Three poems / Tone Hødnebø

 

1.

The river is greenish black,
three swallows flying above us
and no matter how long I keep looking
my eyes are infected.

Two dragonflies brushed the water,
a swan came too close,
and I thought that this is the total
of each and every part.

/

 

Elva er grønnsvart,

tre svaler flyr over oss

og uansett hvor lenge jeg ser

er øynene mine betente.

 

To øyenstikkere streifet vannhinnen,

en svane kom for tett på,

og jeg tenkte at dette er summen

av de enkelte delene.

 

 

2.

The wind intensifies,
the evaporation from the skin lessens,
every touch is eliminated,
and that which is most dear to us.
While I was walking in circles
what I wanted to solve vanished,
not according to a mathematical equation:
But how do we forgive the ones that love us.

 

/

 

Vinden øker,

fordampningen fra huden minsker,

alle kjærtegn blir slettet,

og det vi holder mest kjært.

 

Mens jeg gikk rundt meg selv

forsvant det jeg ville løse opp,

ikke ifølge en matematisk formel:

Men hvordan skal vi tilgi de som elsker oss.

 

 

3.

To know a person all your life

can be a method of measuring the world,
and I don’t even know what you are dreaming.
Complications needs to be untangled
to turn the world towards the world.

I am searching for a sentence
while the flowers grow and wither
according to the seasons
just like an embroidery.
The leaves unfold, chlorophyll scattered,
the tree becomes greener.
The bees buzzing and buzzing in the garden.

 

/

 

Å kjenne et menneske hele livet

kan være en målestokk for verden,

og jeg vet ikke engang hva du drømmer.

Det besværlige må knytes opp

for å snu verden inn mot verden.

Jeg leter etter en setning

mens blomstene gror og visner igjen

i takt med årstidene

akkurat som et broderi.

Bladene folder seg ut, klorofyllet spres,

treet blir grønnere.

Biene surrer og surrer i hagen.

 

 

//

Tranlated by Cecilie Dahl/Tone Hødnebø 2017. NWCC says thanks a lot for the poems!