Liten diktsamling, 2018 / Audio

Flukten til Egypt \ Rembrandt van Rijn, 1651

Klimaaksjonens litteratursamling er i kontinuerlig sirkulasjon. På få år har nettsidens tekster blitt lest over 100 000 ganger. Forfattere, kunstnere, forskere, journalister og studenter/skolelever fra flere land og språkområder er blant våre lesere.

To år på rad har vi dessuten aksjonert i det sosiale rom sammen med poeter og musikere. Det har skjedd i form av en sirkellesning via tre scener, senest under Norsk Litteraturfestival i sommer. Vi har i dag gleden av å presentere en podcast med diktene som ble fremført under klimaaksjonen. Poetene som leser er Gro Dahle, Erlend O. Nødtvedt, Inger Elisabeth Hansen, Endre Ruset, Aina Villanger, Mathias Samuelsen, Lars Haga Raavand og Freddy Fjellheim. Simen Kyrre Hagen deltok på trompet og Torbjørn Kamfjord Eriksen på trommer.  ///

Her kan du lytte til diktaksjonen under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2018:

På neste side kan du lese noen av de nyskrevne diktene:

\ LITEN DIKTSAMLING 

 

 

Et sted, stedet, steder / Gro Dahle

GroDahle
Foto: Alf Øystein Støtvig

 

En skog er også et sted.

Og alle steder har sine steder,

og eiketreet viser seg å være

en gammel bekjent,

som jeg kan lene meg inntil.

 

Hvem er du?

Den samme.

Går det bra?

Jeg vet ikke.

 

Det er rart

hvor raskt det går an

å bli venner med trær.

Det er bare å hilse,

stryke en hand over stammen,

røre ved bladene,

nikke på vei forbi,

så er vi venner for livet.

 

Eiketreet og jeg.

Lindetreet og jeg.

Bjørketreet.

Seljetreet.

Rogn og ask.

Osp og or.

Furu.

Gran.

 

Fordi jeg fins,

så fins jeg.

Og fordi jeg håper,

har jeg håp.

 

 

Uten tittel / Erlend O. Nødtved

Noedtvedt-Erlend-O_author_full

 

rur ru mot kinn

en landgang av slekters forlis

tyngden som ligger i skjær

ligge skrapt mot det

rur ru mot kinn

draug og havvettes lur

stormkom

treveggsaltet

en hvit farge av brunt

en landgang av slekters forlis

ru rur mot kinn

 

 

Lite minnedikt – tilegnet lindepraktbillen, Lamprodila Rutilans, som står på rødlista / Inger Elisabeth Hansen

Fotograf: Thomas Brun

 

Lindepraktbille, Lamprodila Rutilans

hvem får huske navnet ditt

 

hvem får bruke lindetreet

når profitten har tatt sitt

 

ikke vi, lille bille,

når du din glans har tapt

er vi det hvorav ingenting er skapt

 

Lille bille, når du tikker ut av lindetreets sjel:

tred oss ikke ned med din jernskodde hæl

 

 

Preposisjonene / Endre Ruset

RusetEndreStorSHv

Foto: Tove Sivertsen

 

Preposisjonene feilnavigerer

med hyppigere mellomrom.

 

De som alltid pleide bevege seg

grasiøse og nesten usynlige

 

gjennom alle nivåer i språket

oppe i lyset, nede i dypet

 

øverst mot nord, nederst i sør

østenfor øst og vestenfor vest.

 

Nå blir de funnet rett som det er

forliste på fjerne strender:

 

Skjelettrester av stranda ord.

knokler fra et knust kompass.

 

De som halvveis hemmelige

har holdt verden på plass.

 

 

Om vekster og menneskers tristhet og munterhet / Aina Villanger

Villanger-Aina

Foto: Finn Ståle Felberg

 

Og det finnes noen luftaktige planter, og disse er lett fordøyelige, fordi de er av en lett og munter natur, slik at de gjør de menneskene som spiser av dem, muntre og tørre til sinns. Men noen andre vekster ligner svarte skyer fordi de

 

vokser av de svarte skyene, og de er fuktige og tunge å fordøye. Og disse plantene er triste av natur, slik at de menneskene som spiser av dem blir triste, men de er som menneskets skjelvinger eller ligner disse og er derfor nyttige

 

for tristheten. Men saften fra de unyttige vekstene, de som ikke kan spises, og som vokser av de lette og hvite skyene, er dødbringende som mat formenneskene, og disse vekstene ligner menneskets avføring.

 

 

Mogop / Lars Haga Raavand

Raavand-Lars-Haga

Foto: Pernille Blåfjell Walvik

 

Mogop, mogop, mogop, mogop, mogop, mogop, lyselskende mogop, mogop, mogop, mogop, mogop, mogop som begynner å nikke når kua kan berge seg ute på beite, og mogop, mogop, mogop, mogop, lyselskende mogop, mogop, mogop, mogop på rabben, mogop, mogop, mogop, mogop som ikke nikker når fe dør, folk dør, frender dør og bare ordene finnes, som mogop, mogop, mogop, mogop som begynner å nikke når kua kan berge seg ute på beite og mogop, mogop, mogop, skogskye mogop, vindvandrer mogop, avblomstrede mogop.  Mogop, mogop, mogop på jorda, mogop, og mogop, mogop, mogop på kalkstensgrunn, mogop, mogop mogop som begynner å nikke når kua kan berge seg ute på beite, mogop, mogop i eng, mogop i stein, mogop i sand, mogop i vann, mogop i randsonen. Mogop, mogop, mogop, mogop, mogop som strekker røttene i været. Mogop, mogop, mogop, mogop på dødens bredd.

 

 

Forvandlingsdikt / Freddy Fjellheim

ff-smiley-maja-hattvang

Foto: Maja Hattvang

 

Endelig forvandlet av stupene i det saltgnistrende vannet

Delfiner svever over ordene, dykker i et hav av mikroplast

 

Tigre og løver, giraffer og flodhester vandrer gjennom tankenes urskog

Ut av øynene ville fugler på gjennomlyste vinger

 

Øregangene ble et tråkk for elg og hjort, hør trav!

I munnhulen tikker pulsarer fra svartere hull enn dette

 

Ryggen ble en bjørkestamme skapt til å bøyes i skitten vind

Kneskålene en reminiscens av små dinosaurers hodeskaller  

 

Fra strupen   strutsefuglenes hese hyldest til sanddynene

Kolibrivinger på hælen, fotsålene bølger som slanger

 

En brennende heit vind driver gjennom neseborene

Blodtrykket stiger, kroppen gisper etter luft

 

Men like til høyre for tankene mine    en gjest av høyere byrd

Gresset bøyer seg, trærne kroner en svalende skygge

 

Vi synger i et kor som lytter fram stillhetens crescendo

Vi tilintetgjør hver bokstav og gjør levende:

 

Jeg leter ikke lenger etter meg selv, men springer for å miste meg av syne

En gang fant jeg så mye av meg selv at munnen måtte åpnes med skjellkniv

 

Jeg som har mistet alt tilhører alle

Før sola vender byr jeg meg frem som fredløs blant flyktninger 

 

Den fattigste blant mennesker, hos dyrene, plantene, i skogene

og som fattige tar de rike pant i vårt livsmot

 

Jeg er mindre enn den minste, men mer enn et menneske

Jeg stiger til værs som damp, faller som regndråper, strømmer som elver

 

Det jeg ikke kan forklare er sant

 

Metangassens giftige bobler fra havbunnen vitner om økende løgn

Pingviner på smeltende isflak er de uskyldigste av varslere

 

De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.

 

Av fattige lærte jeg å bli én i mange, mange i én

Av fattige lærte jeg å legge øret mot jorden

 

Det er en stor lettelse å miste seg selv, vi har ingenting å tape, frykt ikke!

Smertene tar ikke slutt, lidelsen er fortsatt en underlig skikkelse 

 

Vindene gjør opprør, jordkloden i fødselsveer:

Kjærlighet er det nye menneskets første ord

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑