Venn med alle, II / Gunnar Wærness

/ Foto: Ole D. Hesledalen

 

54. (tiger-drøm/ 20. februar 2017)

 

regnet er en jungel blå   

denne natten går rundt kloden

 

se dyrene     de kommer mot deg nå

løven apen bavianen       ulven uglen

ormen som du er så redd for

de svømmer    klatrer   bykser mot deg        

du har kledd deg ut som tiger

bak den gule masken

har du plaster over munnen

reglene er klare      du får ikke vise deg i drømmene dine

som deg selv      da dør du

du får ikke lov til      å gi deg selv beskjeder    da dør du

når du tror du våkner     så dør du       

det vet ikke dyrene       de forsøker vekke deg     

hele tiden tror de at det brenner    de bor på søppelfyllinga   

der alle kjenner alle     skogene er felt     sumpene drenert  

de går på alle fire       de lærer seg aldri å snakke      de får seg aldri jobb

de kler seg ut i kjoler    av plastposer og lyng og lav   

med rysjer av død korall     og rangler av små fingerledd

de gifter seg i øde haller     stablet opp av smuglet elfenben    

glatte golv der poter skrenser   og alle kan bli mat  

 

de tror jeg er den siste tigeren

masken min i mørket     som ei åpen ovnsdør     

de kommer mot meg    kaller meg for mester tiger

løven apen bavianen       ulven uglen

ormen som jeg er så redd for

de svømmer    klatrer   bykser mot meg        

jeg vil rope        jeg er ikke tiger      ikke vekk meg

de fortsetter å bite      ikke tiger      ikke vekk meg

de skjønner ingenting       ingen tiger    ikke vekk meg

dette er ikke en drøm     men det ene livet som vi har

 

regnet er en jungel blå   

denne natten går rundt kloden

 

 

 

36. (løvene/ 18. januar 2018)

 

den siste løven i verden     forstår

etter mange ubesvarte brøl  

at den er den siste     og kaster av seg

den gule manken       og kler seg i en aura

av gyldne flammer       der den setter poten

blir gresset svidd      den brøler   n e i

på alle verdens språk     og går fra by til by

og skremmer folk       den er ikke farlig

den som ser et dyr dø ut   

skal aldri mer få glatte ut sitt ansikt

i en god natts søvn     skarpe menneske

reiser ikke     felte trær   

fyller ikke      tomme sjøer

varmer ikke      flådde rever

 

skal jeg gi meg selv som mat

til den siste løven i verden

for å slippe å se morgendagen

der mennesket er største rovdyr

en ødslig suverenitet

som skremmer mer enn offerdøden

 

verdens siste løve      vi er lei oss

vi kan ikke gi deg evig liv      men forvandle deg

til en av våre mindre guder     vokteren av hogstfelt

og drenerte sumper      du synes det er pinlig    

du har hørt oss snakke      så oppstyltet til guder

at ingen guder våger svare    

 

løven blir lei av å høre løvedikt som skurrer

kalde småvilt-ofre metter knapt en huskatt

løvealteret er en vinglete kjøkkenkrakk

med et møllspist løvebroderi   

den dumme løveboka har blitt skrevet

av et naut på kulturdepartementet

 

men vi kjenner ingen annen måte      lille sultne gud

munnen er rik      fordi den får mat   

og kan snakke og snakke      ræva er fattig

fordi alle vil sitte på den      ingen hører på den

mennesket er tarmen som løper mellom

og sier      jeg tar det jeg får     ingen forlater meg uberørt

på bunnen av ei glinsende elv av tygd mat

slukner et par gule øyne

 

store sterke tungemuskel     finn deg en ny munn å skryte med

lille sultne klatrer     finn deg nye verdener å ødelegge

de samme gamle anklagene       hvorfor lot du ungene mine leve

du kokte grøt til oss i fengselet     for å gi oss ork til å arbeide

i de triste fabrikkene      matte sollys      skrinne sandjord     

ga oss bleikgrønn kål       og tykkhudede neper    

mye skit og lite kraft       i kistetrange leiegårder      

og glisne utedass     drømmer hver en jaget kropp     

om kaffe sukker kakao         dype skogers medisin      

hvit manns speed

   

den første william blake      som ingen vet hva heter       sang

det blir færre løver i verden     når menneskene blir flere    

trærne gjemmer seg i buskene      når ovnene blir store i kjeften     

den andre william blake       som ble kalt blake men ikke william      sang også

fest løvet tilbake på kunnskapens tre     heng fruktene tilbake

som julepynt og trøst i vintermørket

den tredje william blake      tok aldri av seg masken  

og brølte som ei løve     vi kjempet som løver        

for å få kalle oss mennesker     løvehjerte ble et kjælenavn

for harde konger     skrev den william blake 

som kalte seg for william       men ikke blake     

ingen av oss hadde sett ei løve enda

derfor våget vi å kalle oss for løver       

og unngikk derfor ekte løver    

dette kan han ha hørt av william blake

ikke han som ble kjent men som liknet     og skal ha sagt

alle må være litegrann løve       i en verden uten plass til løver    

 

for hvert menneske       som sitter på huk fremfor huset sitt       

og er den siste til å kunne språket sitt       

finnes det en william blake

som skammer seg over å være william blake     

og lar være å hilse på en annen william blake

som gjør alt det en william blake skal gjøre        

bortsett fra å flytte rundt på jerusalem

 

//

I en serie på tre dikt publiserer vi i ukene som kommer utdrag fra Gunnar Wærness´nye diktbok, Venn med alle (Oktober, 2018).

Gunnar Wærness, født 1971, er forfatter og kabarettartist, og har utgitt diktsamlingene Kongesplint (1999), Takk (2002), Hverandres (2006), Bli verden (2007) og Tungen og tåren (2013). I 2010 redigerte han antologien Verden finnes ikke på kartet i samarbeid med Pedro Carmona-Alvarez. For denne samlingen mottok de Kritikerprisen for beste oversettelse 2010.