Hanne Bramness debuterte i 1983 med samlingen Korrespondanse. Hun er en sentral og prisbelønt lyriker, og hennes diktsamlinger utgjør et betydelig forfatterskap. Bramnes foreløpig siste bok heter Fra håpets historie (2017).  Vi takker forfatteren for dette nyskrevne diktet, og dikterens forlag Cappelen Dammsom bidrar med honorarstøtte!

 

Grytidlig, som ut av drømmen, kommer de, subbende inn i tida, de store dyra, de kommer vestfra og går mot soloppgangen gjennom skogen av frukt- og blomstertrær det sies Kunji fikk plantet da hun kom hit som ung brud en gang for lenge siden. Da vekket de henne med sin lydløse torden, og huset som var nytt, begynte å slå sprekker. Men seinere sov hun tungt, slik alle gjør som sover her, vuggende i drømmen mens bakken skjelver. Huset er bygd rundt en gårdsplass, til venstre like innafor porten leder ei bratt trapp opp til soveromavdelingen. Rett fram tvers over plassen er et opphøyd gulv med søyler der dansere før i tida hadde oppvisning flere ganger i året. Bak søylerommet, som verken er ute eller inne, finnes to dunkle stuer med tunge spisebord, mørke hyller. Slanger beveger seg der blant bøker som kan lære oss om døden, men ikke den nye døden, naturens langsomme død. På baksida, ut mot skogen og slangehelligdommen, ligger tjenernes avdeling, og like bortenfor omkranser kokostrær en dam hvor en urgammel krokodille ligger med åpent gap og fanger øyenstikkere om ettermiddagen. Det er mot dammen, men i grålysningen, før de første solstrålene treffer støvet og smelter natta om til tid, at elefantene er på vei. Gikk alt riktig for seg skulle veggene gitt etter og huset hadde vært lagt i ruiner før vandringen var over, men det ble ikke slik. Elefantene forsvinner først. De snur mens vi sover, og finnes snart bare i drømmene.

 

//