Foto / Sofie Amalie Klougart
En frostklar novembermorgen vandrer Madame Nielsen nordover ut av byen Maribor i det østligste hjørnet av Slovenia, gjennom parken, hvor nattens rim fortsatt ligger som et hvitt teppe oppover skråningene, i vannets speil blendes Narcissa før hun kan se seg selv, og så videre oppover de skogkledde åsene, her går hun seg vill og må vandre tilbake og gjøre et nytt forsøk via utfartsveien, som snart blir en motorvei hvor skogen er felt og overalt erstattet av skrikende kjempereklamer for bildekk, mobiltelefoner, autoplastikk og «Lord of the Dance», verre kan det ikke bli, og det gjør det: en motorveisinfiltrasjon hun må passere under gjennom oversvømte rør hvor vannet gløder som rust, før hun endelig, som ved et trylleslag, vandrer bortover Landeveien, den, vet dere, hvor Tuborg-mannen stanser støvende opp og tørker svetten av pannen.
9:25
De første timene går hun som alltid raskt, med flyktningens angst for ikke å nå frem i tide. Etter noen timer inntrer svimmelheten, rusen, hun gjennomstrømmes av lyset, flyter med, går tapt, hun får tanker, alle ting er plutselig mulige, selv «jeg», selv fremtiden, ja, selv Europa!
9:51
Dagens farger er:
rust
rød
brun
karri
lær
bronse
bål!
10:25
Hun drømmer allerede om dagens to leirer: her, på den slovenske siden av grensen: Šentilj, det lyder som det franske gentil, «vennlig», kom bare, flyktende, her venter dere vennlighet! Og på den østerrikske siden: Spielfeld, det betyr jo «lekeplass» eller «bane»: Kom, dere flyktende, nå skal vi leke! Eller: Nå begynner kampen! Vi får se.
11:12
De svarte fuglene mot den isblå himmelen: kalligrafi, i flukt.
11:01
Øverst på hver gjerdestolpe langs jordene har de som bor her, spikret opp en liten plankebit, og på plankebiten en rusten natursvamp som gløder i novemberlyset. Hver svamp er et vesen, et ansikt. Er det de levendes bilde av seg selv, eller sine døde? Er det ånder som vokter idyllen, eller tradisjonen de er redd for å miste, det den fremmede aldri vil fatte, slovenernes hemmelighet, usynlig for den som haster forbi, journalisten, flyktningen; bare Madame har tid til å stanse opp og fortape seg i den minste detaljs betydning.
12:00
Med ett lyder klokkene, bommene går ned, hun merker den dype rytmiske rumlingen, verden skjelver, og nå ruller toget forbi, ti skitne vogner fullstappet med flyktninger, de reisende står ved de åpne vinduene, alle som én ser de henne se dem, de huier, hundrevis av vinkende hender på flukt flagrer forbi og er vekk.
??:??
Unnskyld at vi avbryter, men hva er det med den tiden, Madame, alle disse punktene, har de noe å gjøre her, i virkeligheten? Åh, ja, tiden, sier hun, hva er det med tiden, den går, som jeg, jeg er tiden som vandrer gjennom landskapet, så strømmer den plutselig, så står den stille, den flyter ut, den trekker seg sammen i ett øyeblikk. Her langt ute eller inne i grenselandet ser man ingen tidspunkter, man må orientere seg etter fuglenes flukt og solens bevegelse over himmelen, selv tiåret kan det være vanskelig å bedømme. Og når man gripes av strømmen, er det heller ingen punkter og slett ingen tidsplan, enhver går, sitter, ruller eller venter i sin egen tid, av forhåpning, av utmattelse, desperasjon eller tanketømthet. Tiden er en erfaring, og punktene, nå ja, de er små illusjoner jeg strør underveis, stol ikke på dem, ta ikke peiling etter dem, se dem som åndehull og troskyldige påstander, men ikke som sannheter, tvert imot, alt omkring dem er reelt, så virkelig som grenselandet, flyktningstrømmen, Vår Tid og Europa nå engang blir. Det er tidspunktene som er fiksjoner, de kjeder all verdens ting, syn og stemmer sammen i et forløp som kan ligne en fortelling, min historie, og deres. Sier hun. Og går litt i taushet. Så setter hun enda en bøye i tiden, se:
12:24
Under kronen av et nakent tre henger Jesus på korset, og under ham den sittende jomfru Maria. Ansiktet hennes er i hans skygge. Hun ber for ham.
13:04
Tusener, titusener av svarte fugler seiler opp gjennom dalen mot grensen i nord, slår ned på jordene som skinnende steiner i gåtefulle mønstre som rives opp og hvirvler bort før noe menneske har rukket å tyde dem.
13:21
I innkjørselen til et beskjedent hus står en mann sist i tredveårene, familiefar, tenker hun, bøyd over en halmballe, kledd i svart boblevest med en bilmerkelogo, med varsomme, nesten skjelvende hender arrangerer han gresskar, solgule kranier med åpne brudd og smeltede, innfalne ansikter som fortsatt ler, er det oss eller dem? Madame går bare forbi, men stanser, og går tilbake for å ta et bilde. Men nå er halmballen tom, som om de aldri har vært. Og familiefaren: står i skyggen av døråpningen, ser den fremmede i øynene og ser raskt ned.
13:58
Ved en plutselig innskytelse, synet av den hundre og syttende sideveien, går Madame oppover berget, gjennom landsbyen Štrihovec, først forbi de murte skallene av det som skal bli fremtidens EU-patrisierhus, så lenger, opp gjennom fortiden, som stadig er her, treskjærerverksteder, små gårder hvor hagene voktes av gresskarhoder, hagedverger, advarselskilter og utskårne kaniner med ører som gjerde, og i klippeveggen under et hus: en miniatyrutgave av landsbyen selv, befolket av nisser. Øverst på berget, fem hundre meter over landeveien og flyktningsporet nede i dalen, sitter to hundreårige voktere på hver sin side av den smale veien, den ene på en benk, den andre i en gammel stol med armlener. De snakker sammen på et språk som er forvitret til en dyp rumlende boblelyd, som i mudder. Madame stanser mellom dem og lytter, – dobar dan, sier hun. Den eldste løfter langsomt en hånd som har form som en av svampene på gjerdestolpene, men kalkgrå. Han utstøter en boblelyd, svampen åpner seg, og i den ligger de siste to båtene av en klementin han har brukt hele den signede dagen på å skrelle. Madame tar båtene og putter dem i munnen, biter og merker den friske lett bitre saften bre seg i munnhulen. – Hvala, sier hun, takk. Den hundreårige løfter hånden i en avvergende gestus, – ahhhh.
15:46
Nede i dalen skyter grenselandet opp sine tegn som paddehatter: veikroer, det første kasinoet, på taket av gården i det fjerne henger det et kjempestort hjerte som en havarert zeppeliner over skiltet «Rancha Night Club 21–05». Bensinstasjoner, ruiner av vertshusbrakker, industrihaller, stasjonen som flyktningtoget nå bare ruller forbi, og oppe til venstre på åsen i den synkende solen selve grensebyen Šentilj. I dens skygge går veien rett ned mot grensestasjonen, men veien er sperret, og bak politibilene og soldatene skinner Leirens hvite telt.
16:02
Det er ikke mulig, men noe kan hun: Som en hvit dame går Madame rolig mellom politibetjentene og bilen de holder tilbake, forbi soldatene i løvfallsdraktene sine, gjennom åpningen i den første, andre og tredje avsperring rett inn i «lower camp», hvor en mannhaftig ung kvinne ser henne i øynene og gir henne en vest som er grønn som hennes egen, og vips er Madame en av de frivillige i «Slovenska Filantropija».
16:35
Den neste timen pakker hun herrefrakker og pullovere i brukte pappesker, teiper sammen eskene. Bak den slaskete og eneste ruten i et gigantisk halltelt ser hun hundrevis av feltsenger på rad dekket av grå militærtepper viklet om bylter som beveger seg søvnløst eller ligger stille som steiner. Utenfor ruten står ti nye snøskuffer på rad og skinner av ren og skjær forventning om kommende vinterkulde og snø.
På slaget 17:00 kommer den unge kvinnen, la oss kalle henne Vergilia, til henne, – let’s go! sier hun. Og så begynner nedstigningen til helvete. – I Šentilj, forklarer Vergilia, har vi to leirer, en «upper camp» og en «lower camp», i hver av dem er det et spisetelt, et hviletelt og et legehjelpstelt. Hver gang en ny sending flyktninger nærmer seg i busser og tog direkte fra grensen til Kroatia, tømmer vi den ene leiren, soldatene våre driver flyktningene tre hundre meter ned langs motorveien til åpningen i gjerdet til ingenmannsland. Derfra er det ingen vei tilbake. – Og frem? – Det avgjør østerrikerne på den andre siden av buret, hør!
17:11
På lang avstand ser de røyken stige opp nede fra ingenmannsland, hører høyttalerstemmen, en tysk-østerriksk stakkatobjeffing som fra en leirkommandant som har mistet kontrollen. Veien slår en sving og avslører et mannshøyt nettinggjerde omkring et tre ganger fire hundre meter stort område, en hel liten dal, ikke frodig, nei, avbrent, dekket av aske, som i en av de nederste kretsene i Dantes helvete, men verre, Dante hadde ikke fantasi til å forestille seg denne stanken av smeltet plast blandet med fekalienes ammoniakk, trærne som står voldtatt med grenene brukket av opp i tre meters høyde, i de frostkalde nettene har de innesperrede i desperasjon tent bål og næret bålene med alt de kunne få fingrene i, greiner, tepper, klær, pizzaesker, sigarettpakker, tømte plastflasker, soveposer, broene sine, alt har de brent, bare ikke barna sine.
Ved porten til buret står fire slovenske soldater med maskinpistolene slengt bak på ryggen og røyker, høye og vakre, ansiktene deres så milde, tenker Madame. De hilser på Vergilia og åpner porten. – Herfra er det ingen vei tilbake, hvisker Vergilia, normalt går vi aldri inn hit, vi kan ikke gjøre noe, ingen får hjelpe dem her. Og som i Dantes Guddommelige komedie virker også disse to «levende»s inntreden i helvete som en magnet: På et blunk er de omringet, menn, kvinner, barn, oldinger trekker i de grønne vestenes deres, tigger om vann, sigaretter, pizza, en lege, alle mennene har gravide koner, alle er de «i niende måned», de unge mennene ligner mer festivalgjester på fjerdedagen enn innesperrede flyktninger, men barna, ansiktene deres befinner seg en meter lenger nede, rett over bakken, som ikke er jord, men et gyngende lag aske og smeltet plastavfall, klærne deres, som de kanskje har fått utlevert to døgn før i den forrige leiren eller leiren før den, er allerede tilsølt og liksom eldet av skitt. Men det er ikke så enkelt. En velkledd ung mann, som trådt rett ut av en kafé i London eller Paris, forlanger noe å spise, – please, I haven’t had any lunch! sier han med bortskjemt stemme. Venninnen eller den unge hustruen er i full lørdagskveldsmakeup, hvit ansiktsmaske og røde lepper. Er dere da helt uten skam? tenker Madame, eller er det bare den altfor menneskelige selvoppholdelsesdriften som her viser sitt ansikt, ønsket om å bevare sin verdighet selv i helvete? Og det er ikke så lett: – We can’t help you here, sier Vergilia, we are not allowed to, you should have eaten while you were in our camp. Sin neste må man hjelpe, men ikke dem som har beveget seg inn i dette buret, denne avgrunnen mellom to stater. De er fortapt. – My father is old, tigger en mann, he cannot walk, please ask himto let us through now! sier han og peker mot den siden av gjerdet hvor den østerrikske høyttalerstemmen gjør sine ordrer. «Ham», som om østerrikerne var én mann, én mektig stemme, en ny Saddam som råder eneveldig over Unntakstilstanden, – Have you seen enough? hvisker Vergilia. Madame nikker, rekker mannen vannflasken sin, tømmer ryggsekken for rester av nøtter og brød og følger etter føreren sin gjennom menneskemassen tilbake mot porten, og som to forrædere slipper de ut.
18:59
Tilbake i «Lower Camp» rydder de matteltets langbord for sølete plasttallerkener, brødsmuler og søppel, mens enda en nyankommet menneskehet trenger seg utålmodig sammen bak kjeden av soldater i teltåpningen. Så tar Madame av seg den selvlysende vesten som har gitt henne adgang til stedet som ingen illegalt levende vender tilbake fra. De to kvinnene omfavner hverandre, som gamle venner eller to fremmede som har opplevd noe fryktelig sammen, og Madame vandrer alene ut i mørket langs den avsperrede motorveien ned forbi ingenmannsburet.
19:24
I natten er buret opplyst av prosjektører, et grelt hvitt lys, som å vandre langs et fotballstadion, men speakeren er ikke landskampens begeistring, men denne østerrikske stakkatobjeffingen, og under den massenes rastløse bevegelse øyeblikket før panikk, hese rop, barnas skrik, bålenes smell og de plutselige brakene når de innhegnede brekker grener av trærne. Ved synet av Madames kjekke barett flokker de reisende seg bak gjerdet, presser det mot henne, rekker pengesedler gjennom de ruteformede åpningene, – please, will you go and buy pizza for me?! På den andre siden av veien lyser en avfeldig pizzabrakke, utilnærmelig og dragende som romskipet i Nærkontakt av tredje grad. Madame tømmer lommene for müslibarer og stikker dem gjennom hullene i gjerdet, merker rykkene når de rives ut av hendene hennes. Borte fra pizzaromskipet kommer en mann løpende med tre pizzaesker store som steintavler, han rekker dem allerede frem foran seg i farten, som om han var Moses med de ti bud som han må nå å gi fra seg før soldatene oppdager ham, han tørner mot gjerdet, lar tavlene tippe over, og på den andre siden griper hundre hender, altfor mange, på et øyeblikk har de revet kartongene fra hverandre og fordelt innholdet til sine nærmeste eller bare proppet i seg som groteske figurer i et Bosch-maleri, de er ikke utmagret, ingen muselmenn, mange er i godt hold, fete familiefedre som har levd et ganske godt liv i en forstad til Damaskus eller Bagdad, dette er ikke Auschwitz, buret og leirene omkring det er ikke en del av et rasehygienisk, statlig utrenskningsprogram, tvert imot, det er ingen stor plan, ingen har ønsket at dette skulle skje, prosjektørene avslører bare den europeiske statsmaktens voldelige avmakt, en klosset koloss på grenseføtter, de internerte har bare vært her siden i morges eller i verste fall et døgn, de kommer levende herfra, men det er ingen unnskyldning for dette burets eksistens, tenker hun, det er ydmykelsen som teller, å stå der fanget som rotter bak et gjerde i den lov&rettsløse avgrunnen mellom to stater. Det hele har bare tatt noen få sekunder, hendene vifter stadig sine eurosedler mot Madame, skal hun ta dem og løpe bort og hente enda tre pizzaer, gir det mening, vi får aldri svaret, soldaten legger hånden på skulderen hennes og trekker henne bort fra gjerdet, snur seg mot de innesperrede og roper, – get off the fence!
Foto: Madame Nielsen
//
Klimaaksjonen takker Madame Nielsen og Pelikanen forlag for å få velge dette utdraget fra Invasjonen, oversatt av Knut Johansen og utgitt på norsk i 2016.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 