/ Foto: Ole D. Hesledalen
-
(tiger-drøm/ 20. februar 2017)
regnet er en jungel blå
denne natten går rundt kloden
se dyrene de kommer mot deg nå
løven apen bavianen ulven uglen
ormen som du er så redd for
de svømmer klatrer bykser mot deg
du har kledd deg ut som tiger
bak den gule masken
har du plaster over munnen
reglene er klare du får ikke vise deg i drømmene dine
som deg selv da dør du
du får ikke lov til å gi deg selv beskjeder da dør du
når du tror du våkner så dør du
det vet ikke dyrene de forsøker vekke deg
hele tiden tror de at det brenner de bor på søppelfyllinga
der alle kjenner alle skogene er felt sumpene drenert
de går på alle fire de lærer seg aldri å snakke de får seg aldri jobb
de kler seg ut i kjoler av plastposer og lyng og lav
med rysjer av død korall og rangler av små fingerledd
de gifter seg i øde haller stablet opp av smuglet elfenben
glatte golv der poter skrenser og alle kan bli mat
de tror jeg er den siste tigeren
masken min i mørket som ei åpen ovnsdør
de kommer mot meg kaller meg for mester tiger
løven apen bavianen ulven uglen
ormen som jeg er så redd for
de svømmer klatrer bykser mot meg
jeg vil rope jeg er ikke tiger ikke vekk meg
de fortsetter å bite ikke tiger ikke vekk meg
de skjønner ingenting ingen tiger ikke vekk meg
dette er ikke en drøm men det ene livet som vi har
regnet er en jungel blå
denne natten går rundt kloden
-
(løvene/ 18. januar 2018)
den siste løven i verden forstår
etter mange ubesvarte brøl
at den er den siste og kaster av seg
den gule manken og kler seg i en aura
av gyldne flammer der den setter poten
blir gresset svidd den brøler n e i
på alle verdens språk og går fra by til by
og skremmer folk den er ikke farlig
den som ser et dyr dø ut
skal aldri mer få glatte ut sitt ansikt
i en god natts søvn skarpe menneske
reiser ikke felte trær
fyller ikke tomme sjøer
varmer ikke flådde rever
skal jeg gi meg selv som mat
til den siste løven i verden
for å slippe å se morgendagen
der mennesket er største rovdyr
en ødslig suverenitet
som skremmer mer enn offerdøden
verdens siste løve vi er lei oss
vi kan ikke gi deg evig liv men forvandle deg
til en av våre mindre guder vokteren av hogstfelt
og drenerte sumper du synes det er pinlig
du har hørt oss snakke så oppstyltet til guder
at ingen guder våger svare
løven blir lei av å høre løvedikt som skurrer
kalde småvilt-ofre metter knapt en huskatt
løvealteret er en vinglete kjøkkenkrakk
med et møllspist løvebroderi
den dumme løveboka har blitt skrevet
av et naut på kulturdepartementet
men vi kjenner ingen annen måte lille sultne gud
munnen er rik fordi den får mat
og kan snakke og snakke ræva er fattig
fordi alle vil sitte på den ingen hører på den
mennesket er tarmen som løper mellom
og sier jeg tar det jeg får ingen forlater meg uberørt
på bunnen av ei glinsende elv av tygd mat
slukner et par gule øyne
store sterke tungemuskel finn deg en ny munn å skryte med
lille sultne klatrer finn deg nye verdener å ødelegge
de samme gamle anklagene hvorfor lot du ungene mine leve
du kokte grøt til oss i fengselet for å gi oss ork til å arbeide
i de triste fabrikkene matte sollys skrinne sandjord
ga oss bleikgrønn kål og tykkhudede neper
mye skit og lite kraft i kistetrange leiegårder
og glisne utedass drømmer hver en jaget kropp
om kaffe sukker kakao dype skogers medisin
hvit manns speed
den første william blake som ingen vet hva heter sang
det blir færre løver i verden når menneskene blir flere
trærne gjemmer seg i buskene når ovnene blir store i kjeften
den andre william blake som ble kalt blake men ikke william sang også
fest løvet tilbake på kunnskapens tre heng fruktene tilbake
som julepynt og trøst i vintermørket
den tredje william blake tok aldri av seg masken
og brølte som ei løve vi kjempet som løver
for å få kalle oss mennesker løvehjerte ble et kjælenavn
for harde konger skrev den william blake
som kalte seg for william men ikke blake
ingen av oss hadde sett ei løve enda
derfor våget vi å kalle oss for løver
og unngikk derfor ekte løver
dette kan han ha hørt av william blake
ikke han som ble kjent men som liknet og skal ha sagt
alle må være litegrann løve i en verden uten plass til løver
for hvert menneske som sitter på huk fremfor huset sitt
og er den siste til å kunne språket sitt
finnes det en william blake
som skammer seg over å være william blake
og lar være å hilse på en annen william blake
som gjør alt det en william blake skal gjøre
bortsett fra å flytte rundt på jerusalem
//
I en serie på tre dikt publiserer vi i ukene som kommer utdrag fra Gunnar Wærness´nye diktbok, Venn med alle (Oktober, 2018).
Gunnar Wærness, født 1971, er forfatter og kabarettartist, og har utgitt diktsamlingene Kongesplint (1999), Takk (2002), Hverandres (2006), Bli verden (2007) og Tungen og tåren (2013). I 2010 redigerte han antologien Verden finnes ikke på kartet i samarbeid med Pedro Carmona-Alvarez. For denne samlingen mottok de Kritikerprisen for beste oversettelse 2010.