Kosmopolitiske rettigheter / Johannes Servan

De pågående forhandlingene om reduksjon av klimagasser og fordeling av utgifter, reflekterer et underliggende faktum: At vi som menneskehet må forholde oss til en felles verden.

En globalisert verden betyr også globale problemer, og selv om disse problemene ikke nødvendigvis skyldes intendert politikk, krever de felles løsninger. Disse løsningene bør helst formuleres i fellesskap og på en måte som ivaretar hensyn til vilkårene for et globalt sivilsamfunn og det enkelte individs integritet. I lys av dette mener jeg det er god grunn til å se med nye øyne på Kants begrep om kosmopolitiske rettigheter. Det vil si, de rettighetene som er særlig tilpasset de situasjoner hvor mennesker er utlendinger i møte med fremmede stater. Asylretten er det mest velkjente eksempelet på en slik rettighet. Kan vi tenke oss ytterlige rettigheter som bør anerkjennes i en globalisert verden?

En av de viktigste grunnene til at globaliseringen har blitt et brennende politisk tema er klimaendringene. Noe må gjøres raskt og det må koordineres internasjonalt. I den sammenheng dukker også spørsmålet om hva det internasjonale samfunnet skal gjøre for de som er mest utsatt for de skadelige konsekvensene av global oppvarming opp. Begrepet om kosmopolitiske rettigheter kan bidra til å løse slike spørsmål uten at vi miste vår menneskelighet av syne.

En globalisert verden

Med «en globalisert verden» mener jeg her først og fremst fremveksten av et globalt sivilsamfunn. I tråd med moderne og sekulære sosiale forestillinger[1], forstår jeg sivilsamfunn som bestående av minst to sosiale arenaer: markedet og offentligheten. Delvis uavhengig av statlige og internasjonale institusjoner er det sivile samfunnet noe som kan oppstå mer organisk. Globaliseringen er i dag først og fremst fremveksten av et globalt marked. Global handel er selvsagt preget av en viss organisert tilrettelegging, og globaliseringen er fra enkeltes perspektiv tjenlig og ønsket, men det vil være villedende å tro at noen styrer prosessen. Globalisering er noe som skjer med oss, enten vi vil det eller ikke.[2]

Når Kant for omtrent 200 år siden fremmet ideen om kosmopolitisk rett, var hensikten å legge til rette for og å regulere kommersiell utveksling mellom ulike nasjonale samfunn. Kant var altså tilhenger av et globalt marked i den tro at handel ville fremme muligheten for varig fred mellom stater.[3]Kant så for seg en rett til gjestfrihet som første steg i en slik kosmopolitisk rettsorden.

I dag kan vi trygt si at denne tilretteleggingen har lykkes. Markedsglobaliseringen fører derimot også med seg i det minste et par bekymringer fra et rettighetsperspektiv.

Gjestfriheten skulle også beskytte en global offentlighet.

For det første tenderer markedet mot å fremme sosiale arenaer preget av konkurranse og instrumentelle nytterelasjoner mellom medlemmene av samfunnet. Hvis markedet får dominere vil andre sider av sivilsamfunnet, som kommunikasjon og kulturutveksling, marginaliseres. Interessant nok brukte Kant «kommersiell» på en mer flertydig måte enn vi er vant til i dag, som også inkluderte kulturutveksling. Kants ide om en rett til gjestfrihet skulle med andre ord ikke bare beskytte handel, men all sivil kommunikasjon over landegrenser. Gjestfriheten skulle også beskytte en global offentlighet.

Etter mitt syn er beskyttelsen av en global offentlighet nøkkelen til løse andre problemer knyttet til det ugjestmilde miljøet et uregulert, fossildrevet globalt marked bidrar til, både når det gjelder naturødeleggelser og betingelsene for demokratiske prosesser nasjonalt og globalt.

Et globalt samfunn = global rettsorden?

Det globale markedet har gjort verden liten og tett sammenvevd. Enkelte filosofer og politikere har tatt til ordet for at det med denne globaliseringen av økonomien bør følge et visst globalt ansvar for fordeling av materielle ressurser, bevegelighet og politisk innflytelse. Utviklingen av FN-systemet kan sies å være i tråd med et slikt syn. Gjennom universelle rammeverk og institusjoner har man siden midten av forrige århundre forsøkt å etablere en forpliktende global solidaritet, senest med rammeverkene for klimaendringer og migrasjon. Gjennom dette prosjektet har til en viss grad Kants ide om en global føderasjon av selvstendige stater blitt et felleseie.

Den siste tiden har vi derimot også sett hvordan dette prosjektet utfordres av mer nasjonalistiske og proteksjonistiske perspektiver. Denne motstanden bør etter mitt syn tas alvorlig i den grad den reflekterer folks levde erfaringer med og bekymringer for de negative konsekvensene av globaliseringen. Det er derimot vanskeligere å akseptere standpunkt som avviser verdien av universell regulering av globaliseringen. Fra et filosofisk perspektiv minner dette mest av alt om et syn på internasjonal rettferdighet som en naturtilstand hvor «den sterkestes rett» råder.

Ved å ta avstand fra en internasjonal rettsorden vil man kanskje på kort sikt oppleve en økt grad av nasjonal råderett. Min frykt er at en slik renasjonalisering vil føre til en verden hvor et globalt marked får fritt spillerom blant dårlig koordinerte nasjonalstater. Store selskaper og korrupte statsledere vil tjene på det, resten må betale regningen. De skadelige konsekvensene av klimaendringene er kanskje det mest uomtvistelige eksempelet på hvordan regningen fra de rike og mektige, i fraværet av reguleringer, sendes til de svakest stilte.

Et globalt rettslig ansvar og kosmopolitiske rettigheter
Kants ide om en internasjonal rettsorden i form av en føderasjon kan sies å være et kompromiss mellom et globalt diktatur og en ren naturtilstand. Kants ide har her mye tilfelles med en moralsk humanisme som anerkjenner menneskenes likeverd og den mer moderne FN-varianten som anerkjenner at et slikt menneskeverd innebærer en forpliktelse til å garantere alle mennesker et sett med grunnleggende rettigheter. Kants begrep om kosmopolitisk rett skiller seg likevel etter mitt syn fra mer tradisjonell politisk og moralsk tenkning på minst to måter.

For det første er Kant tydelig på at de plikter en stat har overfor utledninger ikke er et rent filantropisk eller humanitært anliggende. Mens en moralsk kosmopolitt, som David Miller, vil anerkjenne at vi har et moralsk ansvar overfor utlendinger til å bistå i den grad vi kan, vil Kant gå lenger ved å si at vi også har en rettslig plikt til å anerkjenne utlendingene som medlemmer av den samme rettsorden. Kant begrunnet dette ved å vise til at i en globalisert verden vil våre handlinger påvirke andres frihet. Vårt ansvar for utledninger kan dermed ikke direkte sammenlignes med historien om den gode samaritan, hvor skadene påført den sårede ikke er vår skyld.

For det andre, vil jeg si at Kants begrep om det kosmopolitiske er nokså originalt og ofte oversett. Hvis vi tenker oss – som de gamle stoikerne – at vi har et moralsk ansvar for alle mennesker, men at graden av ansvar organiseres i sirkler fra våre nærmeste til de lengst unna, så har grensen mellom medborgere og utlendinger (evt. «resten») lenge hatt avgjørende betydning. En vanlig oppfatning er at det kosmopolitiske innebærer en utvisking av dette skillet mellom medborger og utlending, og at for eksempel FNs universelle menneskerettigheter er kosmopolitiske. Kant bruker derimot begrepet «kosmopolitisk» om et eget rettsområde som forutsetter at skillet mellom medborger og utlending opprettholdes. Visse rettigheter har man som borgere av en stat og visse rettigheter har man som utlending (evt. som menneske generelt).

Hannah Arendt og Seyla Benhabib har tatt til orde for en rett til politisk medlemskap.

Fordelen med Kants rettslige begrepsskille er at det er ærlig på at enkelte av de tradisjonelle rettighetene, som FNs også har videreført, er borgerrettigheter og blir praktisert som dette, mens andre rettigheter – som asylretten – er distinkt utlendingsrettigheter (evt. kosmopolitiske rettigheter). Hvis man tolker Kants rett til gjestfrihet som en besøksrett, eventuelt noe slikt som rett til turistvisum, kan man også si at hans syn var mer radikalt enn dagens rettsorden. Andre filosofer har senere tatt til orde for utvidelse av settet med kosmopolitiske rettigheter. Hannah Arendt og Seyla Benhabib har tatt til orde for en rett til politisk medlemskap. Andre har gått enda lenger i retning global fordeling, globalt demokrati og åpne grenser.

Ulempen med Kants tilnærming er at man må ta for gitt den moderne staten som institusjonelt rammeverk. Filosofer som er mer kritiske til staten som institusjon, som for eksempel Giorgio Agamben, vil legge vekt på den uunngåelig ekskluderende funksjonen til borgerskap og dermed være mer pessimistiske til muligheten for å bruke loven for å beskytte et globalt sivilsamfunn på den måten Kant tenker seg.

Provisorisk rammeverk

Vi har dårlig tid, så vi kan ikke la en langt fra perfekt institusjonell orden stoppe oss for mye. Samtidig bør vi ikke akseptere så mye av det politiske spillet at vi mister menneskeligheten av syne. For å holde på dette menneskelige gangsynet er rettigheter nyttige stjerner å navigere etter.

Formålet for Kant var å verne om de nødvendige forutsetningene for at et globalt sivilsamfunn skulle kunne utvikle seg over tid gjennom handel og kulturutveksling. Dette rammeverket vil selvsagt fungere best hvis det kan beskyttes av en bindende rettsorden, men Kant tenkte seg at slike kosmopolitiske rettigheter vil kunne være forpliktende også i påvente av en slik orden. Så, selv om jeg tenker at vi har for dårlig tid til å løse de globale problemene først etter at vi har fått på plass en perfekt verdensorden med åpne grenser og globalt demokrati, kan vi la oss inspirere av Kants mer provisoriske tilnærming for å sette visse rammer for de løsningene som må på plass så snart som overhodet mulig.

Ut ifra dette premisset, har jeg i min avhandling om utlendingers rettigheter[4]foreslått at vi bør tenke ut fra skillet til Kant mellom borgerrettigheter og kosmopolitiske rettigheterfor å presisere en mulig utvidelse av rettigheter utlendinger bør ha i en globalisert verden. For eksempel tenker jeg meg at man som utlending bør ha en rett til politisk innflytelse i saker som angår en. Dette er et demokratisk prinsipp som underspilles hvis man med «rett til politisk medlemskap» forstår dette snevert som «medlemskap i en nasjonalstat».

Når vi beveger oss over grenser eller søker asyl er vår status som utlending åpenbart relevant. Det samme vil gjelde i situasjoner hvor vi reiser eller kommuniserer med folk i andre land. Samtidig er det saker hvor vår status som utlending blir aktualisert uten at vi flytter på oss eller er i direkte kontakt med utlendinger. Dette gjelder kanskje særlig utilsiktede konsekvenser av det globale, fossildrevne markedet, som ekstrem ulikhet og klimaendringer. Dette er saker hvor vi er berørte parter i andre lands politiske vedtak. Når f.eks. Trump melder USA ut av klimaforhandlingene og favoriserer fossil industri i hjemlandet, er ikke dette lenger et rent nasjonalt anliggende. Det berører oss alle, og da særlig de som allerede har kommet dårlig ut av den økonomiske skjevfordelingen i det globale markedet. I disse tilfellene vil det etter mitt syn være rimelig å kreve at utledninger ikke bare har sivile rettigheter til å si hva de mener og engasjere seg som aktivister, men at man også bør ha rett til innflytelse i den formelle beslutningsprosessen, f.eks. gjennom en vetorett.

Jeg kan ikke påberope meg å ha alle svarene på hvordan dette skal gjøres i praksis eller hvilke løsninger det skal føre til i klimasaken, men mitt håp er at begrepet om kosmopolitiske rettigheter kan veilede prosessen mot slike løsninger. Etter mitt syn bør altså utlendingers perspektiv vektlegges mer og den globale offentligheten gis sterkere beskyttelse.

/
[1]Se Charles Taylor (2007) A Secular Age, Harvard Univeristy Press, særlig kapittel 4.
[2]Se f.eks. Zygmunt Bauman sin diskusjon av globalisering i Globalization – The Human Consequences(1998), Columbia University Press, særlig kapittel 3.
[3]Immanuel Kant (2002 [1795]) Den evige fred, Aschehoug, særlig s. 28-29 om «Verdensborgerretten skal være avgrenset etter den almenne gjestevennlighets betingelser».
[4]Servan, J. (2018) The Cosmopolitan Rights of Foreigners – A Phenomenological Defense of Cosmopolitan Law.