Av Arne Johan Vetlesen / Foto: Sigurd Hverven 

Hva vil de som lever om femti år tenke om veivalgene vi gjør i dag?

   Filosofen Tim Mulgar stiller spørsmålet i boken Ethics for a Broken World. Han svarer at særlig to ting vil fortone seg som ubegripelig: At myndighetene tillot folk å fortsette med deres klimaødeleggende atferd selv lenge etter at kunnskapen om dens skadevirkninger var etablert. Og at det var fritt frem for såkalte «klimaskeptikere» å spre deres feilaktige budskap basert på benekting av fakta. Mulgan knytter det han kaller overflodssamfunnets manglende evne til å styre unna varslet kollaps til dets insistering på at det individuelle gode gis forrang fremfor fellesskapets. Et av sitatene fra dette samfunnets kortvarige glansperiode som gir mest hoderisting, lyder: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.»

   I epoken Mulgan beskriver som vår, ble den nålevende generasjonen mennesker gitt forrang fremfor senere- Likeledes med klodens ressurser. Når kapitalismen praktiserte slik «diskontering», het det seg at den bare uttrykte menneskenaturens iboende tilbøyelighet til å prioritere nåtid fremfor fremtid. Samfunnets institusjoner skulle speile dette; det ville ikke være demokratisk flertall for å motvirke det. Epoken var preget av optimisme, især teknologisk sådan; enhver ny generasjon ville få det bedre enn de forutgående.

   Det er vanskelig å la være å bruke ord som «vanvittig» og «perverst» om et samfunn som med åpne øyne tillot fortsatt praktisering av en livsstil som naturvitenskapen advarte mot som selvdestruktiv, ja i siste instans suicidal. Etter at Mulgan skrev sin bok for seks år siden, har perversiteten fått en omdreining han ikke forutså: alle referanser til klimaendringer i de relevante departementene i USA er beordret fjernet av presidenten. I stedet for at benekting sensureres som livsfarlig, erobrer benekterne maktens tinder og gjør seg til forbydende part overfor vitenskapen.

   Man kan tenke at USA under Trump for ettertiden vil fremstå som et særtilfelle av klimapolitisk idioti og at et land som Norge vil fremstå som ansvarlig i sammenligning. Den gang ei. En studie fra Oil Change International slakter regjeringens vedtak om oljeutvinning i Barentshavet: utvinningen er uforenlig med Parisavtalens mål, signert av Norge, om å bremse den globale oppvarmingen. Studien påpeker den frapperende kognitive dissonansen mellom dette faktumet, knyttet til at Norge er Europas største eksportør av fossilt drivstoff, og landets selvbilde som ledende aktør i klimasaken.

   Et av Erna Solbergs viktigste argumenter mot et regjeringsskifte er at det vil «sette tusenvis av oljearbeidsplasser i fare». Dette fordi Støre kan måtte støtte seg til småpartier som går mot utvinningsplanene i Barentshavet.

   Kanskje behøves ikke perspektivet fra en fremtidig generasjon for å få øye på det perverse ved den klimapolitikken som Solberg og Støre faktisk er enige om. Hensynet til arbeidsplassene for en nålevende generasjon, innen en sektor som lenge har fått forårsake klimaendringer som truer livet på kloden, gis entydig forrang. En generasjonens «rett» til å fortsette en næringsvei og livsstil som setter etterslektenes livsmuligheter på spill, fremstilles som trumf: ikke som det dårligste kortet på hånden, men som det beste.

  Insisteringen på å praktisere generasjonsegoisme og kortsiktighet satt i økonomisk og politisk system seiler under optimismens flagg. Men for en optimisme som viser seg livsfarlig i sine konsekvenser, er dagene talte. Det er for sent å slutte seg til dens budskap om at alt vil ordne seg, at vi ikke trenger endre på noe av betydning, at et grønt skifte basert på teknologisk fix er like rundt hjørnet og at vekst fremdeles er både realistisk og klimavennlig, bare vi passer på å gi den prefikset grønn.

     Vi trenger ikke ty til Mulgans tenkte fremtidståsted for å slå fast at nåtidens selverklærte optimister i epoken etter oss vil fremstå med et hovedansvar for at verden skjøv påkrevde strukturendringer foran seg, alltid foran seg, med de katastrofale følger vitenskapen først advarte mot ville komme, dernest dokumenterte hadde inntruffet. Når Solberg og Støre kappes om å være flinkest til å ha «to tanker i hodet», nemlig fortsatt vekst og avverging av klimaendringer, så har de ikke det. De har bare en, nemlig den første. Og for den er tiden ute.