Av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve / Foto: Sissel M. Rasmussen
Menneskeheten har aldri stått overfor en større utfordring enn klimatrusselen. Vår intelligens og våre fantastiske evner til å jobbe sammen har gitt resultater som nå truer planetens tåleevne. Vi har utviklet teknologi som gir oss muligheter for både å skape og ødelegge, langt hinsides det vi kunne drømme om for bare et par generasjoner siden. I mesteparten av vår historie brukte vi enkle redskaper av tre og stein, og høstet det vi trengte fra naturen. Nå har vi forbrenningsmotorer, plastprodukter og industrialisert matproduksjon.
Mange ser seg rundt i fortvilelse, og spør seg om vi har det som trengs for å rydde opp. Er vi som art dømt til å jage etter kortsiktige gevinster, som over tid river bort selve grunnlaget for vår eksistens? Hvis dette bildet av mennesket stemmer er det særdeles dårlige nyheter.
Heldigvis er det ikke slik. For nyere forskning viser at evolusjonen slett ikke bare handler om grådighet og egeninteresse. Høyresiden og dens økonomer kan ikke ensidig bruke biologien og utviklingslæren som argumenter. Tvert imot: Både våre nærmeste dyreslektninger og andre dyrearter er i oppsiktsvekkende grad opptatt av samarbeid og rettferdighet, de har omsorg for sine svakere medskapninger og viser tegn på empati. Det meste ved naturen er i en eller annen form et «vi»,skriver biolog og forfatter Dag O. Hessen. Mennesket er et dyr som lever i grupper med tett samhold. Noen ganger er vi i konflikt innad eller med andre, men stort sett vil vi leve fredelig og i sameksistens.
Vi har en dyp trang til fellesskap, om å høre til, bidra og bli hørt og sett
Adferdsforskere, evolusjonsbiologer, psykologer og økonomer har de siste ti-årene vist at vi er det fellesskapssøkende mennesket – Homo Solidaricus. I oss finnes en stor evne til empati. Vi har en dyp trang til fellesskap, om å høre til, bidra og bli hørt og sett. Dette er det som kan gjøre oss til gode, byggende og samarbeidende samfunnsborgere. Det er også det som kan gjøre oss til lett bytte for alskens demagoger, og det kan trigge stygge stammeinstinkter. Om det er egoisten eller altruisten i oss som vinner frem, kommer i stor grad an på hva slags samfunn vil velger å skape sammen.
FORTELLINGEN OM MENNESKET
Om vi kan lære noe av historien er det at vi er plastiske og formbare. Vår evne til å skape store fortellinger, enten det er religioner eller ideologier, gjør at vi har bygd fellesskap som strekker seg langt utover de 150 individene som vi ifølge forskere kan ha nære personlige relasjoner til. Og hvilket menneskesyn som ligger i fortellingene våre bygger igjen kultur og institusjoner som i sin tur former menneskene. Yoel Noah Harari viser i boka Sapiens til en tenkt person som ble født i Tyskland under keisertiden i år 1900 og levde i hundre år, til årtusenskiftet. Vedkommende ville altså vokst opp under Habsburgerne, opplevd første verdenskrig og Weimarrepublikkens sårbare demokrati, deretter Hitler og nazismen, så kommunismen i Øst-Tyskland fram til gjenforeningen, og til slutt det moderne, vestlige demokratiet i et forent Tyskland med en sterkt europeisk identitet i EU. En slik person ville opplevd ikke mindre enn fem helt ulike bærende forestillinger om samfunnet gjennom sitt livsløp.
Fortellingen om mennesket som Homo Solidaricus er ikke bare i tråd med nyere forskning. Det gir oss også tro og muligheter til å handle i samsvar med det. Fra enhver etter evne og til enhver etter behov, er det rettferdighetsprinsippet som passer best til menneskets natur. Å utrydde fattigdom og ulikhet er ikke bare etisk riktig, det muliggjør økonomisk vekst og det er den viktigste strategien for å bekjempe kriminalitet og politisk ekstremisme. I vår umiddelbare framtid ligger det et tungt ansvar på oss for å stoppe miljøødeleggelsene. Det handler både om å begrense de menneskeskapte klimaendringene, men også om det utålelige presset vi legger på naturen som helhet. Vi har de siste ti-årene kikket naturen i kortene, og vet hva som må til. Det er opp til oss å skape et samfunn som legger til rette for at disse sidene ved oss får skinne.
Nå er det dessuten slik at Homo sapiens sapiens ikke nøyer seg med bare å kikke naturen i kortene lenger. Gjennom genteknologi og kunstig intelligens, griper vi etter styringen med naturen selv. Det solidariske mennesket kan bli gudemennesket – Homo Deus, som Yoel Noah Harari kaller det. Det er fort gjort å få lett angst av dette. Går vi til sci-fi-litteraturen skorter det jo ikke på dystopier – der vi ender med å skape monstre, eller blir bevisstløse slaver for maskinene vi selv har skapt.
Vi ser også at ulikhetene vokser globalt. Særlig ser vi at noen ytterst få, superrike er i ferd med å skaffe seg kontroll over enorme, nesten ufattelige ressurser. Disse ressursene gir også store muligheter for disse individene og deres nærmeste. Forfatteren Douglas Rushkoff beskriver hvordan han nylig ble fløyet over halve verden for å snakke med en liten gruppe av disse 0,001 prosent rikeste i verden. Temaet var framtida og de mulighetene som åpner seg. Men denne håndfull finansfolk var ikke opptatt av å løfte fattige ut av elendighet, skaffe flere tilgang til rent drikkevann eller stoppe at barn dør av sykdommer som lett kan helbredes. De var opptatt av hvordan teknologi kunne hjelpe dem å overleve etter at sivilisasjonen slik vi kjenner den har brutt sammen.
Særlig var de bekymret for hvordan de kunne beskytte sine eiendeler – for hva med de væpnede sikkerhetsvaktene som trengs for å beskytte de ofte lite fysisk imponerende milliardærene? Hvordan sikre at de forble lojale mot dem og ikke tok kontrollen selv? Kunne man bruke elektriske halsbånd som ga ulydige medarbeidere støt, eller sørge for å styre adgangen til matlagrene med avanserte kodesystemer? Kan hende var det beste å satse på roboter, og slippe å måtte forholde seg til menneskelige lojalitetsbånd i det hele tatt? For disse folkene var dette det viktige med menneskehetens nyeste framskritt – hvordan bruke det til å sørge for seg og sitt. De har sett hvordan Elon Musk vil lage kolonier på Mars, at PayPal-grunnleggeren Peter Thiel bruker store beløp på forskning for å stoppe aldringsprosessen og folk som datagrunderen Ray Kurzweil og investoren Sam Altman snakker om å laste hele bevisstheten sin inn i datamaskiner en gang inn i framtiden.
ET VOKSENDE PREKARIAT
På den ene siden er det spennende og viktig å diskutere de nye teknologiene og de mulighetene og utfordringene de gir. Kunstig intelligens kan overta mange oppgaver, men vil vi noen gang få datamaskiner med empati og kreativitet? Når skal roboter ha rettigheter som individer? Hva med de etiske konsekvensene av å skreddersy noen barn med de beste genene for hukommelse og tankeevne, mens andre kodes for å løpe fort eller løfte tungt i idrett? Alt og mere til er verdt å diskutere, og det er filosofisk spennende å sludre om over en kald IPA. Men hva med de problemene som faktisk angår flest folk? Bak vår nye teknologi skjuler det seg også rovdrift på naturen for å utvinne de sjeldne metallene vi trenger i telefonene og Mac`ene våre, og søppelberg der unger peler fra hverandre giftige bestanddeler for å hjelpe til med å brødfø seg og sin familie. Og et voksende prekariat ser mot en framtid der unge for første gang ikke tror de får det bedre enn forrige generasjon. Er vi i ferd med å få en framtid der de absurd rike pløyer pengene sine inn i ego-prosjekter som handler om å trekke stigen opp etter seg. Som ser for seg et slags sammenbrudd på grunn av klimaendringer, stigende havnivå, migrasjonsbølger og en uhåndterlig politisk populisme, men ikke som noe man skal kjempe imot –men prøve å redde seg fra.
Dette er egoismen og individualismen dratt ut sin ytterste konsekvens. Det er ikke uten grunn at man finner intense beundrere av den russisk-amerikanske filosofen og forfatteren Ayn Rands tanker hos denne gjengen. Det er heller ikke tilfeldig at mange av disse bruker deler av sin formue til å sponse politiske krefter på høyresiden. Tomas Piketty beskriver hvordan de rikes investeringer i politikk som fremmer deres interesser er en viktig drivkraft for at forskjellene bare vil fortsette å øke. Det er god grunn til å advare mot en slik framtid – der de rikeste overlever, mer eller mindre bokstavelig talt.
Hele vår lange historie viser at mennesker kan greie fantastiske ting sammen
Samtidig står vi på terskelen til store endringer og vil møte enorme utfordringer. Vi skal stoppe miljøødeleggelsene og å skaffe og fordele nok ressurser til oss som lever i dag og framtidige generasjoner. Da må vi legge til side angsten og også se mulighetene; medisinske nyvinninger og teknologiske framskritt som er transformative. Disse utfordringene kan bare møtes ved at vi jobber sammen. Rushkoff beskriver hvordan han foreslo for de fryktsomme multimilliardærene at den beste strategien for å sikre støtte fra ansatte i framtida – med eller uten apokalypse – var å behandle dem skikkelig og anstendig. Og at jo mer man la prinsipper om rettferdig fordeling og hensyn til miljøet til grunn for driften av de selskapene de drev eller investerte i, jo mindre sjanse var det for at man fikk den type sammenbrudd i samfunnsstrukturen de forberedte seg på. Reaksjonen var lett overbærende latter.
For alle oss andre kan ikke framtida handle om å sikre oss en suite i den tryggeste bunkeren eller den siste plassen på romskipet til Mars. Det finnes alternativer, der vi bruker den teknologien våre utrolige hjerner har skapt til å løse problemene vi står overfor. Hele vår lange historie viser at mennesker kan greie fantastiske ting sammen. Uansett hva slags framtid som venter oss, vil vi måtte møte den sammen.
Vi legger beslag på en stadig større del av jordas ressurser, og gir stadig mindre rom for alle de andre artene vi deler kloden med. Skal vi lykkes med å snu det, kreves det felles innsats i stor skala. Den jobben blir lettere dersom vi tar utgangspunkt Nordahl Griegs ord fra «Til ungdommen», den verselinjen som slår fast at «edelt er mennesket, jorden er rik». Vi har i oss det som kreves for å skape en bedre verden – vi er tross alt Homo Solidaricus.
//
Denne artikkelen er delvis basert på utdrag av boken Homo Solidaricus som utkommer på Res Publica.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 