Flukten til Egypt \ Rembrandt van Rijn, 1651
Klimaaksjonens litteratursamling er i kontinuerlig sirkulasjon. På få år har nettsidens tekster blitt lest over 150 000 ganger. Forfattere, kunstnere, forskere, journalister og studenter/skolelever fra flere land og språkområder er blant våre lesere.
To år på rad har vi dessuten aksjonert i det sosiale rom sammen med poeter og musikere. Det har skjedd i form av en sirkellesning via tre scener, senest under Norsk Litteraturfestival i sommer. Vi har i dag gleden av å presentere en podcast med diktene som ble fremført under klimaaksjonen. Poetene som leser er Gro Dahle, Erlend O. Nødtvedt, Inger Elisabeth Hansen, Endre Ruset, Aina Villanger, Mathias Samuelsen, Lars Haga Raavand og Freddy Fjellheim. Simen Kyrre Hagen deltok på trompet og Torbjørn Kamfjord Eriksen på trommer. ///
Her kan du lytte til diktaksjonen under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2018:
På neste side kan du lese noen av de nyskrevne diktene:
\ LITEN DIKTSAMLING
Et sted, stedet, steder / Gro Dahle
En skog er også et sted.
Og alle steder har sine steder,
og eiketreet viser seg å være
en gammel bekjent,
som jeg kan lene meg inntil.
Hvem er du?
Den samme.
Går det bra?
Jeg vet ikke.
Det er rart
hvor raskt det går an
å bli venner med trær.
Det er bare å hilse,
stryke en hand over stammen,
røre ved bladene,
nikke på vei forbi,
så er vi venner for livet.
Eiketreet og jeg.
Lindetreet og jeg.
Bjørketreet.
Seljetreet.
Rogn og ask.
Osp og or.
Furu.
Gran.
Fordi jeg fins,
så fins jeg.
Og fordi jeg håper,
har jeg håp.
Uten tittel / Erlend O. Nødtved
rur ru mot kinn
en landgang av slekters forlis
tyngden som ligger i skjær
ligge skrapt mot det
rur ru mot kinn
draug og havvettes lur
stormkom
treveggsaltet
en hvit farge av brunt
en landgang av slekters forlis
ru rur mot kinn
Lite minnedikt – tilegnet lindepraktbillen, Lamprodila Rutilans, som står på rødlista / Inger Elisabeth Hansen
Fotograf: Thomas Brun
Lindepraktbille, Lamprodila Rutilans
hvem får huske navnet ditt
hvem får bruke lindetreet
når profitten har tatt sitt
ikke vi, lille bille,
når du din glans har tapt
er vi det hvorav ingenting er skapt
Lille bille, når du tikker ut av lindetreets sjel:
tred oss ikke ned med din jernskodde hæl
Preposisjonene / Endre Ruset
Foto: Tove Sivertsen
Preposisjonene feilnavigerer
med hyppigere mellomrom.
De som alltid pleide bevege seg
grasiøse og nesten usynlige
gjennom alle nivåer i språket
oppe i lyset, nede i dypet
øverst mot nord, nederst i sør
østenfor øst og vestenfor vest.
Nå blir de funnet rett som det er
forliste på fjerne strender:
Skjelettrester av stranda ord.
knokler fra et knust kompass.
De som halvveis hemmelige
har holdt verden på plass.
Om vekster og menneskers tristhet og munterhet / Aina Villanger
Foto: Finn Ståle Felberg
Og det finnes noen luftaktige planter, og disse er lett fordøyelige, fordi de er av en lett og munter natur, slik at de gjør de menneskene som spiser av dem, muntre og tørre til sinns. Men noen andre vekster ligner svarte skyer fordi de
vokser av de svarte skyene, og de er fuktige og tunge å fordøye. Og disse plantene er triste av natur, slik at de menneskene som spiser av dem blir triste, men de er som menneskets skjelvinger eller ligner disse og er derfor nyttige
for tristheten. Men saften fra de unyttige vekstene, de som ikke kan spises, og som vokser av de lette og hvite skyene, er dødbringende som mat formenneskene, og disse vekstene ligner menneskets avføring.
Mogop / Lars Haga Raavand
Foto: Pernille Blåfjell Walvik
Mogop, mogop, mogop, mogop, mogop, mogop, lyselskende mogop, mogop, mogop, mogop, mogop, mogop som begynner å nikke når kua kan berge seg ute på beite, og mogop, mogop, mogop, mogop, lyselskende mogop, mogop, mogop, mogop på rabben, mogop, mogop, mogop, mogop som ikke nikker når fe dør, folk dør, frender dør og bare ordene finnes, som mogop, mogop, mogop, mogop som begynner å nikke når kua kan berge seg ute på beite og mogop, mogop, mogop, skogskye mogop, vindvandrer mogop, avblomstrede mogop. Mogop, mogop, mogop på jorda, mogop, og mogop, mogop, mogop på kalkstensgrunn, mogop, mogop mogop som begynner å nikke når kua kan berge seg ute på beite, mogop, mogop i eng, mogop i stein, mogop i sand, mogop i vann, mogop i randsonen. Mogop, mogop, mogop, mogop, mogop som strekker røttene i været. Mogop, mogop, mogop, mogop på dødens bredd.
Forvandlingsdikt / Freddy Fjellheim
Foto: Maja Hattvang
Endelig forvandlet av stupene i det saltgnistrende vannet
Delfiner svever over ordene, dykker i et hav av mikroplast
Tigre og løver, giraffer og flodhester vandrer gjennom tankenes urskog
Ut av øynene ville fugler på gjennomlyste vinger
Øregangene ble et tråkk for elg og hjort, hør trav!
I munnhulen tikker pulsarer fra svartere hull enn dette
Ryggen ble en bjørkestamme skapt til å bøyes i skitten vind
Kneskålene en reminiscens av små dinosaurers hodeskaller
Fra strupen strutsefuglenes hese hyldest til sanddynene
Kolibrivinger på hælen, fotsålene bølger som slanger
En brennende heit vind driver gjennom neseborene
Blodtrykket stiger, kroppen gisper etter luft
Men like til høyre for tankene mine en gjest av høyere byrd
Gresset bøyer seg, trærne kroner en svalende skygge
Vi synger i et kor som lytter fram stillhetens crescendo
Vi tilintetgjør hver bokstav og gjør levende:
Jeg leter ikke lenger etter meg selv, men springer for å miste meg av syne
En gang fant jeg så mye av meg selv at munnen måtte åpnes med skjellkniv
Jeg som har mistet alt tilhører alle
Før sola vender byr jeg meg frem som fredløs blant flyktninger
Den fattigste blant mennesker, hos dyrene, plantene, i skogene
og som fattige tar de rike pant i vårt livsmot
Jeg er mindre enn den minste, men mer enn et menneske
Jeg stiger til værs som damp, faller som regndråper, strømmer som elver
Det jeg ikke kan forklare er sant
Metangassens giftige bobler fra havbunnen vitner om økende løgn
Pingviner på smeltende isflak er de uskyldigste av varslere
De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.
Av fattige lærte jeg å bli én i mange, mange i én
Av fattige lærte jeg å legge øret mot jorden
Det er en stor lettelse å miste seg selv, vi har ingenting å tape, frykt ikke!
Smertene tar ikke slutt, lidelsen er fortsatt en underlig skikkelse
Vindene gjør opprør, jordkloden i fødselsveer:
Kjærlighet er det nye menneskets første ord
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 