tore-s

Av Tore Stubberud

Økologi er i dag brukt mest i dagligspråket; særlig om en del av landbruket hvor det tas hensyn til naturens sårbarhet; at den ikke skal bli ødelagt gjennom politisk og menneskelig uforstand.

Det legges da vekt på fremgangsmåter og metoder og dyrkningsmidler som skal ivareta slike hensyn. I dag er økologiske bønder registrert i Debio her i Norge. I Sverige er det Krav som gjelder. I tillegg til at dyrene skal ha mer velferd, er ideen å produsere landbruksprodukter som er sunnere; slik at konsumentene kan utsette døden, noe som er et sterkt utbredt, menneskelig, nesten evigvarende behov.

I Norge er det to økologiske skoler som gjelder i landbruket, med ulike krav. Den ene kalles organisk-dynamisk og bygger på Rudolf Steiner. Om Steiner har det versert mange fordommer; at han er obskur og irrrasjonell. En skal være oppmerksom på at han i Norge har spilt en stor rolle, ikke bare i økologien, men også i pedagogikk og filosofi. Steiner kjente godt til klassisk naturvitenskap, og var utdannet i kjemi. Det er en forunderlig person og tenker. Allerede i 1923 advarte han mot å bruke slakteriavfall, animalsk protein, som fór til kuer. Denne praksis ble stanset i England så sent som i 1989, etter at kugalskapen hadde brutt ut.

Den andre retningen kalles organisk-biologisk og er mer basert på hva som forstås som landbruksvitenskap, slik den praktiseres på Ås. De viktigste kravene her er å unngå kunstgjødsel og sprøytemidler. I tillegg har dyrene større plass, og beiting spiller en større rolle enn i konvensjonell drift. Om maten er kortreist, er også dette en økologisk kvalitet.

Selve ordet økologi kommer av gresk oikos som betyr husholdning. Fra denne roten springer både økonomi og økologi; som begge er en slags husholdningslære. Den legger vekt både på husstellet, og på pengenes verden. Slik er oikos.

Det sier seg selv at landbruket på 1700-tallet i en viss forstand var økologisk. En hadde hverken kunstgjødsel eller sprøytemiddel. Giftige planter fantes selvsagt da som nå. Og det fantes allerede en del kjemiske stoffer som med uriktig bruk kunne skade natur og mennesker.

Men fórmidlene som ble brukt den gang var naturlige, og ikke som i dag. I dag er mange stoffer i handelen ødeleggende både for menneske og miljø. Nettopp denne utviklingen er bakgrunnen for at økologisk tenkemåte har vind i seilene; ikke minst i u-land.

Når det gjaldt dyrevelferden på Wilses tid, var den ikke mye å skryte av. For bønder flest var det mangel på vinterfôr. For å komme seg over vinterknipa benyttet man det man hadde tilgang til: Ved havet tang, tare og fiskeavfall. Tørkede blad og kvister fra osp, ble mye brukt. Og det fortelles at kuene ble foret med hestemøkk.

 

KUENE OG LYKKSALIGHETEN

Reiser i Østfold (Wilse 1993: 40) karakteriserer Wilse fjøset som Noas ark vinterstid. Her forsøker ”alle Slags kreaturer baade tobenede og fiirbenede herbergere til sammen”. På loftet ligger fjøsjentene og i forskjellige innlukninger er det kuer og kalver og sauer og svin og høner og gjess. Alle venter på at kulda skal gi seg og at våren skal komme.

Han har også noen artige iakttagelser i første bind av reisebeskrivelsene om forholdet mellom dyrene og deres velferd, og opplysningstiden. Fremskrittet skal jo gjelde alle, ikke bare menneskene. Wilse diskuterer (Wilse 1991: 250) en bedret dyrevelferd: Kanskje bør kuene bindes i fjøset med hodene mot hverandre, og ikke med hodene mot veggen.

Men han skriver også om mennesker som er i balanse med seg selv og naturen: Han nevner en middels norsk bonde, med nødvendige kunnskaper. Der ligger han i engen og nyter, som en ku som tygger drøv. Men denne bonden har tre livskvaliteter: Sunnhet, et rolig sinn, og det nødvendige han trenger. Som Wilse selv angir, er denne formuleringen hentet fra ”Pope”. Da er det nok Alexander Pope (1688-1744) Wilse tenker på, den elegante, engelske aforismemakeren. I beste tradisjon etter Pope knytter Wilse sammen kuene og lykksaligheten. Han er morsom.

Når vi snakker om Wilse som økolog er det derfor ikke bare snakk om å verne naturen mot forurensing. Det er snakk om hans fantastiske observasjonsevne og skriftenes detaljrikdom, nærmere bestemt om hans hovedtema: Det økologiske samspillet mellom organismer i vid forstand og miljøet. Man kunne også si: Samspillet mellom organismer og levevis.

Hvordan ble en gård drevet på 1700-tallet?

Vi kan sette sammen kunnskap fra Wilses topografiske arbeider og reisebeskrivelsene, og danne oss et bilde. Spydeberg hadde ifølge opptellingen av 1769 totalt 1702 sjeler. Dette regnes som folkerikt. En fjerdedel dør av alderdom, og en fjerdedel av barna dør før de er ett år. Wilse, som mistet fire av åtte barn tidlig, var slik sett bare litt mer uheldig enn gjennomsnittet. På den annen side var hans familie rikere enn snittet, med bedre kost og stell. En kan også si at han var ekstra uheldig.

I 1769 i Spydeberg er det i antall en halvveis fordeling mellom bønder og ”tjenere”, ca. halvparten av hver: 158 familier på gårdene og 145 familier på plasser under gårdene. På en vanlig bondegård var det i Spydeberg den gang 3 hester, 16 kuer og 15 sauer; på prestegården antakelig noe mer, uten at tallet er kjent.

Det er interessant å sammenligne med andre gårder. Eldre folk som har arbeidet på Holleby gods i Tune kan fortelle om store dyrebesetninger. Så sent som i 1939 hadde Holleby omkring 20 hester og over 50 kuer.

 

BELIGGENHET

1700-tallet i Norge var primært et landbrukssamfunn, og det første en legger merke til, er hvor mye folk det var på gårdene. På en gård av Spydeberg prestegårds størrelse var det standspersoner, tjenerskap og husmenn i alle varianter, omkring 50 mennesker. Hele dette samfunnet var innrettet på å skaffe mat. Samtidig var så få ting produsert på fabrikker, at de måtte lage det meste selv. Landbruk og husdyr fikk oppmerksomhet faste tider på dagen og i året. Ellers var folk opptatt av å spise, sove, og lage ting de trengte. Vadmel vevdes overalt.

Når gårdene ofte ble lagt høyt, var det selvfølgelig utfra behovet for utsyn, trivsel og sol. Men bak lå også en økologisk tenkemåte. ”Hævden”, eller tilsig av gjødsel og urin, rant da av seg selv ned til de nærmeste jordene. Hestemøkk var det lite av, siden hestene slapp det meste av seg mens de var ute.

Det lille som fantes av hestemøkk ble oftest brukt i hagene.

Hønsemøkk var det også litt av; med den måtte brukes med forsiktighet, mye nitrogen i den, så den produserte langstrakte vekster med lite spiselig under bakken. Sauegjødsel måtte brenne før den ble kjørt ut. Viktigste gjødsel var dermed fra storfe.

Rundt jordene var det skigarder, men rundt havnehagene hvor dyrene beitet var det risgjerder. De besto av ris som ble lagt vannrett og bundet sammen, og støttet til vertikale pæler. Rundt hønsegårdene ble det ofte plantet tettgroende hekker; de fungerte som gjerder. I økologisk husdyrhold er denne teknikken tatt opp på nytt.

På beitene var eketreet populært ikke minst fordi den tålte at dyrene bet av toppskuddet. Eken vokste langsomt, men den var et hardt treslag som kunne brukes til bestemte formål.

Mot denne bakgrunnen er det lett å se at dette gamle samfunnet langt på vei i seg selv var økologisk og selvfornyende. Alt ble brukt.

Og denne tenkemåten varte ved langt inn på 1950-tallet. Søppel var det ikke mye av; det fortelles at de blikkboksene som ikke ble brukt til noe praktisk på gården, ble lagt i en strisekk. Så ble de senket i elva eller en innsjø; der de snart rustet vekk.

Eldre tenkemåte skiller seg fra den nyere når det gjelder synet på rovdyr. I dag er ulven del av et statsfinansiert, økosystem hvor rovdyr skal vernes. Ulven er tatt inn i det politiske spill som gir den beskyttelse, gjennom lover. Dette skiftet i tenkemåte er interessant, siden ord som skaperverket sjeldnere brukes. Men i opinionen ligger det en slags vel fungerende tro på naturen som hellig.

 wilse

/ Wilses hage, 1779 

 

ULVEN, DENS VESEN

Så til ulven. På 1700-tallet og langt fremover mot den teknologiske tidsalder, var det ikke slik. Da skilte man mellom dyr og udyr.

Dyr var deler av Guds skaperverk, av så mange slag. Og de skulle man være snill mot. Var de del av ditt hus og gård og hjem, skulle du verne dem. Det var din plikt som menneske og kristen. Gamle slaktere hadde en regle som ble uttalt når julegrisen skulle til pers: ”Ikke for hat, bare for mat”.

Udyr derimot, skulle bekjempes. Wilse er en sterk motstander av ulven.

Han var jo bonde og mente han trengte sauekjøtt mer enn ulven. Ulvehatet skyldtes selvfølgelig også kristelig orientering. Ulven var en ond og voldelig skapning, et Satans dyr. Ulven lette etter svakheter, slik Satan gjør det, for å kunne nedfelle og drepe et bytte, lettest mulig. Et voksent og friskt menneske var ulven skeptisk til, og passet seg for. Men var mennesket eldre eller skrøpelig, gjorde den seg klar.

Denne skepsisen, nesten et hat, skyldes også Wilses personlige erfaringer. I Eidsberg-beskrivelsen gir han en beskrivelse av ulven og dens vesen. I harde vintre kommer ulven som en tropp, og helt innpå husene. Gårdshundene er da særlig utsatt, om de står bundne. Dette kjenner vi til i våre dager, bl.a. fra Rømskog.

Ulvens drap på kveg og særlig sauer, skriver han, er fryktelige. Midt på dagen i 1781 kom det to ulver til gården, midt på lyse dagen. I løpet av et kvarters tid rev de i hjel hele saueflokken hans, på åpen mark, tett ved husene. Det uhyggelige ved ulven er nettopp dens ville vold og ondskap. De spiste bare et par munnfuller av kjøttet, men drepte for fote.

Så beskriver han hvordan man skal bli kvitt dem: Ved ulvesakser som settes opp med åte, skyte dem gjennom møkkagluggen i fjøset. Eller man laget dyregraver: Et åte plassert på granbar mellom noen rajer over et hull i jorden. Ulven kommer, og går igjennom. Deretter stikkes den i hjel med spisse stokker. Endelig kan man samle gift, og legge i et sauekadaver.

Ulven spiser, så dør den.

Senere kan Wilse fortelle at ulven i Eidsberg ikke virker så dristig som i Spydeberg. Men i Fjella-områdene, som grenser til Rakkestad, er den innpåsliten. Befolkningen lider under disse ulveangrepene. Derfor arrangerer folk klappjakt på ulvene. Men å forbinde dette med at det skulle være i strid med noen krenkelse av naturens harmoni, var for folk den gang ingen nærliggende tanke. Folk var kristne og sultne.

 

TREET OG DRYADEN

Tanken om en balanse i naturen, og en balanse i samspillet mellom menneske og natur, er helt sentral hos Wilse. Han har ikke mye til overs for folks tåpeligheter når det gjelder naturinngrep.

I Eidsberg-beskrivelsen, der hvor han snakker om gården Lekum og elvens utløp, mener han at folk faktisk bidrar til naturens ødeleggelser.

Elven graver vekk jorden og skaper ras. Trærne holder selvfølgelig på jorden. Men allikevel hogger eierne trærne ned, slik at vannet ødelegger enda mer.

Det naturskjønne var viktig for Wilse. I Østfold-reisene (1993: 32 ff) er han på besøk hos sin onkel, presten. Det er året 1763, her finnes noen tilreisende fra Halden, og det spilles kort før kveldsmaten. Han overnatter, og om morgenen står han opp og går opp på en liten høyde like ved prestegården. Her har han en vakker utsikt mot blånene i Spydeberg, vestover mot Skiptvet, og han kan se 30 gårder i Eidsberg, og 28 i Skiptvedt. Denne skjønne naturfortellingen setter han i motsetning til den menneskelige mangel på innsikt. Her på toppen står et enormt furutre som pryder stedet. Med sin grønne topp paraderer treet ”som en stor Parasol hele Vinteren”.

Men hva skjer med treet?

Presten hadde engang bedt en av sine folk om å hugge ned unyttige og villvokste trær på gården. Mannen gikk da løs på det skjønne furutreet med øksa. Men han ble heldigvis stanset før han fikk ødelagt det helt. Det er så Wilse gremmes.

Denne historien har flere lag. Her snakker en person med mer kunnskap enn en som ser praktisk på det. Her snakker Wilse som reflektert have- og landskapselsker om en som ikke har slike dimensjoner.

Så kan man spørre: Hvorfra kom på 1700-tallet sansen for det som kalles det naturskjønne, og som i vårt eget århundre er skuslet bort i det intetsigende ordet ”kulturlandskap”.

I den klassiske kulturarven, som Wilse mestret, finner vi ”dryadene” (av gresk drys, som betegner treslaget ek). Dryadene er vakre kvinner som fra fødselen av er knyttet til et bestemt tre. Når treet dør, dør den vakre kvinnen. Av den grunn kan gudene og dryadene straffe mennesker som vansirer skogen. De er ofte knyttet til skjønne lunder i landskapet. De dryadene som bodde i selve trærne kaltes hamadryader.

Det vi kan lese ut av denne eldgamle mytologien, er at menneskene skapte fortellinger. Disse fortellingene virket som en slags selvbeskyttelse for naturen, slik at ødeleggelsene ikke ble for voldsomme. I malerkunsten finnes bilder som viser en ung tømmerhogger som hever øksen. Ved siden av ham står en naken dryade som hever hånden, avvergende. Det er gåtefullt.

 

dryad11

/ Evelyn De Morgan «Dryad»

 

”Haardhiertighed” 

Maanedlige Afhandlinger (Wilse 1777, juli: 103) skriver han om naturpleie og lysthaver. Han advarer mot å felle eldre trær: Våre forfedre forbandt store trær med lunder som var hellige. Og det var, som nevnt ovenfor, overtroen omkring ”Dryaderne eller Skovgudinerne” som ifølge Wilse hadde sin bolig i og ved trærne.

I dag er vi mer opplyste, hevder Wilse, men det medfører også en slags ”Haardhiertighed” når det gjelder å felle trær: Vi glemmer lett at disse gamle trærne har vært vitne til forfedrenes liv og lykke. Vi glemmer lett at de plantet dem med kjærlighet.

Det sier seg selv at økologi etter hvert blir en del av naturvitenskapene. Men med berøringspunkter til geologi, geografi og politikk.

Her står Wilse for en botanisk tenkemåte som er langt forut for sin tid; han er en protoøkolog, en tidlig økolog.

Marie-Theres Federhofer tar opp økologi-spørsmålet i en upublisert artikkel (august 2007) , Jacob Nicolay Wilse als Protoökologe. På norsk: J.N. Wilse som tidlig økolog. Her setter hun fingeren på et viktig punkt som nettopp synliggjør Wilses betydning.

Det er kjent at Wilse var en ivrig leser av den svenske botanikeren Linné. Men på ett punkt bryter han radikalt med Linné, og det er et sentralt punkt.

Mens Linné klassifiserer plantene utfra bl.a. støvbærere, gransker og beskriver Wilse plantene utfra biotopen, voksestedet, som et helt samfunn av arter foretrekker. Han bruker ikke dette begrepet, men hva han skriver dekker innholdet i biotop-begrepet.

Her må vi få med oss et skille: Habitat i botanikken er stedet hvor det finnes en art. Biotop derimot kan være en fuktig eng, en fuktig og kalkrik eng, en tørr furuskog osv. som tiltrekker seg flere arter. De gror der fordi de passer der. Det er plantenes naturlige voksesteder.

I denne tenkemåten ligger selve den økologiske relevans; mens enkelte planter trives i bestemte biotoper, er det andre biotoper hvor de ikke trives (selv om enkelte planter kan trives flere voksesteder, ifølge Wilse). Og når vi forstår at det finnes steder hvor de ikke trives, kastes vi inn i de moderne økologiske problemstillinger. Når f.eks. uthoggingen av regnskogen ikke stanses, forsvinner det viktige biotoper som plantene trenger.

Fra media kjenner vi til de katastrofale virkninger økologisk ubalanse har for berørte folkegrupper og hele kloden. Fordi kunstgjødsel og sprøytemidler ennå ikke var oppfunnet på 1700-tallet, er det her tenkemåten og ikke de aktuelle utfordringene som er økologiske.

 

REVOLUSJONERENDE TENKEMÅTE

I våre dager er det en bred debatt omkring menneskenes ødeleggelse av naturen. Virkningen er en verdensomfattende massedød som rammer mange arter.

”Biotop” er et ord som Wilse ikke bruker, men det revolusjonerende er måten han tenker på, og som foregriper de senere botanikere og økologer. Det er også grunn til kreditere ham for hans originalitet, og hvor tidlig han fant disse ideene. I Spydebergbeskrivelsen finnes de viktigste tekstene i kapittel 7 om plantene og trærne. Hans siktepunkt er ”Stederne de voxe paa” (Wilse 1991: 101). I biotopen utgjør da plantene et samfunn, og disse kan studereres plantesosiologisk.

I nyere debatter om miljø og klima snakkes det også om ”økologiske rom”. En biotop er også et økologisk rom. Det er betegnelsen på de betingelser som finnes på voksestedet. Disse betingelsene er målbare egenskaper, som f.eks. jordens surhetsgrad, næringsinnhold, fuktighet, lysfor- hold og temperatur.

Det er nettopp slike forhold som Wilse så tidlig og så suverent hadde blikk for.

 

//

Layout 1

Vi takker Tore Stubberud for tilltatelsen til å bringe et redigert utdrag fra «Jacob Nicolai Wilse (1735-1801). En opplysningsmann«, utgitt på Valdisholm forlag.