Naturen som læremester i en teknologisk hverdag?

Av Martin Nyberg / Foto: Liridona Muriq

Vår tids klimakrise må utvilsomt forstås i lys av menneskelige evner, praksiser og institusjoner. Blant disse utpeker den moderne teknologien seg som særlig relevant å undersøke i denne sammenheng. For å forstå hvor dypt teknologien griper inn i og preger vår samtid, kultur og oppfattelsen av naturen, ja virkeligheten, må vi først tenke igjennom hva teknologi er og hvordan den virker.

Et slikt forsøk på å tilnærme seg spørsmålet om teknologi finner vi hos den tysk-amerikanske filosofen Albert Borgmann (1937-). I denne teksten skal jeg forsøke å redegjøre for sentrale deler av Borgmanns filosofiske tilnærming til teknologi, for å belyse hvordan teknologi kan sies å påvirke menneskers naturerfaring. I sitt hovedverk, Technology and the Character of Contemporary Life (1984), forsøker han å analysere det han kaller «teknologiens grunnleggende mønster».[1]Dette er et mønster vi inngår i, og kun ved å gjenkjenne og identifisere et slikt underliggende mønster kan vi forstå teknologiens sanne karakter og få et friere forhold til den.

Kort sagt er hovedargumentet i boka at teknologi har hjulpet oss massivt med å dekke basale behov, – for eksempel ved å motvirke sult og sykdom, og for å beherske naturen rundt oss – men at den også fostrer et umettelig forbruk, som videre har blitt mer og mer uanstrengt og episodisk. Vi beveger oss fra et øyeblikk til det neste, og stopper sjeldent opp for å la aktiviteter og ting øve innflytelse på oss på sine egne premisser. Til tross for dette enser vi ikke alle måtene teknologien omgir oss og avlaster oss på. Flere (hvis ikke alle) delene av vår hverdag berøres på en eller annen måte av moderne teknologi. Vi er på mange måter fanget i det Borgman kaller et «innretnings-paradigme» [device paradigm], hvor innretningen (eller middelet) unndrar seg vår oppmerksomhet, samtidig som produktet [the commodity] blir innretningens mål.

«Han tar til orde for å gjenopprette praksiser som skjerper vår oppmerksomhet»

Borgmann undersøker dette kritisk, men argumenterer heller ikke for at vi skal gi slipp på teknologi. Tvert imot er han opptatt av det han anser for å være de positive sidene av teknologi. Han mener allikevel at vi må ha en pågående, offentlig diskurs om hva som utgjør det gode liv og hvordan det kan passe inn i en teknologisk hverdag. Samtidig vil han bevisstgjøre og ansvarliggjøre oss for teknologien. Han tar til orde for å gjenopprette praksiser som skjerper vår oppmerksomhet, som vi kan orientere oss rundt, og som er av «umiddelbar viktighet».[2]I dette henseende skal vi se at naturen blir viktig for Borgmann. Sentralt i analysen står det han kaller fokusobjekter og -aktiviteter, som er objekter og aktiviteter som blir orienteringspunkter for oss, i den forstand de gir livene våre mening og retning.[3]

HEIDEGGER OG BORGMANN

Det er viktig å påpeke at Borgmann sin tenkning bygger på og forholder seg til Martin Heidegger (1889-1976) sin.[4]Selv om teknologi alltid har ledsaget menneskeheten, fantes det få genuint kritiskebidrag om temaet før Heidegger sin forelesning Spørsmålet om Teknikken [Die Frage nach der Technik] (publisert 1954). Mange vil nok hevde at denne teksten markerte starten på den underdisiplinen man i dag kaller teknologifilosofi (til tross for at tenkere som René Descartes og Francis Bacon tidligere hadde artikulert det Borgmann kaller for «the promise of technology»).[5]Her undersøkte Heidegger det han kalte teknikkens sanne vesen, det vil si athan ville frem til et annet svar enn at teknologien simpelthen er et middel til visse mål, eller at det er noe menneskeskapt.[6]Teknikkens vesen må være noe annet enn teknikken selv: for Heidegger består  dens vesen i en måte å avdekke verden på. Med andre ord er teknikken et tankesett, eller som Heidegger selv ville sagt, kulminasjonen av 2500 år med metafysisk tankegods. Ifølge Heidegger skiller moderne teknologi seg fra all tidligere teknikk, i den forstand at den «berammer» eller «stiller» (opp, ut, til produksjon, og så videre) verden og dens objekter for oss (Heidegger bruker det tyske Gestell, som i dagligtalen kan brukes om en ramme, oppstilling – for eksempel en hylle av et slag).[7]Måten det aktuelle «berammes» på er som ren «bestand». Med «bestand» menes de tingene som den moderne teknikk «stiller» til tjeneste – organiske eller ikke, utnyttede eller uberørte – som ressurser og som midler til menneskelige mål.

Om vi ser bort fra det noe merkelige språket, viser Heidegger oss en av måtene den moderne teknologi kan sies å gripe inn i relasjonen mellom mennesker og naturen. For jordbruks- eller hogstmaskinen blir naturen til materie som kan bearbeides, lagres, og utnyttes for våre formål. Det teknologien avdekker, avdekkes kun som ressurser, og i denne prosessen løsrives det også fra den meningsfulle konteksten det en gang stod i. Ideen stikker dog dypere, og peker på at vi er så grunnleggende berørt av teknikken at vi til og med tenker teknisk – abstrakt, teoretisk, og frakoblet – i så stor grad at det faktisk distanserer oss fra det værende. Heidegger sin analyse er slående nettopp fordi den tar sikte på å vise at den moderne teknologien er uten historisk presedens, og at den gir helt nye muligheter.[8]

Heidegger og Borgmann sine tekster deler en kritisk tilnærming til teknologi, og begge handler de om noe så fundamentalt som hvordan vi forholder oss til virkeligheten. En måte Borgmann forklarer den moderne teknologiens mønster innebefattes i begrepet «innretnings-paradigmet».[9]Han gir mange eksempler på hvordan moderne teknologi virker, og ett av disse gjelder  TV-en. Noe som kjennetegner moderne teknologi er at det er alt annet enn iøynefallendehvordan ting virker; maskineriet i innretningen er «skjules bak» produktet eller varen som tilbys. I en vanlig TV-sending inngår komplekse mekanismer som kommunikasjonsforbindelser, satellitter, og mottagere, men prosessen er altså skjult. Vi blir passive mottakere for en episodisk rekke med innslag. Innretninger avlaster oss, og dette er et kjennetegn ved Borgmanns paradigme. Innretningen oppløser den relasjonelle tilknytningen vi har til tingen, fordi i innretningen er maskineriet skjult, og produktet nytes helt uanstrengt.[10]Her gjøres det et skille mellom innretningerog ting, som leder oss til den neste sentrale ideen. En annen måte å oppsummere poenget på, er å si at vi kontinuerlig gjøres fremmed for teknologien.

 

«UTE AV SYNE, UTE AV SINN»

Borgmann sin filosofi kan på mange måter sies å dreie seg om ting, fordi de utgjør en motvekt til teknologi. De innehar en orienterende kraft. Mange av eksemplene dreier seg for eksempel om varme og ild, og forskjellen på gammelt og nytt. F.eks. måtte folk for noen hundre år siden felle trær, hogge og bære ved. Når hele familien var samlet rundt ildstedet symboliserte dette hverdagen og utgjorde en nødvendig aktivitet. Tilsvarende er f.eks. våre dagers elektriske ovner og termostater ute av syne, ute av sinn.[11]Distinksjonen Borgmann gjør dreier seg om at ildstedet konstituerer det han kaller et fokusobjekt, med en tilhørende fokusaktivitet.[12]Objektet samler, konsentrerer, og utmerker seg som et sentrum, og rundt dette orienterer man seg.

Distinksjonen kan således sies å handle om forholdet mellom abstrakte og konkrete forhold til verden. Måltidet rundt et bord, å lese en bok, og det å løpe, er andre eksempler Borgmann bruker på slike aktiviteter. Slike aktiviteter hevder han at er et mål i seg selv, snarere enn at det tar sikte på et spesifikt produkt. På denne måten utgjør de en motvekt til teknologien. Det er allikevel verdt å påpeke, nok en gang, at Borgmann ikke er en motstander av teknologi, men at han er kritisk til hvordan det fremmedgjør oss fra virkeligheten og mer konkrete relasjoner. Han håper at vi både kan anerkjenne at teknologi går hånd i hånd med fremgang, men at det også har dette fremmedgjørende potensialet, eller i det minste en tilbakevirkende kraft på visse sosiokulturelle aktiviteter.

Vi kan erfare oss selv i nytt lys.

Et annet eksempel Borgmann bruker på slike fokuserende objekter og aktiverer, er det han kaller den uberørte, ville naturen [wilderness]. Denne hevder han at utgjør en utfordring for teknologien, fordi den virker som en direkte motpart til den. I den uberørte, ville naturen gjenopprettes tid og sted for oss, skriver Borgmann.[13]Tiden for åpenhet og aktivitet markeres ved solens oppgang, og solnedgangen markerer slutten på en dag. Vi orienterer oss rundt naturens egne, stabile rytme, og ikke etter teknologiens episodiske forløp. Vi kan erfare oss selv i nytt lys. Alle våre sanser, samt kroppslige ferdigheter vi vanligvis ikke utfolder, blir tatt i bruk.

Det kan derfor virke noe overraskende når Borgmann hevder at det nettopp er innenfor et teknologisk rammeverk at naturen i dag kan oppnå sin fulle positive signifikans og sin «umiddelbare viktighet». Det er nettopp i kraft av sin vesensforskjell at han mener den ville naturen er fruktbar som motpol til teknologien. I korte trekk kan dette poenget oppsummeres med at den uberørte naturen lærer oss og viser oss hva vi faktisk trenger av teknologi. Det kunne blitt oppfattet som meget hardt å sende noen ut i den norske, ville naturen utstyrt uten sko, jakke og diverse annet utstyr, og det ville samtidig kunne oppfattes som unødvendig skånsomt å gi turgåere motorisert fremkomst i villmarken. Vi kan tenke på naturen som et sted som lærer oss våre begrensninger, men som også viser oss vår avhengighet av teknologi, skriver Borgmann.[14]Den tunge sekken på oppturen blir en måte for naturen å avdekke seg selv på, og kaller frem en disiplin og modenhet «som markeres mot belastningen av arbeid og gledene av forbruk, men også mot den umodne jakten på før-teknologiske risikoer.»[15]Slik blir det, ifølge Borgmann, et gjensidig forhold mellom teknologi og natur, hvor den uberørte naturen lærer oss å sette pris på teknologien vi innehar, mens vi takket være teknologi kan sette pris på naturen. For å trekke linjer til den tidligere diskusjonen, mener han at naturen i sin mer eller mindre uberørte tilstand utgjør et orienteringspunkt som er velegnet for den typen orienterende praksis han skisserer.

 

TEKNOLOGI SOM UTVIDELSE AV SINNET?

Selv synes jeg det er vanskelig å dele denne tilsynelatende optimismen med Borgmann når det kommer til spørsmålet om naturen og klimakrisen i vår nå enda mer moderne kultur, men det er verdt å merke seg at teksten hans ble forfattet i 1984. Man kunne for eksempel ha hevdet at visse smart-teknologier har fremmedgjort oss enda mer på enkelte områder, at den tekniske tekningen dominerer i enda større grad, og at Heidegger sin mer abstrakte analyse kanskje ikke synes å være så uriktig allikevel – spesielt i en samtid hvor begreper som «bærekraftig utvikling» og «naturkapital» synes å bli mer og mer aktuelle. Smart-teknologier integreres nå sømløst i vår hverdag, og enkelte tenkere, som Andy Clark og David Chalmers, har til og med hevdet at innretningen kan tenkes på som en direkte utvidelse av sinnet ditt.[16]

På en annen side kan man peke på at nye teknologier har åpnet nye arenaer for sosial og kulturell samhandling, og at teknologi fortsetter å være en betingelse for vårt møte med natur selv i dag. Borgmann foregriper noe som fortsatt er aktuelt, og han peker i det minste på én måte vi kan forestille oss en sameksistens med teknologien som allikevel ikke frakobles alle andre viktige relasjoner til virkeligheten. For meg er det viktig å påpeke at dette bare blir et grunnriss av Borgmann sin tanke, som ikke yter rettferdighet til hans fulle analyse i verket. Selv om han og Heidegger tilnærmer seg teknologi på ulike måter – den ene som et mønster som konkretiseres i de faktiske teknologiene vi omgir oss med, den andre som en metafysisk størrelse – kan de sies å begge problematisere teknologien gjennom en delvis fenomenologisk tilnærming til teknologi. De tar utgangspunkt i hvordan teknologi ender opp med å påvirke det umiddelbart og konkret erfarte (eller fenomenene slik de fremtrer).

 

PRAKTISK VISDOM

Begge analyser vektlegger rollen teknologien spiller i en større kontekst av meningstap. Fra begges analyser trer det frem at moderne teknologi har en iboende tendens til å intervenere i det fundamentale forholdet mellom menneske og naturen. På en måte går Borgmann derimot lenger, nemlig ved at han trekker linjer fra teknologifilosofien til sine refleksjoner om det gode liv og dydene[17]; en av disse dydene ser vi i det overnevnte eksempelet om modenhet i møte med naturen. I en hverdag gjennomsyret av et kontrollerende teknologisk mønster og stadig flere innretninger, appellerer han til en form for praktisk visdom som kultiveres gjennom sosial, kulturell, og intellektuell samhandling.

Håpet til Borgmann er ikke at vi skal kvitte oss med teknologien, men at vi kan gjenopprette enkelte nære, meningsfulle praksiser og relasjoner og på den måten reformere og modne det teknologiske tankesettet.

 

/

 

Noter

[1]Borgmann, Albert. 1984. Technology and the Character of Contemporary Life(Chicago: University of Chicago Press). s. 30-34. [Alle oversettelser er mine.]

[2]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s. 178

[3]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s. 196-98. Gjennomgående eksempler som brukes på slike fokusobjekter og –praksiser er musikk, hagearbeid, løping, og «bordkultur», så vel som ildstedet, katedraler, templer, og kunstverk.

[4]Personlig mistenker jeg at Heidegger har vært en større innflytelse enn hva Borgmann sine få henvisninger i dette verket gir uttrykk for. Begge fokuserer de på hvordan vi er i verden i vår «hverdagslighet», begge fokuserer de til en viss grad på ting, begge vektlegger de kunstens eller det estetiske sin kraft i møte med teknologien.

[5]Den menneskelige fornuft alene skulle avfortrylle naturen, og assistert av maskinen skulle den beherskes; den lovpriste teknologien skulle fri oss fra våre tøyler. Begrepet om «avfortrylling» kommer fra Max Weber, og denne weberianske tendensen til å beherskenaturen (være det konseptuelt eller teknologisk) finner vi også beskrevet i verkene til de tidlige tenkerne fra Frankfurtskolen (Max Horkheimer, Theodor W. Adorno, Herbert Marcuse), henholdsvis i f.eks. Opplysningens Dialektikk (1944,) eller Det Endimensjonale Mennesket(1964). Det kan også være verdt å merke seg atfilosofer som Demokrit, Platon og Aristoteles allerede i antikken hadde tilnærmet seg teknologien på en filosofisk måte. Eksempelvis utviklet de teorier om hvordan teknologien imiterer naturen, gjorde ontologiske distinksjoner mellom «artefakter» og «naturlige ting», og brukte teknologiske bilder på hvordan kosmos hang sammen (jf. Platons Timaois). For mer, se Franssen, Maarten et al. «Philosophy of Technology», The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2018 Edition), Edward N. Zalta (ed.), forthcoming URL = https://plato.stanford.edu/archives/fall2018/entries/technology/, seksjon 1.1

[6]Heidegger, Martin. 1996. «Spørsmålet om Teknikken», i Wyller, Egil A. & Aarnæs, Asbjørn. Oikos og Techne (Oslo: Aschehough), s. 65-66

[7]Heidegger, Martin. «Spørsmålet om Teknikken», i Wyller, Egil A. & Aarnæs, Asbjørn. Oikos og Techne,s. 78, 104

[8]Heidegger tenker at teknologi bare er den siste manifestasjonen i det han regelmessig omtalte som et intellektuelt forfall i Vesten. Helt siden Platon og Aristoteles, har vi forvekslet det Værende med værender, og gitt forrang til det sistnevnte. Vi har, i korte trekk, glemt spørsmålet om hva det vil si å være. I teknologi så Heidegger den fullkomne nihilisme, og håpet at vi ved å bli mer sensitive til det kunne unngå å bli fullt og helt «overtatt» av teknikken. I en noe kryptisk avslutning på teksten, foreslår Heidegger at kunsten kan ha en reddende kraft i dette henseende.

[9]I tillegg til disse to, består en sentral del av Borgmann sitt prosjekt i de tekniske begrepene han kaller «deiktisk forklaring» og «deiktisk diskurs». Deiktisk kommer fra det greske ordet deiknynai,som betyr å peke eller å vise. Selv skriver Borgmann at dette er en «appellativ» form for forklaring. Deiktisk diskurs skiller seg fra logisk-rasjonalistiske forklaringsformer, men tar heller utgangspunkt i det å vise. Ved å peke på et objekt, er ideen at objektet skal få øve innflytelse på oss på sine egne premisser. Istedenfor å ta rollen som aktiv forklarer, er deltagerne i deiktisk diskurs tilskuere. I møte med diskursens objekt, forstårman hva en passende respons kan være. Forstår ikke en deltager hva den passende responsen i møte med et slikt objekt er, vil Borgmann hevde at deltageren ikke har forstått på en tilstrekkelig måte hva som vises, hva man ser på. Naturen blir senere trukket frem som et særdeles passende objekt for deiktisk diskurs: Miljøaktivister og miljøbevegelsen «snakker på naturens vegne», og sånn sett gir de den tilstedeværen i deiktisk diskurs. Deiktisk diskurs henger tett sammen med ideen om fokusobjekter. For mer, se kapittel 21 og 22 i Borgmann, s. 169-196

[10]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s.47

[11]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s. 41

[12]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s. 196. Her er detverdt å notere seg er også at ordet ‘fokus’, som kommer fra Latin, nettopp betyr ‘ildsted’.

[13]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s.191. At barrierer som tid og rom brytes ned eller overkommes av teknologi har bade Hans Jonas og Günter Anders påpekt (begge studenter under Heidegger). Jonas vektlegger i sitt hovedverk The Imperative of Responsibilityat ny teknologi gir ossnye muligheter til å påvirke mennesker på andre siden av jordkloden, så vel som fremtidige generasjoner, og at dette taler for en ny form for ansvar, en ansvarsetikk.Anders diskuterte lignende problematikk, og at et grunnleggende trekk ved teknologien er at den sørget for at hendelsene kommer til oss og ikke vi til dem. Denne tendensen mot å gjøre alt tilgjengelig visker så og si ut romlige og temporale barrierer: her og nå, der og da mister noe av sin betydning, noe begge filosofene (og Borgmann) vektlegger.For mer om dette, se Vetlesen, Arne J. 2015. The Denial of Nature. London: Routledge, især kapittel 4.

[14]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s.194-5

[15]Borgmann, Albert. Technology and the Character of Contemporary Life. s. 195

[16]Clark, Andy, and David Chalmers. 1998. «The Extended Mind.» Analysis58, no. 1: 7-19.

[17]Dette gir også gjenklang hos for eksempel Rosalind Hursthouse og Shannon Vallor, som på hver sin måte har forsvart dydsetikken i møte med henholdsvis natur og teknologi. Dyder de to trekker frem strekker seg fra undring, takknemlighet og respekt, til ærlighet, ydmykhet og selvkontroll. Se Hursthouse, Rosalind (2007). ‘Environmental virtue ethics’. In Rebecca L. Walker & P. J. Ivanhoe (eds.), Environmental Ethics. Oxford University Press. pp. 155—172 & Vallor, Shannon. 2016. Technology and the Virtues: A Philosophical Guide to a Future Worth Wanting. Oxford University Press USA.

 

//

Martin Nyberg (f. 1992) er masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo der han har skrevet for og deltatt i redaksjonen til studentidsskriftet Filosofisk supplement.

Hvor dypt påvirker, former og endrer ulike former for teknologi tradisjonelle menneskelige utvekslinger – i form av hverdagsspråk, naturerfaringer, sosial tillit, kulturell identitet, populisme, økende klasseforskjeller, kunst, poesi, media-? Avhengig av klasse og økonomisk status, påvirker teknologien kvinner og menn ulikt? Hvilke konsekvenser har den teknologiske «designen» av mennesket fått for forståelsen av klimakrise, sosial nød og naturomgivelser?

Dette er noen av spørsmålene Klimaaksjonen vil stille en håndfull forfattere denne høsten. Serien med artikler og essays blir publisert takket være honorarstøtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.