende til stede. Registreringen av varmen fra solstrålene er desto mer oppsiktsvekkende fordi det virker som om observasjonene nettopp er gjort ytterst ved kysten, ikke i fylkets områder med regnskygge, bak breene.

Min erfaring med den samme kysten er at vinden og regnet dominerer. Hatløys poesi registrerer noe annet. Sola regjerer, i mange former. Allerede fra debutsamlingen «Solreven» finnes en overvekt av poetiske bilder med sol, gjerne sammen med rennende vann, i elver og bekker. I et karakteristisk, tidlig dikt fins en svømmende «kjø» (ørret) som tar opp i seg solenergi, omsetter den i bevegelse:

 

minkande elv

 

kjø ét

av den grøne steinen

driv hjå blakrande gras

skugge kjøler

 

ein bror av sol

slær med sporden

 

*

 

Sola varmer ansikter, gras og steiner, mens humlene svirrer. Hatløys tekster viser i det hele tatt hvordan solenergi forplanter seg, fra livgivende fotosyntese til menneskekroppens erfaring av energi og varme. Når jeg leser, merker jeg hvordan Hatløys dikt, som seinere nærmer seg prosa, får fram stemninger kroppen gjenkjenner fra de tidlige turene i Sogn og Fjordane, spillet mellom lys og skygge, lyden av rennende vann, dyrs og fuglers bevegelser – og kanskje hvordan de husker meg?

Fra bok til bok pulserer Hatløys diktning mellom subjekt- og objektperspektivet. Eg-et blir også observert av naturen, helt fram til «Den kvite vegen», der observatøren innrømmer at det er blitt «seint i livet», han har passert 60 år. Observasjonsevnens bevegelighet er imidlertid intakt, for eksempel i møte med en flom av blader som føres med en bekk ut i fjorden:

[…] ein mørk masse av blad i mørke bekken, dei driv på og kjem, det tek ikkje slutt, meir kjem, det varer. Her har eikeblad enda, or, ikkje minst lønn, mykje bjørk. No er dei like alle, og dei er i tusental komne nett hit. Alle er i den same svarte fargetonen, og dei kjem svevandre ned til den upåfallande fjorden, kjem utan ein einaste pause og medan berre eitt menneske var til stades.

Rytmen i setningene, kontrasten mellom den uendelige strømmen av tusentalls blader og den ene observatøren bringer inn nyanser bare god litteratur kan få fram: det påfallende i det upåfallende.

 

*

 

«Stort sett får eg gå her og gå, att og fram og trivast og spekulere og ha det kjekt», skriver Kjartan Hatløy, med særegen humor, i samme bok. Man kunne spørre: Handler ikke poesi ofte om det motsatte, om menneskelig nød og lidelse? Ikke Hatløys. Møtet med naturen frambringer ofte glede, tillit. Bøkene myldrer av fugler – som ravn, kråke og svarttrost. De er svarte og synlige, svarttrostens sang også hørbar, om våren. Diktsamlingen «I kråkekrins» går tett på den vanlige fuglen, av og til med nærgående observasjoner av øyne, for eksempel hvordan kråker blunker og likevel ser, noe som kan forklares med at de fleste fuglearter har en blinkhinne som er delvis gjennomskinnelig, ikke et heldekkende øyelokk, som hos mennesker og ugler.

Diktjegets møte med ørsmå arter, som lav, maur og edderkopper, kunne utgjøre et stort kapittel i utlegningen av Hatløys dikt. Både Vassenden og Karlsen skriver fint om lav som et slags naturlig kunstobjekt; en livsform – symbiose mellom sopp og alge – som påviser forandringer i luft og vann på måter lesende fortolkning kan arbeide videre med. Lav utgjør en slags leselig skrift, for eksempel på stein.

Jeg fester meg likevel ved andre sider av Hatløys fenomenologiske observasjoner, inspirert som de er av Martin Heideggers filosofi: I «Den kvite vegen» starter en av tekstene med en hvit stripe av en 300 meter høy foss, sett gjennom stuevinduet. Mens blikket er rettet mot fossen, kommer en blåmeis flygende, svever opp til øvre vinduskant, ned igjen, og er borte. Igjen merker dikt-jeget fuglens øyne, før han flytter oppmerksomheten over på noe mer immaterielt:

[…] dei svartblanke små auga som har til bakgrunn ei fløyelssvart smal stripe, så gild attmed kjakens gult.

Den vesle issen ein dus lysblå. Hennar medvit vitja meg, kan hende hennar sjel vitja meg, det var noko som hende.

Hva hendte? En bagatell, kanskje. Eller noe annet: Møtet mellom to arter, «hennar hjarte besøkte mitt hjarte». Et tilfeldig møte mellom en blåmeis og et oppmerksomt menneske kan være en større hendelse enn jordens vanlige gang rundt sola: «Ja – ein sekunds vennlegheit av slik type kvervlar gjerne heile solmassen inn i ei betring vi aldri vil forstå.»

 

*

 

Hva poesien kan utgjøre i møte med klimaendringene? Å se potensialet i møtet mellom arten mennesket og andre arter – i «ein sekunds vennlegheit». Heideggers innflytelsesrike foredrag om poesi, «…poetisk bor mennesket…», slutter med at han siterer Sofokles: «For vennlighet er det som alltid åpner for mer vennlighet.»

I Hatløys seine diktning åpner vennligheten seg både mot medmennesker og mot andre livsformer. Kanskje gir klimaendringene støtet til et profetisk væromslag i de nye, politiske tekstene: Vennligheten blir til fiendskap mot krefter som ødelegger sameksistensen mellom arter.

 

 

//

Med Tom Egil Hvervens essay om Kjartan Hatløys forfatterskap innleder Klimaaksjonen en ny serie der skandinaviske litteraturkritikere har grunnet over følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur? // På et annet nivå: Til hvilke instanser i leseren kommuniserer ulike former for litteratur som lyrikk, romaner, drama, journalistikk? Er det fortsatt meningsfullt å operere med et begrep om «sivilsamfunn», slik bl.a. Giorgio Agamben argumenterer for, i en tid da virtuelle virkeligheter definerer stadig mer av menneskers kommunikative utvekslinger? Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

 

 

/

 

A List of Relevant Questions / Nora Bateson

 

 
 Utspørring av kandidaten som skal lede USAs høyeste miljømyndighet, EPA.