Grunnloven § 112

”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

/ Why we are suing the Norwegian government /

/

Tirsdag 14. november starter klimasøksmålet om oljeressursene i Arktis. Saksøkere av den norske staten er Greenpeace og Natur og Ungdom, med Besteforeldrenes klimaaksjon som støttespiller. / Traavik.Info flyttet på forhånd folkedomstolen til Kirkenes. Vi bringer her Ragnhild Freng Dales artikkel om denne hendelsen. 

Nürnberg i Narnia 

«Om Nürnberg-rettssaken utspilte seg i Narnia hadde det kanskje sett høvelig likt ut som rettssalen som den siste uka har manifestert seg i Paviljongparken i Kirkenes», skrev avisa Finnmarken i forkant av forestillingen Århundrets rettssak, som utspilte seg over tre dager under Barents Spektakel i Kirkenes, 9.-11. februar i år. Som én av flere som hadde jobbet med forestillingen og forberedelsene i lang tid, kjentes det som en anerkjennelse av at vi hadde fått til noe av det vi ville: lovparagrafer og klimamodeller hadde fått en form, et innhold, og et liv som det gikk an å forholde seg til, fysisk og konkret. Tekniske detaljer var snart på plass, amfiet klart for at juryen skulle ta plass, og de innkalte vitnene på vei mot nord: Århundrets Rettssak var klar til å gå i gang.

Bakgrunnen for Århundrets rettssak er søksmålet Greenpeace og Natur og Ungdom igangsatte mot den norske stat i oktober i fjor. Miljøorganisasjonene saksøkte da staten ved Olje- og Energidepartementet for brudd på Grunnlovens paragraf 112 ved tildeling av nye letelisenser i et tidligere uåpnet område i Barentshavet Sør-Øst. Tildelingene i denne nye runden, kalt 23. konsesjonsrunde, ble gjort i Hammerfest den 18. mai, og godkjent av Kongen i Statsråd 10. juni 2016. Det er denne tildelingen miljøorganisasjonene hevder er i strid med Grunnloven, som sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.». Å lete etter mer petroleum, hevder organisasjonene, bryter Norges internasjonale klimaforpliktelser og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima.

Foto: Ole-Gunnar Rasmussen /

Det var høyesterettsadvokat Pål Lorentzen som først varslet Dagens Næringsliv 12. mars 2016 om at klimasøksmålet ville bli «århundrets rettssak», en idé Traavik.Info skalerte opp og ut av rettslokalene i Oslo. Iscenesettelsen, i samarbeid med co-produsentene Pikene på broen foregikk i en rettssal som var bygget av 190 tonn is, hentet fra Andrevannet like utenfor byen i Kirkenes. Det var kunstner Peder Istad med team som stod for verket, som er blitt rekord i skulpturstørrelse i Norge (og sannsynligvis Norden forøvrig). Amfiet var fylt til randen alle tre dager, på tross av at minusgradene krøp nedover mot 15 under null fredag kveld.

 

Flytting av makt?

Ønsket om å iscenesette denne saken akkurat i Kirkenes, har flere bakenforliggende grunner, men to elementer er særlig viktig å påpeke: geografien og makten. Klimaendringer er et globalt problem, og et globalt ansvar. Men oljeblokkene i Barentshavet er langt borte, og verken «lisensvedtak», «karbonbudsjett» eller «konsesjonsrunder» er en naturlig del av ordforrådet til folk som ikke jobber med slike spørsmål til daglig. Forbindelsen mellom olje i Barentshavet, stigende temperaturer og havstigning på Stillehavsøyene er komplekse og vanskelige. Hvilken fremtid vil man vil ha i nord og i resten av landet, hvilket ansvar har vi internasjonalt, og hvem er det egentlig som har retten til å avgjøre det?

Selve rettssaken skal foregå i Oslo Tingrett – langt fra Barentsregionen, menneskene, arbeidsplassene og havnene denne problemstillingen berører, uansett utfall i retten. En relokalisering fører også med seg andre spørsmål — om miljø, klima, nåtidige og fremtididige generasjoner, om arbeidsplasser kontra klimaansvar, om demokratisk medbestemmelse. Som Morten Traavik sa til avisa Finnmarken 7. februar, er det «i aller høyeste grad på sin plass å gjøre dette midt i området det faktisk angår».

Som researcher og regiassistent for prosjektet er det en motivasjon jeg deler. Siden stevningen ble offentliggjort i oktober (og til dels før), har jeg både fulgt den offentlige debatten og grunnlaget for søksmålet for Oslo Tingrett, og jobbet med å hente inn personer som kunne vitne i forestillingen. Kunstnerisk er det også enormt givende å arbeide med teater der noe reelt, utenfor scenerommets vegger, står på spill. Ettersom tematikken overlapper med doktorgradsarbeidet mitt om olje i Barentshavet fra et Finnmarksperspektiv, har også tiden jeg har bodd i Vest-Finnmark vært grunnlag for å hente inn egnede aktører på begge sider – og det er denne prosessen jeg vil gi et lite innblikk i her.

 

Kun oljebransjen sa nei

Spørsmålene søksmålet reiser får med én gang en annen klangbunn når perspektivet flyttes til en av byene som har havn mot Barentshavet. Det var avgjørende for oss og folkedomstolens legitimitet at aktørene ikke skulle være skuespillere, men forskere, politikere, representanter for næringen og de saksøkende organisasjonene. De som ble invitert er alle personer med politisk, faglig eller annen ekspertise innen tematikken klimasøksmålet berører, og flere av dem har ytret seg om sine respektive felt i samfunnsdebatten. I høyest mulig grad har vi også søkt å involvere mennesker med tilknytning og forankring i regionen. For å sikre at begge sider ble rettferdig representert, jobbet vi frem en balanse mellom enkeltvitner og helheten.

Invitasjonene gjorde det klart at forestillingen på ingen måte tok side verken for eller mot, men søkte å være et åpent, demokratisk forum hvor det skulle være like premisser for begge sider. Det var likevel ikke alle inviterte som stilte. Verken ministrene som hadde vært ansvarlige gjennom forarbeidene og tildelingene, eller representanter fra oljebransjen ønsket å forklare seg for folkedomstolen. Blant dem som takket nei var olje- og energiminister Terje Søviknes, tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe, Statoil sentralt, og interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass v/ adm. dir. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Noen av disse ble invitert allerede i november, mens sittende olje- og energiminister fikk en henvendelse tidlig i 2017, like etter at han tiltrådte som minister.

«Vi driver (…) ikke med teater, vi driver virkelighet»

Fra ministerhold var svarene stort sett korte og henviste til at saken var under behandling i en domstol, eller at representanten ikke hadde tid til å delta. Norsk Olje og gass svarte også nei, men tok litt mer i ovenfor media. Regionsjef i Nord-Norge, Geir Seljeseth forklarte til NRK at de ikke vill stille fordi «vi driver (…) ikke med teater, vi driver virkelighet»[i]. Kjell Gievær i Petro Arctic, et leverandørnettverk for petroleumsvirksomheten i nord, sa til NRK at han ikke ønsket å «legitimere søksmålet» ved å stille i en oppsetning som handlet om det.

 

Villige aktører for begge parter

Utover disse var verken lokalpolitikere, klimaforskere, tillitsvalgte eller andre vanskelige å be – antagelig fordi langt på vei de fleste var personlig, faglig eller politisk engasjert i tematikken, og betraktet Århundrets rettssak som en mulighet til å formidle deres budskap til et bredt publikum i Kirkenes og Barentsregionen.

Som aktor hentet vi inn Hans Petter Graver, som er jurist og professor ved Det Juridiske fakultet, UiO. Gravers uttalelser om klimasøksmålet i avisinnlegg og debatter, hvor han blant annet har tatt til orde for at det kan være behov for en «juridisk revolusjon» for å erkjenne miljøets og framtidige generasjoner rettigheter innenfor domstolene[ii], gjorde det interessant å ha nettopp ham til å føre prosedyren på de saksøkende organisasjonenes vegne.

Som forsvarsadvokat for statens side, inviterte Traavik senioradvokat i advokatfirmaet Hammervold Pind, Morten Grønvigh, som har spesiale offshore/maritim industri og tok på seg dette oppdraget som privatperson. Både Grønvigh og Graver stod selv for sine prosedyrer og innlegg under rettssaken i Kirkenes, og publiserte i etterkant versjoner av disse som innlegg i Morgenbladet[iii].

For aktoratet stilte Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær; Stine Østnor, Kirkenesværing og tidligere NUs Russlandsutvalg; SVs partisekretær og Kirkenesværing Kari Elisabeth Kaski; seniorforsker ved CICERO, Bjørn Samset; genforsker og økolog Terje Traavik, samt kulturarbeider og samepolitisk aktivist Niillas Aslaksen Somby.

For forsvaret stilte ordfører i Sør-Varanger Rune Rafaelsen; UiB-professor Jan Martin Nordbotten; forfatter Mímir Kristjánsson; Barents Spektakels kunsteriske leder, Luba Kuzovnikova, og konserntillitsvalgt for SAFE i Statoil, Ole-Gunnar Rasmussen, som stilte uavhengig av Statoil sentralt og gjennom invitasjon fra en kollega som også er tillitsvalgt i bransjen.

Hendelsesforløpet er allerede beskrevet behørig av media og kritikere[iv], så her holder det å nevne alle aktørene stilte med sine egne perspektiv og argumenter, og gjennom dette belyste søksmålet og de større problemstillingene med den substansen og dybden som krevdes for å la juryen komme til en avgjørelse. Også de ikke-fremmøtte ministrene og oljenæringsrepresentantene ble presentert for juryen i form av glansede aluminiumsfigurer, for å understreke at verken folkevalgte eller andre kan unnvike sin møteplikt for folkedomstolen uten at tilstedeværelse kreves i en annen form.

 

Juryens dom

I Århundrets rettssak var dommerne og øverste jury folket selv, nemlig publikum som møtte frem for å avgi sin stemme – i tråd med tanken om å la dem det angår avgjøre. Alle i publikum fikk utdelt to stemmesedler da de kom inn i rettssalen siste dag, henholdsvis JA og NEI til at den norske Statens åpning for oljeutvinning i sørøstlige Barentshav er i strid med Grunnlovens paragraf 112. I sluttprosedyren la aktor vekt på ansvaret for kommende generasjoner, Norges ansvar som en del av verden, og hvordan klimaendringer vil endre livsforholdene over hele verden, inkludert Kirkenes. Forsvarer understreket den demokratiske beslutningsprosessen bak åpningen i Stortinget, inntektene og sysselsetting i Norge, og hevdet at utviklingen av alternative energikilder er kommet for kort i dag.

Foto: Ole-Gunnar Rasmussen /

Før avstemming ble også et siste vitneutsagn lagt frem – noe utenom normal rettssalsprosedyre – som reflekterte en del de lokale og regionale spørsmålene i nord: Birgit Johansen og Kjersti Røst fra Honningsvåg presenterte sitt revynummer, «Mr. Statoil», som ble skrevet da Statoil avlyste den lovede ilandføringen av olje til Veidnes i Nordkapp kommune et år tidligere. De balanserer midt i problemstillingene: prinsipielt er de verken for eller imot, men som mange andre langs kysten av Barentshavet krever de at oljeinntektene eventuelt må komme de som bor her til gode hvis det overhodet skal komme på tale.

For ordens skyld: verken dette eller andre ytringer fra vitner, aktor eller forsvarer er standpunktet til Traavik.Info som sådan, men en nødvendig del av et større bilde som skulle belyses gjennom prosessen og søksmålets iscenesettelse. Folkedomstolen avgjorde at staten skulle dømmes, med 74 mot 49 stemmer av totalt 123 avgitte. Dommen er endelig, og kan ikke ankes – for det finnes ingen høyere instans enn folket.

I løpet av forestillingsuken var flere skoleklasser innom og snakket om rettssaken.

Mer enn teater?

Traaviks hyperteater handler ikke bare om det som skjer på scenen, hvor publikum var jurymedlemmene som avgjorde hvorvidt staten skulle dømmes for grunnlovsbrudd eller ikke. Alt som skjer utenfor den tidsavgrensede forestillingens rammer er også en del av den omkringliggende virkeligheten vi deltar i: slik som NRK-overskriftene om oljebransjen som ikke ville stille, og debatter om forholdet mellom juss og politikk, rammet inn av en gjenfortelling av forestillingen[v]. Også byggeperioden for rettssalen, som tok omkring to uker, vekket nysgjerrigheten og engasjementet hos folk som bodde i Kirkenes og blant tilreisende. I løpet av forestillingsuken var flere skoleklasser innom og snakket om rettssaken.

Forestillingen og dommen ble også nyhetsstoff i lokalaviser, i russiske og i nasjonale medier i dagene etter søksmålet. Da Natur og Ungdom og Greenpeace fikk rettsdato for sitt søksmål kun noen dager etter at folkedomstolen hadde avsagt sin dom, publiserte The Independent Barents Observer et bilde av Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær i rettslokalet av is[vi]. Perspektivet snus, nok en gang: Er dette teater eller virkelighet – eller noe midt i mellom?

Handler det om arbeidsplasser og/eller klima? Er det forskning og/eller formidling, intervensjon og/eller refleksjon? Var folkedomstolen mer demokratisk eller mindre demokratisk enn avgjørelsen i Stortinget og/eller i den prosessen som vil foregå i domstolene? Er domsavsigelsen – med 74 mot 49 stemmer for å dømme staten for grunnlovsbrudd – representativ for folkemeningen i Kirkenes eller ikke? Er det den yngre eller eldre garde som kan, skal, og bør, avgjøre denne saken?

Århundrets rettssak har aldri hatt som mål å konkludere om disse spørsmålene, men snarere å løfte dem inn i offentligheten og presentere dem for et større publikum, som selv kan gjøre seg opp en mening om en sak som angår oss alle, akkurat nå. Oljeselskapene skal bore allerede til sommeren. Rettssaken i Oslo Tingrett starter først 14. november. Hva slags ettermæle forestillingen får vil avhenge av hvem som skriver om saken, hvor og i hvilke fora den snakkes om, hva som skjer i den rettslige verden, og utviklingen i Barentshavet. Folkedomstolen har talt, men kun framtiden vil vise hvor vi går videre herfra.

 

//

Medvirkende:

Produsert av Traavik.Info og Pikene på Broen

Konsept og regi: Morten Traavik

Isarkitektur og design: Peder Istad

Regiassistent og research: Ragnhild Freng Dale

Produsent og research: Guro Vrålstad

Lyddesign: Jørgen Træen

Musikk: The Megaphonic Thrift+ and Inge Bremnes

Animasjonsdesign: Komposter

Kostymer og rekvisitter: Lena Thorsmæhlum

Renselsesritual: Ronald Kvernmo

Isingeniørassistenter: Marius Engan Johansen, Fabian Probul, Taibola (Ilia Kuzubov, Aleksei Maklakov, Nikolai Terentev, Daniil Vlasov)

Maskiner og utstyr: Svein Karisari, Bygg & Maskintjenester AS, Knut Jakola Transport AS, AS Oscar Sundquist

Grafisk design: Valnoir

 

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og har vært researcher og regiassistent for Morten Traavik i arbeidet med Århundrets rettssak. Betraktningene i denne artikkelen er hennes egne. Hun er også medlem av redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon.

Klimaaksjonen takker Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift for tillatelsen til å publisere denne artikkelen!

 

Noter:

[i] «Oljebransjen nekter å delta i sin egen «oljerettssak»», NRK, 28.12.16:

https://www.nrk.no/finnmark/oljebransjen-nekter-a-delta-i-sin-egen-_oljerettssak_-1.13294739

[ii] Hans Petter Graver. «Retten og kloden» Debattinnlegg i Klassekampen 26.10.16. Gjenpublisert på Energi og Klima http://energiogklima.no/kommentar/retten-og-kloden/

[iii] Hans Petter Graver. «Ærede rett!» Morgenbladet 10.02.17
Morten Grønvigh. «Ærede rett». Morgenbladet 17.02.17

[iv] Se f. eks Hild Borchgrevink «Dagbok fra en rettssak av is», scenekunst.no, del 1 (10.02) og 2 (14.02):

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is/

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is-dag-2-og-3/

[v] «Grunnlovens miljøparagraf – fra ord til handling» Forum for Vitenskap og demokrati v/Universitetet i Bergen 22.02.17. Innledere og paneldeltagere var Jørn Øyrehagen Sunde, Hans Petter Graver og Ragnhild Freng Dale.

[vi] «Climate trial against Norway to start in November». The Independent Barents Observer. 16.02.17 https://thebarentsobserver.com/en/2017/02/climate-trial-against-norway-start-november