Å skrive er som å trille Sisyfos’ stein / Montaser Abdel-Mawgoud

Photo: Gavad Montazeri

Hva skjedde? Hva fikk ting til å skje? Du er helt sikker på at du elsker å skrive og at livet ditt ikke er fullendt uten. Du skriver, men du skammer deg over å kalle deg en poet, så du holder det du skriver for deg selv… Inntil fristelsen til å publisere blir for stor, og du får publisert din første bok. Verden snus på hodet.

På jobben leter de etter setninger med seksuelle konnotasjoner for å kunne beskylde deg for å gå imot offentlig moral. De angir deg til sjefene som lar seg forvirre av dine svar om poesiens rolle og kunstens sannhet. De ignorerer sin uvitenhet, skjuler sin harme og møte deg med falskhet når de snakker til deg.


Den andre boka gikk det ikke bedre med. Snikene dvelte ved et dikt om statuen av Jomfruen inne i en kirke, om hvordan statuen smilte av vaktmannens skjulte intensjoner, gjennomsyret av illusjoner og uvitende om stedets hellighet og skjønnhet. Spørsmålet var: hvorfor skriver du om de kristne? Hva er formålet ditt? Denne gangen hadde jeg lært en lekse, så jeg svarte: Boken er deres, tolk den som dere vil…!

 

Boken ble utgitt i dag, sa han lattermild. Samme dag som valgseieren til den egyptiske presidentkandidaten Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskapet. Forleggeren lo.

 

Den tredje boka ble utgitt i den arabiske vårens andre år. Forleggeren, som også var en god venn, ringte meg. Boken ble utgitt i dag, sa han lattermild. Samme dag som valgseieren til den egyptiske presidentkandidaten Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskapet. Forleggeren lo. Han uttrykte frykt over å gi ut boka, men han var ikke av den typen som lot frykt forhindre ham i arbeidet. Han sa at president Morsis suksess var bra, at Brorskapet ville være altfor opptatt med politisk styring til å bry seg om en bok. Jeg hadde faktisk forventet en annen reaksjon på boka! Jeg hadde forventet å bli feiret, til tross for innholdet i de religiøse historiene. Ved mine intellektuelle og estetiske perspektiver, søkte jeg å bryte tabuer og ofre det hellige, men i motsetning til historiene i Koranen, var jeg ute etter å vise menneskeverdet og den menneskelige siden i denne arven, med all dens svakhet og styrke. Jeg har alltid sett på Koranen som en sang for menneskene om kreftene som omgir ham, og disse kreftene var ikke gjenstand for min bok.

 

Poesi og Koranen

Noen måneder etter publiseringen av boka og problemene som oppstod, begynner intellektuelle medlemmer av den islamske bølgen å se på seg selv som rettmessige dommere. De påberoper seg retten til å påpeke alt de ser som avviker fra Koranen. En overmodig entusiasme og et overmodig og hastig initiativ til å gjøre gode handlinger, tror jeg var en av de viktigste årsakene til at gruppens styre bare fikk vare i ett år etter at Mohamed Morsi ble valgt som president.

Forverret ble det også av omstendighetene du befant deg i som representant for ditt arbeid og din tilstedeværelse i et miljø totalt underlagt ekstremistiske tanker. Poesi ble lest på samme måte som Koranen, og stadig kom du med kritikk av ethvert religionsbasert styringssett. Resultatet av denne uvitenheten var et urettferdig angrep på deg. Dommen er klar: en fornærmelse mot det gudommelige jeg-et strider mot Koranens tekst og utviser en forakt for religion. Du gjør narr av dine skuffede forventninger om forståelse, at boka di skulle bli feiret, og du gjør narr av skjebnen din når du leser for venner som skriver dristigere uten å lide, bare fordi de jobber og bor et annet sted. Tingene forverres på jobben, av ondsinnede rykter og forstyrrelser som gjør at du ender opp med å bli overført til en annen arbeidsplass, på et avsidesliggende sted, med en formaning om å ikke fortelle til noen at du er en forfatter!

 

Frykt

Jeg forventet at prosedyren skulle stoppe der. Jeg visste ikke at roen bare var en våpenhvile, og at de deretter ville fortsette med å spre falske rykter og be læreren i arabisk språk og religion om å undersøke krenkelsen av det guddommelige jeg-et.

Deretter de konstante truslene på mobiltelefonen, de som blokkerte deg, og bilen som satte i gang i full fart når du nærmet deg; det var bare flaks at kroppen din reddet deg ved å reagere raskt.

Du blir tvunget til å forlate jobben, og flykte hjemmefra med din kone og dine barn som nekter å skilles fra deg. I lang tid kjenner du bare frykt, frykt som forhindrer deg fra å gå ut med barna dine for å beskytte dem, frykt som ødelegger søvnen din og gjør sansene dine mer varsomme; den sterke sensitiviteten mot stemmene på veien og alle som nærmer seg døren. Frykt som plager deg og fornærmer din verdighet, frykt som presser deg til å lyve til og med for dine nærmeste venner, frykt som til slutt ikke spiller noen annen rolle enn å sakte erodere bort det menneskelige ved deg, som et papir som føres inn i flammen på et stearinlys. Venner som vet om det, støtter deg fullt ut uten bry seg om sin egen sikkerhet. Venner som ikke er klar over at livet ditt blir vanskeligere for hver eneste dag støtter deg også, men støtten deres plager deg og forhindrer deg fra å rope (hvor avskyelig er du!). I vår gamle islamske kultur er det en dyp ærbødighet for forfattere og for det å skrive. Så lenge den arabiske meroittiske arven berømmet dem som var velsignet med gaven til å skrive –  spesielt poesi –  så forventer forfatteren at han vil bli hedret og verdsatt for sitt forfatterskap, og det var det som skjedde i perioder hvor sivilisasjonen var opplyst. I løpet av to hundre år etter profetens migrasjon (fred være med ham), var kalifene ivrige etter å stifte bekjentskap med forfatterne og forskerne, de gav dem ære, gaver, og sørget for at de var til stede i rådene deres. Ikke var det bare slik, men forfatteren hadde også immunitet, noe som forklarer de muslimske lærdes skrifter og forfatternes tekster om sex og religion. Immunitet var ikke en politisk beslutning fra de herskende så mye som noe som stammet fra bevisstheten til massene under datidens sivilisasjon. Denne bevisstheten var intellektuelt raffinert. Å diskutere alle ting i fred og uten spørsmål, var å respektere et av de viktigste dyder i universet, nemlig å respektere forskjeller. Dette gjelder ikke lenger i de arabiske og islamske landene nå til dags, hvor fremmedhat og tilfeldigheter synes å lede massene. For eksempel aksepterer massene filmer og sanger med seksuelle undertoner, og hver dag fortelles vitser som alle ler av, til tross for at vitsene lefler med religion og helligdommer – men så snart noen får øye på en bemerkning om dette i en tale skrevet i intellektuell sammenheng, der eksistensen og menneskenes situasjon diskuteres, fylles folk av sinne og voldsomhet og et ønske om å ta lovbrytere. Du kom deg heldigvis ut av Egypt, takket være støtte fra alle som hjalp deg med avreisen. Du kom til et sted hvor du kan gjenvinne livet ditt og gjenopprette det menneskelige ved deg.

 

En smertefull sannhet

Jeg ankommer Trondheim den 20. desember 2017. Isen og kulden forhindrer deg ikke i å legge ut på daglige turer, slik at du kan glede deg over den lykken det er å kunne gå trygt i gatene. Det gjenoppretter også ditt normale forhold til søvn.

Når du igjen har fått tilgang til Internett, skriver du til alle som hjalp deg og beklager til dem du har holdt det skjult for. Noen av dem forstår din situasjon og fortsetter å støtte deg, andre er sinte og føler seg oversett, mens noen avviser deg fullstendig. I mai 2018 ser du en film på kinoen i Lillehammer, en film som er en del av programmet til den norske litteraturfestivalen, en film (Death Boats) der en palestinsk familie forteller om hvordan menneskesmugleren ba dem vente på skipet som skulle ta dem fra Stanley Beach i Alexandria! Byen din! Som ligger noen kilometer unna leiligheten der du bodde sammen med familien din i månedene før du dro! Du gråter skjult i salens mørke, og når filmen slutter og lyset gjennomskinner stedet, utveksler mennesker som deg (forfatterflyktninger) blikk med bitre skrik!

Alle sammen leter med en avskyelig opportunisme etter muligheter for materiell gevinst, og de som kom hit i flukt fra rasisme, skaper selv et rasistisk system og praktiserer den mot hverandre.

De første månedene endte med at du mistet din psykologiske balanse. Du er fremdeles tilfreds med utreisen din, du er fornøyd med din tilstedeværelse her, men de førtifem årene av ditt liv før finnes fortsatt, og du er plaget av deres nærvær. Du føler det som du er på vei ned en endeløs avgrunn, du mister håpet om å noen gang nå et sted. Du føler at du faller, og søvnløsheten angriper deg. Minnene dine, både de søte og de bitre, bærer med seg noe annet enn før. De begeistrer deg ikke lenger med glede eller tristhet. De vekker vage og ukjente følelser hos deg, du som har så mye tid jobber mye med å forstå hva denne følelsen er. Over tid oppdager du en smertefull sannhet, at alt som du slapp der, finnes her: Gruppene av utlendinger som er bosatt her, sunnimuslimene som hater sjiamuslimene, sjiamuslimene som ønsker å drepe sunnimuslimene, begges forakt for det sekulære, og de sekulæres latterliggjøring av begge! En flyktning som kom til landet under FNs banner er overordnet en flyktning som ble tvunget til å reise inn i landet ulovlig, og en utlending som kom til landet ved å gifte seg med en norsk statsborger har den høyeste statusen av alle. Alle sammen leter med en avskyelig opportunisme etter muligheter for materiell gevinst, og de som kom hit i flukt fra rasisme, skaper selv et rasistisk system og praktiserer den mot hverandre.

Jeg vet at dette gjør vondt, og at skikkene til disse lukkede sinnene skader din evne til å overse avskyelig oppførsel og praksis. De er mennesker med praktiske prinsipper som mer enn å hate av rasisme, vil vite alt om alle, i ivrig bytte mot at ingen skal få vite noe om dem!

Her mister den menneskelige dialogen sin eksistensielle begrunnelse, er ikke lenger et sted for sunne menneskelige relasjoner å eksistere i. Her eksisterer bare flyktige forhold som slutter etter møtet, og som ofte ikke dreier seg om noe!

Psykoterapitimer leder deg på den sikreste veien til å prøve å forstå hva som skjedde. Hvorfor skjedde det? Og hvor går grensen for hva du selv er ansvarlig for? Det aller første skrittet må være å definere deg selv. Deretter må du se forbi de negative virkningene av de ødeleggende minnene som satte kroppen din under stress. Slik er rådene: ta ansvar for deg selv og forsøk å forstå det nye samfunnet ditt. Forfatterskapet, som på et historisk tidspunkt og under visse gitte omstendigheter åpnet dørene til helvete, vil også være din overlevelse. Du – Sisyfos – og steinen som er din byrde, og som du triller opp fjellet, både skader deg og gir deg tilfredsstillelse. Det er den som gir deg din verdighet som menneske.

 

 

/

Montaser Abdelmawgood is an Egyptian writer. He is also a teacher of Arabic literature in Secondery schools. His poems have been translated into Spanish, French. Norwegian, Swedish, Romanian, English and Macedonian. He has lived in Norway since 2017.

 

//

This piece is part of a series with prose and poetry about the refugee during the ongoing climate catastrophes. The text is written with support from Norsk Kulturfond. / Denne teksten inngår i en serie med prosa og poesi om flyktningen under klimaforverringene, støttet av Norsk Kulturfond. 

 

 

Tidligere tekster om flyktningen på nettsiden:

Preken for et nytt år/ Margaret Snilsberg

Muren / Bengt Berg

What do you see? / Easterine Kire

The «Climate Refugee» / Jenna Coughlin

Benyamin Farnam/ Last night

Immigrant Sea / Forrest Gander

Ashur Etwebi: Wind, just for the refugees

Mediterranean blue / Naomi Shihab Nye

Flygtningenes tid / Kirsten Thorup

Ømhed og politisk praksis / Jonas Eika, Rolf Sparre Johansson

Ai Weiwei: Our Judgement is Crippled

Lyudmyla Chersonska: Two poems

Jægeren og de som jages / Susanne Christensen

Andreas Eckhardt-Læssøe: Om at samle sig og samle sammen

Göran Sonnevi: Tre dikt

Wera Sæther: Vannet

Madame Nielsen: Slovenia – Østerrike

Thomas Hylland Eriksen / Arne Johan Vetlesen: Klimaflukt som moralsk utfordring

Herta Müller: Nachts, wenn die Zäune wandern

Freddy Fjellheim og Søren Høyner: Uskyldige menneskers flukt fra klimaødeleggelse 

Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen

Frode Grytten: Tusener seglar igjen

Gunnar Wærness: Venn med alle, III

 

 

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑