Vi var mange som løp rundt i sagmuggen på Kulturrådets årskonferanse. Lyden av ulike hover slo mot underlaget. Noen vrinsket eller knegget litt, mens de fleste la seg stillferdig ned i folden. Mangfold av individer i gruppe, pent på rekke og rad. De ville menneskene. Temmet.
Selv kom jeg ut av konferansen som den hesten som kanskje vrinsket høyest og stod på bakbeina i manesjen. Gjorde meg høy og mørk med mitt enkle budskap: Hvis du virkelig vil gjøre noe med klimakrisen, så er kunsten en usikker vei.
Kunsten er et fomlete og uklart språk, som vi i stor grad snakker oss imellom. For to og et halvt år siden slapp jeg taket. I identiteten som kunstner, i prosjektene og i forsøket på å nå frem til andre via indirekte og nokså åpen kommunikasjon. I mitt siste prosjekt gjorde jeg en del research i et tilstøtende ekkokammer, ute på ytre høyre fløy. Jeg forsøkte å gjøre noe som var både folkelig, og samtidig innafor i kunstverden. Forestillingens ulike deler resonnerte på svært ulikt vis i kunst-ekkokammeret og utenfor. Utenfor i dette tilfellet er blant alminnelige, men likevel høyt utdannede mennesker. Jeg vil gjerne bli hørt. Og jeg ble hørt. Av kunstfolkene som hadde hørt akkurat det samme før, og som like gjerne kunne sagt det selv. Mens ikke-kunst-publikummet lukket ned og falt av lasset særlig på de delene som forsvant inn i arty-farty-land. Og klimaskeptikerne er en helt annen biff, for de er langt på vei de samme folka som ikke liker kunst de ikke forstår. De er utenfor samtidskunstens rekkevidde. Langt utenfor.
Konsensus: kunst er viktig
Selv om mange, kanskje de fleste, har falt av lasset, forteller vi oss selv gjennom lange kunstnerliv at kunst er viktig. Vi erfarer at det har vært viktig for oss. Viktig for vår forståelse av hvem vi er i verden som enkeltindivider og på gruppeplan. Viktig for vår utfoldelse, for kontakt med andre menneskedyr og for å hanskes med våre eksistensielle grunnvilkår. Vi ser det når andre mennesker møter kunsten vår. At den er viktig. Den betyr noe. Den åpner, den forundrer, den knytter sammen, forklarer, ekspanderer eller forvirrer.
Også på Kulturrådets årskonferanse var det stor konsensus om at kunst er viktig. Kanskje på grensen til viktigst. Selv om vi alltid tviler litt. Det er en av kunstnerens fremste egenskaper. Evnen til ikke bombastisk å fastslå, men til å undre, tvile, nyansere, lete og spørre.
Men akkurat nå haster det for menneskene på Tellus. Veldig. Vi har ikke tid til å nøle, nyansere, lete eller undre. Det er tid for å handle. Og nei, i denne sammenhengen er det ikke handling å skrive en bok, lage en installasjon, et musikkstykke eller en teateroppsetning. Handling her er noe som griper direkte inn i verden.
Problemet er at folk flest og politikere i Norge oppfører seg som om alt er som normalt
Klimasaken er ikke noe hjertebarn for meg. Det er ikke en interesse eller en hobby, og i alle fall ikke noe man bør dekorere kunsten sin med. Det er eksistensielt og det er krise. Og i kraft av å være en levende bevissthet i verden i dag, å stå overfor dette så velger klimasaken oss.
Jeg tror ikke på at vi kan rekke å snu denne enormt tunge verdensskuten i løpet av de tolv årene vi har til rådighet ved hjelp av subtile hint og abstrakte installasjoner. Jeg tror at vi helt seriøst må handle og bråke. Gjøre oss vanskelige, synlige, tydelige, brautende. Hvorfor skal vi være høflige, forsiktige, forståelsesfulle og sitte pent på rad, mens regjeringen og halve kongeriket i ferd med å rive ned hele kåken vi bor i? Jeg tror ikke på at vi kan fortelle noen andre hva det er de skal tenke eller gjøre for å få til reelle endringer i tide. Jeg tror at språket vi leiter etter er handling. Vi kan helt klart fortsatte å snakke, finne bilder og sette fokus på klimasaken. Men først og fremst må vi begynne å gjøre noe. Handle.
Unntakstilstanden er på vei. Hvis vi som kunstnere skal kunne gjøre noe som har en reell påvirkning så må vi begynne å oppføre oss som om det er unntakstilstand. Problemet er at folk flest og politikere i Norge oppfører seg som om alt er som normalt. Dette fungerer selvforsterkende og får folk til å tenke at da kan det umulig være så farlig som rapportene sier. Da ville vel alle skreket opp og løpt rundt?
Vi må inn i kjøttet av samfunnet
Det er dette vi må gjøre. Løpe rundt og skrike. I enhver sammenheng. Og ikke minst i de rette fora. I det politiske systemet. Ta med deg panikken din dit den trengs mest. Inn i rommene hvor ideene utformes og beslutningene tas. Vi trenger morgendagens løsninger i dag, og de politikerne vi har per nå er åpenbart ikke oppgaven voksen.
Å være politisk aktiv er en vanskelig rolle for kunstneren å ta. Vi er outsiderne, individualistene, samfunnskritikerne, skeptikerne og alenegjengerne. Vi har dyrket utenforskapet og den kritiske distansen vi har til vårt eget samfunn. Om vi skal redde den sivilisasjonen som holder kunsten oppe, så er ikke lenger utenforskapet et privilegium vi kan ha. Vi må inn i kjøttet av samfunnet. Inn i tingenes midte for å dytte og dra. Vi kan ikke lenger beskrive og reflektere på trygg avstand. Vi kan ikke vente til resten av flokken har våknet. Vi som er våkne må galoppere i forveien. Det er sivilisasjonen som står på spill, og gjennom sivilisasjonens evne til organisering kan den redde seg selv. Kan vi redde oss selv.
Å la seg ramme av innholdet
Jeg er oppriktig glad for at ingen slo hånden av meg, der jeg satt i hjertet av kulturelitens gode selskap og sa at obskur klimakunst har minimal effekt på klimaproblemet. Egoet mitt er takknemlig for de hyggelige tilbakemeldingene i etterkant. De som har sagt noe har gitt meg gode skussmål. Anmeldelsene har vært gode. Det er hyggelig å bli stoppet av fremmede som satt pris på tankene mine og innspillene. Det var genuint hyggelig, men i ettertid har jeg blitt betenkt. For hørte dere meg egentlig? Jeg vet ikke om jeg rakk frem med budskapet mitt, forbi vrinskingen og det som visstnok var en kul tone. Vi er så vant til å bli vurderte og å vurdere hverandre på estetisk form at det å la seg ramme av innholdet har vi hevet oss over. Jeg har en bestemt fornemmelse av at jeg som sirkushest først og fremst var et forfriskende blaff. Eller et festlig innslag. Et talerør. Et skue. En ventil.
Jeg vil ikke forføre eller provosere. Jeg vil ikke imponere eller forbløffe. Jeg er ikke veldig gøyal. Jeg er sint og fortvilet. Jeg er redd for at de nydelige menneskene som er mine barn, og deres venner og klassekamerater, skal vokse opp i en kaotisk verden med svært begrensede muligheter. Jeg er ingen ventil som har kommet for å lette på trykket ditt. Tvert imot.
Jeg vil ha fanfarer og panikk
Det er ikke applaus denne gamle sirkushesten ønsker seg. Jeg vil ikke ha anerkjennelsen din. Jeg vil ha fanfarer og panikk. At du oftere og tydeligere sier «Dette er bullshit! Det er uviktig! Drit i tax-free-kvotene!». Jeg vil ha forbitrelsen og frykten. Raseriet og handlekraften. Jeg vil ha engasjementet ditt! Inn i manesjen med deg!
Og så vil jeg håpet og troen din. Troen på at vi kan endre noe. Ikke ved å være selvstendig tenkende individer med selvstendige og individuelle prosjekter. Men ved å være selvstendig tenkende individer som har organisert seg i vårt viktigste felles prosjekt. Vi er mange. Vi er uredde og vi står i en lang tradisjon som sivilisasjonens fortropp. Vi, kunstnerne, bør flomme inn i norsk politikk med rettferdig harme, utålmodighet, nyanser, kjærlighet og ambisjoner om en bedre verden. En bedre verden for fremtidens mennesker. For alle mennesker.
Kunst er viktig, men vårt felles livsgrunnlag er viktigere.
//
Lisa Nøttseter har arbeidet som skaper, utøver og produsent av scenekunst. Hun har en BA i filosofisk estetikk fra Universitetet i Bergen og er utdannet dansekunstner ved Skolen for Samtidsdans i Oslo. Nå er hun ansatt som nestleder ved Bergen Dansesenter – regionalt kompetansesenter for dans, og sitter i tillegg i Utvalg for dans i Norsk Kulturråd.
Klimaaksjonen takker for artikkelen og vedlegger videoen fra Kulturrådets Årskonferanse 2018 til selvsyn:
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 