Vannet / Wera Sæther

/ Foto: Anna Csösz

 

Dette er huset mitt, dette er rommet mitt.

Alt dette er bare en samling feilslåtte ord.

I løpet av et eneste øyeblikk kan alt gå under.

Jeg skal bygge et solid hus av murstein

leve der i stor lykke.› (Det var slik jeg tenkte.)

Glemsomme sjel, for hva er det som skjer

når du blir fraktet til likbrenningsstedet.

Hva skal jeg gjøre, hva er det jeg gjør.

Båten min er lastet med synd.

Bølgen ligger tung foran meg, sier Lalan

                                              

a

Østover, i retning elvene og mer sang, i andre tonearter, ofte i en spissere smerte enn vest i Bengal. «Gud, du er ikke her, og jeg ber ikke om en annen.»

Funksjonæren på Hazrat Shahjalal-flyplassen i Dhaka utbryter: så mange viseringer; hva gjør du i dette landet. Et overvåkingskamera står installert på skranken. Funksjonæren sier: stå slik, nei, ikke slik. Med hodet opp, vi må se deg i øyet.

Jeg kommer fra hindugudinnenes sone og har landet i republikken for en eneste gud, Allah, og profeten, Mohammad. Alt annet er ryddet vekk, især sør i landet. Jeg skal langt nordover, der hinduer synger gamle sanger sammen med muslimer fremdeles.

b

Har sunget, synger, synger så vidt, synger i morgen, i neste måned. Ja, de synger.

Noen som synger kan bli halshugd fordi de synger. Både de som synger og de som ikke synger kunne speidet i retning vannkanten og spurt seg hvordan de sammmen skulle redde kysten.

De mektige ser ikke det stigende vannet, men ramser opp ord om BNP. Om himmelen eller rettroenheten ikke blir nevnt, blir pengene det.

c

Det jeg vet med sansene er at Bengal bugner. Dette vet jeg i pukkverket av en hjerne, den jeg er blitt, der syner, lydfrekvenser og tonaliteter blander seg, det fra Europa og det fra Bengal. Det jeg vet med forskerne er at alle lands statsbudsjetter bør skrives om.   

Jeg blir lykkelig når noen skjønner at Bengal bugner.

d

Funksjonæren blar videre i det norske passet. Han blar som en herre i ugyldigheten jeg er. Gøteborg er en by i Sverige; hva er du, og hva gjør du her. Jeg er her på grunn av sangen, svarer jeg. Lykkelig, og uten unnselighet. Mannen nynner «sangen, sangen», og stempler meg inn.

 

e

Passet, det lille heftet noen eier, og de fleste ikke. Det dreier seg om hell. Du er født og registrert. Du bor i et land der statlige systemer fungerer. Det er ikke krig der. Det byråkratiske systemet har ikke brutt sammen. Du har hatt en vandel som tillater at pass blir utstedt, samt penger å betale for passet, viseringene og billettene med.   

Passet ligger i ens egen hånd for deretter en stund å ligge i en annens. Det må ligge der den tiden byråkraten vil. Han er pålagt å granske alle pass grundig. Jeg står som et vitne til en som undersøker om nærværet mitt er gyldig og tillatt i landet. Han kan si: reis ut. Han kan hente en annen med større makt som sier: nei, nei, nei, reis ut.  

f

Regnets monotoni, eller monokromi. Minnene om fotografier i svart-hvitt. Lyder av lykke. Er det regndråper, dette. Det er tunge uavbrutte regnlinjer. Alle blir dratt inn dit med åpne munner. Plogene på elvelandet og det vegetative nervesystemet minner om den gamle langsomheten i mørkerommet.

Slik var det den gangen det tok timer og dager å forstørrre, fiksere, skylle, tørke og retusjere et bilde. Et delsekund med leicaen på elvebredden, og deretter dager i langsomme bevegelser, bøyd over negativer i fremkalleren og skålene med baryttpapiret. Bachs Goldbergvariasjoner, papirark i press natten igjennom. Et hårstrå eller støvkorn på negativet, en ripe eller rift i papiret. Krøll arket sammen, papirinnsamling neste.  

g

Slik det regner kan en knapt skille et sted fra et annet, en time fra en annen. Fort, langsomt, fort fort fort, langsomt, fort, langsomt langsomt langsomt. En kan, om en er skolert, skille regnets tempi og lyder i den ene timen fra det i den neste.

Skyldes det kanskje regnet at barnestemmene er så sterke på øyene i Brahmaputra. Hvis ikke, ville regnet vært sterkest.

h

Jeg går med fukt i hår og navle. Tak av bølgeblikk raser sammen. Jeg vasser gjennom dammer i halvmørke mens en annen holder lommelykten over småkrypene der nede. Slam, søle, insekter. Jeg bøyer meg, for bevisene mot meg er for sterke. Regnet motbeviser viljens primat. Huden holder regnet utenfor lungene. Leicaen er med til sandøya. Den ble laget i en fabrikk og holdes tett inntil brystet. Dammer blir til i styrtregnet der vi trasker. Det regner på dem som tror på skrift og på dem som synger, på sadhuer og på fakirer. Sadhuene er få, fakirene er flere. Det regner på dyrene. Juten blir gyllen. Også risen, om den ikke mugner. Juten råtner. Det er søle og slam, under tungt og uavbrutt regn.

Brahmaputra blir en mange kilometer bred elvesjø, som pleier å svelle i måneden asharhog minke i måneden magh.

i

Årstidene er ikke som de pleide. Skrekkbildet: en eneste årstid. Tenk på et år. 2030, eller før; eller noe senere. Hva vil Bengal da være. Kanskje halvt land, halvt vann. Halvt, tredjedels, fjerdedels, åttendedels. Ikke mer slam mellom elvene, ingen avgrensbar elv med bredd.

Statsministerens tale: BNB skal øke. Gjennomsnittsinntekten skal femdobles innen 2025.

j

Jeg sitter i båten med kameraet på fanget. Guttunger vasker bøfler og mødre sin andre sari i vannkanten. Jeg, som også bor ved Arktis, har i tillegg et annet blikk i blikket. Jeg hører sangen om den lekke prammen en må øse vann fra i tide. Barn kommer løpende i lånte klær for å være med i sangen. En jentunge tråkker sju timer i sand og gjørme og krysser tre elver for å synge, og neste dag krysser hun de samme for igjen å spise og sove hos sin mor.

//

Vi takker forfatter og forlag for utdraget fra Lavlandet, utgitt på Cappelen Damm, 2018.