/
Av Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig
I takt med den økende økonomiseringen av tilværelsen oppstår det entreprenante selvet. Det er et selv som kontinuerlig skal finne opp og optimere seg selv.
Men bak den selvstendige og innovative identiteten lurer faren. Faren består i en nesten ukuelig tro på at verdens problemer kan løses ved hjelp av teknologiske nyvinninger. Mens vi venter på et brennstoff som ikke forurenser, forverres vår verden, og vi fortsetter ufortrødent med vårt enorme overforbruk. Vi er så langt inne i teknologirusen at det kan virke umulig å finne en vei ut.
Håpet om den teknologiske løsningen materialiseres blant annet i de såkalte oppstartsbedrifter. De ble et fenomen før dot.com-boblen omkring 2000, da det ble grunnlagt mange nye teknologiforetak, som kort etter viste seg å ha en urealistisk oppskrudd verdi. I dag dekker startup-betegnelsen ikke bare optimistiske softwareforetak, men også nye og ambisiøse, innovative og skalerbare virksomheter som bygges opp, og som – hvis alt går bra – overføres til et kapitalfond med fortjeneste. På festene hos de kreative og kapitalsterke blir spørsmålene «Hvordan går det?» og «hva mer kan man ønske seg av livet?» besvart med: «Å få være en del av en oppstartsbedrift.» Drømmen for mange er å utvikle et nytt konsept, et nytt produkt eller en ny tjeneste, bygge opp en virksomhet og selge den.
Oppstartsbedrifter er et populært samtaleemne og et forlokkende psykologisk fenomen fordi de appellerer til forfengeligheten. Anseelsen hos de andre i middagsselskapet stiger voldsomt, og et slikt foretak er også en sjanse til å få fingrene i den lottogevinsten alle drømmer om: muligheten til å slippe flere bekymringer og ikke minst å bli sin egen herre for alvor. Kanskje attpåtil bli en pådriver og skape forutsetninger for at andre håpefulle også kan få det til. En farsfigur med hangarounds.
Teknologirusen er ikke bare et problem i forhold til miljøet, mens også på det personlige plan, hvor den medfører en utpining av det menneskelige selvet.
En oppstartsbedrift er ofte etablert av en gruppe personer, et nettverk eller en sammenslutning av partnere, men de underliggende kreftene er helt annerledes enn dem vi kjenner fra tradisjonelle bedrifter, som både bidrar til og er avhengige av samfunn og fellesskap. Oppstartsbedrifter er del av en trend hvor individualiserte egoister slår sine pjalter sammen og finner en ny måte å dele avkastningen på. En oppstartsbedrift kan ses som mønstereksemplet på den nye ideologien, og er kanskje hva kooperasjonen var for den gamle. Teknologirusen er ikke bare et problem i forhold til miljøet, mens også på det personlige plan, hvor den medfører en utpining av det menneskelige selvet.
Ich-Ag
Den tyske sosiologen Ulrich Bröckling, professor ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, har skrevet inngående om denne nye rasen, som ikke bare drømmer om å få foten innenfor i en oppstartsbedrift, men i en hvilken som helst institusjon, det være seg privat eller offentlig, ja, i alle sektorer og bransjer. Det handler om det entreprenante selvet. Bröcklings påstand er at man i en mer markedsorientert verden må presentere seg selv med særlige entreprenante egenskaper for å oppnå anerkjennelse. Det er ifølge Bröckling blitt en fundamental forutsetning for overhodet å kunne delta i det sosiale liv. Det er oppkomsten av det amerikanerne kaller Me Inc, tyskerne Ich-AG, og som på norsk kunne oversettes til Meg-A/S eller Jeg-Org. Det er de ultraliberales absolutt våteste drøm, som endelig synes å bli til virkelighet. Den nye menneskerasen er ikke bare utstyrt med et personnummer, men med et organisasjonsnummer.
Det er likevel ingen spøk å bli et entreprenant selv. Det er krevende, og det kan være et ensomt og slitsomt stykke arbeid. Det er litt av en psykologisk utfordring å skulle forvandle seg til en innovativ maskin, for den entreprenante er stort sett iført alle de gjør-det-selv-hatter som finnes på markedet. Skal det lykkes, gjelder det å kunne objektgjøre seg selv og kunne lede seg selv, optimere seg selv, disiplinere seg selv, realisere seg selv, administrere seg selv, være selvdeterminert og å kunne markedsføre de delene av selvet som har edgeeller stikker seg frekt nok ut, som kan vekke interesse og fungere som blikkfang for potensielle investorer.[i]
Det er egentlig ikke noe nytt i Bröcklings beskrivelser av det entreprenante selvet, for allerede på begynnelsen av 1950-årene beskrev sosialpsykologen Erich Fromm treffende det tingliggjorte individet på følgende måte: «Hvis tingene kunne snakke, ville en bil svare ‘jeg er en Ford’, ‘en Buick’ eller ‘en Cadillac’».[ii]Moderne mennesker svarer ifølge Fromm på samme måte. I dag kunne det være: «Jeg er en selger», «en iverksetter», «en entreprenør». Følger vi Fromm, har den entreprenante noenlunde samme mening som den snakkende tingen. Det vil si ingen. Han beskriver ikke seg selv som angst, eller som en person med overbevisninger, men som fremmedgjort. Fromm går så langt som til å si om det moderne menneske (og husk at vi bare er på 50-tallet):
Hans verdiskala avhenger av hans fremgang, av hvorvidt han kan selge seg selv fordelaktig, om han kan få mer ut av seg selv enn han startet med, om han er en suksess. Hans kropp, sinn og sjel er hans kapital, og hans arbeid i livet er å investere den gunstig, å gjøre seg rentabel.[iii]
Jeg er en Tesla
Hadde Fromm stilt sin diagnose på den entreprenante rase i dag, hadde svaret på spørsmålet «Hvem er du?» nok blitt: «Jeg er en Tesla», for Elon Musk, grunnleggeren av Tesla Motors og andre oppstartsbedrifter, er den absolutte ideologiske premieokse i det entreprenante hierarkiet.
Men det er en fare forbundet med det entreprenante selvet. Ifølge Fromm kan den entreprenante miste seg selv fordi vedkommende blir en ting på samme måte som de produktene han fremstiller. Så når det entreprenante selv går konkurs – for det er til stadighet flere drømmere enn gullgutter – blir da selvet også kastet ut med organisasjonsnummeret, når bobestyreren rydder opp i konkursboet?
Elon Musk er noe nær det perfekte eksempel på den entreprenante ånd, som forstår å lese sine samtidige og ramme der de er mest sårbare. Han er ikke bare et økonomisk vidunder, men også en idealist, som vil redde verden via teknologi. Frykten for klima- og miljøkatastrofer og det fortsatte begjæret etter sublim luksus, er en kombinasjon som er dømt til suksess. Det er alle mulige psykologiske grunner til at samfunnet gjerne vil tro at det vil lykkes Elon Musk å redde verden, men bare forbruket av energi til å fremstille bilene og batteriene gjør at det er bedre å få ned det eksisterende overforbruket. Og er Elon Musks andre virksomhet, SpaceX, som utvikler og vil masseprodusere romraketter, virkelig svaret på klimakrisen, eller den smarteste fluktstrategien når verden ikke lenger er beboelig?
I dag setter vi vår lit til at de entreprenante nok vil finne en vei ut av klima- og miljøkrisen. Entreprenørskap er i ferd med å snike seg inn på folkeskolene, videregående og universitetene, men bak den innovative identiteten lurer faren, for det skapes ikke borgere, stater og sivilsamfunn med organisasjonsnumre, bare markeder og konkurrenter. Kanskje er vi tilbake i en gammel innsikt, som Tysklands største filosof siden Karl Marx, Jürgen Habermas, beskrev altfor godt i en bok fra 1968 med den talende tittelen Teknologi og vitenskap som ideologi.[iv]
Og her er det kanskje viktig for dem som leker med tanken om å bli de nye entreprenørene, og for Elon Musk, å lytte til Fromms advarsel om at man kan bli tingliggjort og miste seg selv og kanskje også den verden man forsøker å redde, ved å gjøre det motsatte av det som kreves.
[i]Ulrich Bröckling (2015): The Entrepreneurial Self: Fabricating a new type of subject. London. SAGE.
[ii]Erich Fromm (1983): Det sunde samfunn, 3. utgave. København: Hans Reitzels Forlag.
[iii]Ibid.
[iv]Jürgen Habermas (1968): Technologie und Wissenschaft als ”Ideologie“. Frankfurt am Main: Suhrkamp.
//
Vi må begynne å snakke sant før det er for sent. Skal vi berge en noenlunde intakt klode for de som kommer etter oss, må vi ta et brutalt oppgjør med vår tids falskhet og selvbedrag, hevder filosofen Arne Johan Vetlesen og sosiologen Rasmus Willig.
Deres nye bok «Hva skal vi svare våre barn» utkommer på Dreyer forlag i disse dager.
Fra bokens etterord:
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 