/Foto: Fartein Rudjord

En eik kan bruke fem hundre år på å vokse seg stor. Så kan den stå der og ruve i fem hundre år. Den kan bruke nye fem hundre år på å dø. For andre enn eika kan dødsprosessen være det mest interessante, da kan eika gi ly og næring til mange små dyr og organismer.

Fredrikstad er fremdeles i vekstfasen. Står på leireføtter og skjelver, avstivet av utallige trestammer av eik og furu dunket ned i mudderet byen er bygget på. Nå har de gått over til å spunte med stålplater. Vi får se om de er like holdbare som eik.

Byen har visse voksesmerter. Klemt inne mellom forskjellige grener av Glomma begynner det å skorte på arealer, og der man ikke kan bygge mer i bredden eller lengden må man bygge i høyden. Stålarmert betong overtar den gamle plankebyen som sjelden gikk over et par etasjer. Nå krever investorene seks, sju og åtte etasjer for å få råd til å gå rundt. De er nok ikke så opptatt av å bruke fem hundre år på å dø, å skape hulrom og friplass for alskens små kryp.

Trestokken var en forutsetning for Fredrikstads første blomstringstid. Først hogde de firkanta stokker og eksporterte på seilskip, så begynte de å sage og lage planker. Tømmerhuggere, fløtere, sagbruksarbeidere og plankebaroner fikk alle sin del av fortjenesten, litt ujevnt fordelt. Her er det mange historier å fortelle.

Mennesker og trær har samme DNA. Vi har nesten de samme genene også. Noen forskjeller er det. Trærne har røtter, mennesket har føtter. Sjøpølser blir født med en liten hjerne. Når de svømmer fritt i havet bruker de den til å orientere seg fram til et sted de ønsker å bosette seg. Det første de gjør etter å ha funnet sitt sted er å spise den næringsrike hjernen. De har ikke bruk for den mer.

Mennesket derimot er i stadig bevegelse og er helt avhengig av sin hjerne. Selv om det er enkelte som kan virke som de ikke har det.

Har trærne hjerne? Vi har ikke funnet noen, men de kan hvertfall snakke sammen. En canadisk forsker har påvist at bjørk og furu kan kommunisere og dele informasjon og næring. De klarer derimot ikke å snakke med sedertrærne. Mange slags sopp forstår sikkert trærne. At mennesker ikke ennå har lært seg å snakke med dem krever en ekstra innsats.

Som så mange andre tilbringer jeg mye tid med trær. Går tur mellom dem, spiser fruktene av dem, hogger dem opp til ved, bruker møbler og hus laget av dem. Trærne gir oss mat og varme, klær og ly. Sammen med menneskene laget de en by som heter Fredrikstad. Ute på et jorde står en gammel eik og vifter med greinene; velkommen etter!

 

 

/

Vi takker Magne Rudjord for tekst og fotografier. De er hentet fra den avsluttede utstillingen As interesting as watching paint dry fra Galleri ØKS i Fredrikstad. Rudgjord er for tiden aktuell med en ny utstilling hos Galleri Christinegaard i Bergen.