Innsjø / Cathrine Knudsen

Foto: Rune Eraker

 

Hvordan skal hun beskrive den gradvise overgangen som har foregått mens hun har bodd her? Hvordan det har forandret seg, alt, bygda, gården, huset, detaljene som har forskjøvet seg gjennom årene og ført omgivelsene rundt henne over i en annen tilstand. De samme elementene inngår nå i en annen dramaturgi. Hun opplever dette nære så annerledes nå, trærnes tilvekst, høyden de har nådd, gressets beskaffenhet og grønnfarge osv. Alt som kan sies å ha levd samtidig med hennes år her. Overgangen til den mer dyriske tilværelsen hennes.

Som endeløse you tube-videoer har dagene og månedene gått og gått utenfor vinduene. Utenfor, det dagligdagse uten klar dramaturgi, men som likevel har ført henne helt bort, til et annet sted, selv om hun er her, men nesten umerkelig har fulgt en tråd, et tema, og kommet over i et annet spor, med andre markører, med annet beslektet innhold, og nå er alt skiftet ut.

De voldsomme prosessene foregår for det meste i det stille, de som vi er en del av, men som samtidig holdes skjult for oss. Som vi bare får glimt av. Det var selve tilværelsens aldring som hadde foregått, tilværelsen hadde ansiktet snudd bort fra henne, den viste aldri sine alderstegn, det eldgamle ansiktet var vendt bort under dekket av det utbyttbare livet. Men det var noe hun ikke fikk tak i, hun kunne stoppe på tunet, om natta, om dagen, bare måten bladene raslet på, det var annerledes, hadde aldri vært sånn, bare måten månen skinte på, bare måten de plankene var plassert på i forhold til låven, det var alle disse detaljene, stedet som hadde gjennomgått store forandringer, men likevel virket som det måtte ha vært sånn hele tida. Balansen mellom de store hendelsene og de små, fantes den for andre? Terrassen som hadde vært ny, og ”det nye tilbygget” som hadde stått der noen tiår nå, buskene, steinene som hadde vokst mer og mer fram fra bakken, glasskårene etter tidligere generasjoner som jorda ikke sluttet å gulpe opp, veden, den samme og ny hvert år, hver eneste detalj litt forskjøvet. Hun kjente det noen ganger som hun holdt på å bli gal av at hun ikke følte forandringen mer, samtidig som hun ble svimmel fordi hun fattet, fikk glimt av hvor langt fra utgangspunktet hun hadde kommet, hvordan hun ble slynget rundt og utover av en sentrifugalkraft, hun bare tilpasset seg den, levde i den, som om forstanden ikke kunne fatte de massive bevegelsene, den var hindret fra å virkelig ta inn over seg all den liv og død og forandring som egentlig var ytterst dramatisk, hvis den hadde syntes, men som liksom var på en usynlig frekvens, en for forstanden usynlig frekvens.

Hvordan forholde seg til selve verdens forandring, rundt henne, i jorda og i skogen, vannet, all døingen, utdøingen, kampene, utryddingene, livsgrunnlaget som ikke var som det så ut som. Det virket så robust. Hun så innsjøen, men greide likevel ikke forholde seg til at alt var på vippepunktet, at naturen var så utsatt som hun kognitivt visste at den var.

Flommene ble større, årstidene mer ustabile, ja, hun visste det jo. Overgangene var skjult, men hvis hun inni seg begynte å lage lister, virkelig tenke over alt som var helt annerledes, kunne hun ikke forstå at hun levde i denne stabile hjemlige følelsen av at det var livet hennes som var sentrum, at livet hennes selvfølgelig holdt alt dette sammen.

De var slitne, kanskje skamfulle, i perioder borte fra boligene sine.

Naboer som hun i begynnelsen hadde mye kontakt med, hadde hun sett stadig mindre. Flere hadde trukket seg tilbake etter at de av forskjellige grunner var glidd ut av arbeidslivet. De var slitne, kanskje skamfulle, i perioder borte fra boligene sine. Hvis de da ikke var forsvunnet og bare hadde etterlatt seg tomme hus uten så mye som en utelampe som lyste om kveldene og nettene.

Det var venner og familie som hadde vært på besøk her i årene etter at barna var født, men som hun ikke hadde kontakt med lenger. Det var vaner som var brutt, nye som var kommet til og brutt, alle klærne, møblene, teppene, skoene, bilene, som var borte. Sentrale ting, elskede ting fra noen år tilbake, leker, sportsutstyr og strikkegensere som var deponert i skap, trykket inn i skuffer, på stabbur, i papp- og plastkasser. Men fordi noen få gjenstander hadde vært der hele tida, fra før hun flyttet inn, holdt følelsen av det samme seg. Filleryer som hadde blitt tråkket på av generasjoner, servise, redskap, senger, bygninger. Det var utallige dyr som hadde blitt slaktet her, det var katten som de trodde de kom til å savne så sårt, som hun hadde tatt med til veterinæren og holdt mens den fikk en sprøyte, øynene ble som glass og hun hadde gått fra den mens den fremdeles var varm, vendt hjem med det tomme buret, og det hadde bare føltes som en hverdagslig handling, ingen hadde savnet katten. Sånn var det kanskje med alt, vi trodde vi kom til å savne, men så ble det med en gang spilt over av nye hendelser, nytt liv.

 

De gradvise forandringene her ved innsjøen har økt på de siste årene. Kjellere står fylt av vann, og de tømmes ikke igjen, som tidligere. Vannstanden synker ikke. De fraflyttede husene lenger ned, der noen barnefamilier greide å få bygget drømmehusene sine helt nede ved vannet – på avstand ser de ut som nye hus som snart er innflytningsklare. Den siste familien holdt stand til i fjor. Så er det de øde sommerhusene som ikke kan brukes lenger. Som holder på å gå i forråtnelse, der vannet står oppover kledningen. Hun elsket å gå turer der, når de sto tomme utenfor sesongen. Når ikke det attraktive området nede ved strandsonen var okkupert, av folk fra byene som ville se på vannet, solnedgangene, endene som svømte med haler av unger etter seg, svanene som pisket seg opp over vannflaten, på terrassene mens de drakk vin, gjennom panoramavinduene som blinket når hun rodde forbi, der hytteeiendommene ble mer og mer kompakte, ugjennomtrengelige murer ned mot sjøen, med brygger og sitteplasser og bearbeidinger som grodde fram og alt strakk seg mot vannkanten, eiendommene krøp stadig mer mot innsjøen, der hytteeierne nøt et par intense sommermåneder tett på naturen.

Nå står de tomme hele tida, og hun er aldri nede ved innsjøen lenger. Hun likte også at det ikke bodde folk på gårdene rundt her. Likte de mørklagte vinduene og omrisset av våningshusene, takmønene på låven i mørket, i svakt måneskinn, i fullmåne. Den store kampanjen ”Lys i alle glas” oppfattet hun som meningsløs, hvorfor skulle det komme så mange ut hit? Hun  ville ha innsjøen i fred. Det var fordi hun også kom fra byen. Men det var lenge siden nå, så lenge siden at ingen lenger tenkte på at hun engang kom fra byen, og ville være i fred. Det var før hun skjønte at et lokalsamfunn på en eller annen måte måtte bære seg selv. Et sted måtte ressursene hentes fra.

 

Byene er nå blitt lukkede samfunn, bastioner der ingen kommer inn, der det er nesten umulig å bosette seg for folk som kommer fra landsbygda, fra ett av de mange raserte bygdesamfunnene, etter at landbrukspolitikken avviklet så å si alt av jordbruk, etter flommene, etter forvitringen av infrastruktur, den raskt nedadgående spiralen. Byene, det er der de som er på den riktige siden har barrikadert seg, der mennesker fra distriktene ikke lenger kan reise fritt inn, men må ha en kontrakt på arbeid, der den de skal bo hos må kunne framvise en inntektsgaranti.

Barn i skolealder måtte være alene til foreldrene kom hjem langt utpå kvelden.

Hun er nå blant dem som ikke har en sjanse til bosette seg i byen, hun ville ikke slippe inn gjennom et eneste kontrollpunkt. Selv om hun var villig til å omskolere seg til et yrke innen service- eller helsenæringene, som er måten de fleste kvinnene får innpass i byene på, og senere, når de er i fast arbeid kan få tillatelse til å hente inn en mann, ville det ikke gått, hun er for gammel, det er hard kamp om plassene. Og hun har sett hvordan det har gått med flere av de litt eldre kvinnene her som har greid å komme seg inn i byen, har levd illegalt hos en venninne eller slektning, jobbet ulovlig på hotell, restaurant, kafe, eller med å vaske husene til folk. De har kommet tilbake etter et år eller to, utslitte, og har ikke annet valg enn å prøve å greie seg som best de kan på den statlige grunnutbetalingen. De fryser seg gjennom vinteren i husene de ikke har råd til å vedlikeholde, de har ikke råd til strøm, men greier seg takket være den gratis veden som frivillige skaffer til veie.

 

Det begynte med at pendlerne måtte reise lenger og lenger. Det var før innsjøen begynte å stige for alvor. Det var fremdeles produksjon ved noen av fabrikkene ved elvene, selv om mesteparten av treforedlingsindustrien var utdødd før innsjøen begynte å stige. Det var fremdeles fjøs med dyr i. Den røde postbilen henvendte seg til hver husstand som en selvfølgelig del av hverdagen. Det var før busslinjene ble lagt ned, før den nye jernbanelinja for hurtigtog mellom byene kom.

Pendlerne måtte reise stadig lengre, de kom seinere hjem. Kvinner arbeidet i de store varehusene eller på sykehus og institusjoner i byene. Menn dro av gårde grytidlig i kassebilene sine, som var lastet med verktøy, mat og klær, kanskje en madrass og sovepose for en overnatting eller to i bilen. De måtte rekke fram før køen snurpet seg sammen på motorveien inn mot byen. Barn i skolealder måtte være alene til foreldrene kom hjem langt utpå kvelden. Mange måtte gi opp, det var ikke mulig å jobbe på den måten, det var ikke mulig å ha familie på den måten. De som var to, kunne greie seg hvis den ene jobbet enda mer, var borte to-tre dager om gangen, og den andre ble i huset med barna. Det var verre for de som var alene. Skatteinntektene gikk ned for hvert år, det samme gjorde boligprisene, og kommunen fikk et tilsig av innbyggere som ble presset ut av boligmarkedene i områder nærmere byene. Slik befestet den nedadgående spiralen seg.

 

***

 

Jeg må dra. Skal jeg virkelig dra nå? Hvor lang tid har det gått? Forfallet har seget inn hos meg også. Jeg har vært for stolt til å innrømme det, har latt de gamle rutinene bære meg i det lengste. Prøvd å overse tingenes aldring, apparater som har sluttet å virke, huset som sprekker opp og forvitrer. Mangelen på penger som har gjort rekkevidden min mindre og mindre, gradvis, men allikevel raskt når jeg ser tilbake. Det har tross alt ikke gått så lang tid. Noen få år. Reservene varte ikke så lenge som jeg trodde. Det samme gjelder for meg som for andre, det må være en strøm, penger jevnt inn, jevnt ut, da kan tilværelsen opprettholdes. Man tenker ikke over hvor ubesværet livet er da, mens nå kan jeg ikke engang tilkalle en rørlegger eller elektriker, eller fornye noe som helst. Det ville heller ikke vært lett å få noen til å komme, for pengene finnes ikke hos de andre i nærheten heller, derfor er det nesten ikke håndverkere her lenger.

Jeg ser ned på gården, jorda der det ble dyrket korn står under vann. Fjøset og tunet og hovedhuset ligger fremdeles tørt, erosjonen og avrenningen har år for år senket jordene. Veien har gått i oppløsning. Den ligger under vann. For noen dager siden flyttet jeg opp til den gamle plassen oppe i bakken. En tømmerbygning, med en etasjeovn som varmer godt. Det er ikke for seint å gå ned og hente alt jeg trenger, bære det jeg orker opp hit.

De sier at de vil ta i mot meg i byen. Barna mine. De sier at jeg må komme. At jeg kan vise til den registrerte invitasjonen med inntektsgaranti og vil slippe inn i byen. Men det er klart at jeg kan ikke leve på dem. De ville sikkert tilbudt seg å forsørge meg, men det vil jeg ikke holde ut.

Jeg vil ikke dra. Jeg må dra. Jeg orker ikke en vinter til. Det er nesten ingen igjen her. Men jeg har sett hvordan det har gått med dem, de som har kommet tilbake, utslitte, Sandra og Birgitte, Mona og Tom. Jeg vet de er der, i de gamle husene sine, utelampene har kommet på igjen, når kvelden kommer vil det lyse der borte, og der borte, og der nede. Jeg ser dem når de går ut for å hente ved.

 

 

//

Klimaaksjonen har invitert en rekke av Skandinavias ledende forfattere til å skrive om flyktningens redselsfulle livssituasjon under de pågående klimaomveltningene. For mens flyktningene telles og interneres i leirer, forsvinner dette faktum fra offentligheten: I løpet av kort tid vil de voldsomme naturendringene sende stadig flere mennesker på flukt. Solidaritet og omsorg i denne fasen vil kreve uortodokse løsningsforsøk, men også en pro-aktiv offentlighet. «Flyktningkrisen» i 2015 var kun en øvelse på det vi har i vente, slik vi ser det. Murer og nye jerntepper slamrer ned foran øynene på oss. Piggtråd har enda en gang blitt et symbol for den europeiske festningen og fremmedfrykten besvares med falske løfter om trygghet. Begrepet «politisk» blir igjen redusert til «politi».

Klimaaksjonen takker Bergesenstiftelsen for honorarstøtte til denne teksten. 

//

Tidligere dikt og tekster om flyktningen på nettsiden:

Andreas Eckhardt-Læssøe: Om at samle sig og samle sammen

Göran Sonnevi: Tre dikt

Wera Sæther: Vannet

Madame Nielsen: Slovenia – Østerrike

Thomas Hylland Eriksen / Arne Johan Vetlesen: Klimaflukt som moralsk utfordring

Herta Müller: Nachts, wenn die Zäune wandern

Uskyldige menneskers flukt fra klimaødeleggelse 

Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen

Frode Grytten: Tusener seglar igjen

Gunnar Wærness: Venn med alle, III

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑