Færre arter og flere flyktninger / Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen

 

Foto: Universitetet i Brno // Foto: Therese Sofie Aasen

Klimaendringene fører til at mange blir hjemløse. Det gjelder både mennesker og andre arter. Årsakene er de samme, virkningene beslektede, og vi blir alle fattigere uansett hvor mye vi har i banken.

Det sies gjerne at været blir varmere, villere og våtere på grunn av klimaendringene. Dette er riktig, men samtidig blir været også kaldere, tammere og tørrere av samme årsaker. Like lite som det finnes én løsning på vår sivilisasjons store dilemma, finnes det ett sett av virkninger av klimaendringene. Steder som allerede er våte, blir våtere. Regnskog kan bli til savanne, og savannelandskap blir til ørken. Det blir svært mye varmere i Arktis, men det er ikke umulig at vi i Norden allikevel ender opp som den kalde nesetippen til en ellers feberhet klode.

            Klimaendringene rammer ujevnt og ulikt, ofte med Matteus-prinsippet som underliggende mekanisme: Den som har mye, skal få enda mer, mens den som har lite, skal miste det lille han eller hun har. Samtidig er vi alle i samme båt. Selv den halve promillen som kontrollerer en avsindig andel av verdens ressurser har ikke en annen planet å reise til. Selv vi som lever i tempererte, velorganiserte, konfliktfrie samfunn, vil få våre verdener omkalfatret av de kommende flyktningstrømmene fra ubeboelige områder rundt Middelhavet og lenger unna. Og når insektene blir færre, blir også fuglene færre, og nedgangen i disse bevingede skarer kan sammen representere den berømmelige kanarifuglen i kullgruven som trekker sitt siste sukk.

            Kombinasjonen av globalisert kapitalisme på høygir og klimaendringer får svært forskjellige effekter avhengig av hva man ser etter: Dyrearter som forsvinner, mennesker som rammes av naturkatastrofer, sviktende avlinger, smeltende isbreer og døende korallrev, for bare å ha nevnt noen eksempler. Imidlertid går det an å si at disse hver for seg ulike fenomenene både må betraktes i planetarisk sammenheng – de angår hele planeten – og har noen mønsterlikheter eller fellestrekk. Her skal vi nøye oss med å se på noen paralleller mellom artsutryddelser og flyktningstrømmer.

Én dominerende art

La oss først slå fast, om det skulle være noen tvil, at stadig mer av planeten blir underlagt direkte menneskelig kontroll. Det blir flere av oss for hvert år, og hver av oss har flere muligheter enn tidligere til å etterlate oss et fotavtrykk. Verdenshandelen er blitt tidoblet på bare førti år; antall turister er seksdoblet i samme periode, og spredningen av smarttelefoner har økt fra null til nesten tre milliarder enheter på bare tolv år. Effektene er åpenbare: Handel fører til økt produksjon, økt forbruk, økte utslipp, økt ressursbruk og økt forbruk av fossilt brennstoff. Turisme er sjelden økologisk bærekraftig, og de mest populære destinasjonene er nå så overfylt at lokalbefolkningen protesterer. Smartmobilen bidrar til økt effektivitet, økt forbruk og økt utvinning av sjeldne mineraler som i sin tur bidrar til miljøforgiftning. Mange flere eksempler kunne ha vært nevnt (se ev. T. H. Eriksens Overheating, 2016), og på mange måter representerer dette et stadig økende turtall i samfunnet, raskere omsetning av stadig nye varer og tjenester vi inntil ganske nylig ikke ante at vi trengte (Hessen og Eriksen 2012).

Vi breier oss for mye.

            Ikke alle globale miljøproblemer har å gjøre med klima. Verken plasten i havet eller sprøytemidler som truer insekter er direkte årsaker til eller virkninger av klimaendringer. Dette er for en stor del også tilfellet med hensyn til artsutryddelser og tap av biologisk mangfold. I løpet av de siste 40 årene er verdens dyrebestander, det vil de de vi har tilstrekkelige data på over tid, halvert. Det betyr altså ikke at artene er utryddet, men at bestandene er kraftig redusert. På toppen av dette kommer imidlertid en økt utryddelsestakt – som er vanskeligere å dokumentere. Da FNs Naturpanel lanserte sin oversikt over tingenes tilstand våren 2019 var overskriften at «En million arter kan dø ut». Dette er usikre tall, men konklusjonen både i de mange studier som rapporterer bestands-nedganger, utryddelser og altså FNs Naturpanel er entydige: Vi breier oss for mye. Det er vårt fotavtrykk, både relatert til areal og forbruk ellers, som er hovedproblemet. Per i dag er bare fire prosent av de landlevende pattedyrene i verden (målt i biomasse) ville; 36% er utgjøres av en eneste art – Homo sapiens, og 60% av våre husdyr.

             Det er slett ikke bare jakt som har ført til den katastrofale nedgangen i ville dyrepopulasjoner selv om overfiske og en enormt illegalt marked for sjeldne dyr, elfenben og neshornpulver bidrar. Den viktigste generelle årsaken er at stadig flere aktører kapper land på denne krympende kloden: Vi hugger ned skog for å selge tømmer eller åpne for plantasjedrift og beitemarker. Det har lenge vært kraftig vekst i gruvedrift, og store gruver er i vår tid nesten alltid open pit, altså prosjekter som river opp landskapet i stedet for å grave tunneler. Det er billigere og enklere å fjerne vegetasjon, jord og stein for å få tilgang til kullet og malmen enn å grave seg ned. Dessuten slipper man da å forholde seg til hærskarer av fagorganiserte, radikale gruvearbeidere som truer med å stanse samfunnets energiforsyning om de ikke får gjennomslag.

            Veksten har ikke bare beriket noen håndfuller allerede meningsløst rike mennesker. De fleste har fått det bedre materielt de siste tiårene, som Hans Rosling viser i Factfulness (Rosling 2018). Men veksten har sin pris, og paradoksalt nok er årsaken til den økte velstanden i verden identisk med årsaken til at vår sivilisasjon er i ferd med å grave sin egen grav. Vi spiser opp såkornet, og det smaker godt. Enn så lenge. Den materielle veksten og økte levestandarden er et hovedargument i favør av videre vekst, men denne vekstmedaljens bakside er at den bare har kommet én art til gode; Homo sapiens.

Planetariske dimensjoner

Klodens øvrige arter har derimot fått det betydelig verre, og ikke minst har mye av denne veksten skjedd med lånte midler. Global Footprint Network beregner hvert år noe som heter Earth Overshoot Day, den dagen i året da klodens årlige produksjons- og resipientkapasitet er oppbrukt. Dette er en dato som kommer stadig tidligere, og i 2019 kom den 29. juli. Det betyr at vi resten av året lever på kommende generasjoners ressurser. Dessuten, hadde alle hatt et forbruk som det norske, hadde datoen kommet i midten av april. Dette innebærer en ubetalt miljøregning som vil sendes videre til kommende generasjoner. Og de som må betale det meste av regningen er de som har hatt minst glede av veksten.

            Noe av det framtiden med stor sikkerhet vil romme er mer ekstremvær av alle slag, og økt havnivå. Vi styrer nå mot tre graders temperaturøkning, men selv to grader vil trolig innebære at deler av de tettest befolkede områder på planeten blir ubeboelige deler av året, og kombinasjonen av redusert ferskvannstilførsel og økende vannstand vil bringe befolkningen i for eksempel Asias tettest befolkede områder opp i store problemer. Vi snakker kort sagt om en sårbarhet av planetariske dimensjoner, med galopperende ørkenspredning, vannmangel, flom, orkaner og ukontrollerbare skogbranner. Alt dette har vi faktisk sett eksempler på i året som gikk, men det kommer mer.

 

Da FNs flyktningskonvensjon ble ratifisert i 1951, var bakteppet det demografiske virvaret som var skapt av 2. verdenskrig, med fordrevne mennesker, nye grenser (Polen ble f.eks. i sin helhet flyttet vestover) og ødelagte byer. I dag omfatter aksepterte flyktninger de som er rammet av krig, livstruende diskriminering og naturkatastrofer som vulkanutbrudd. Det er ikke nok å være fattig for å regnes som flyktning. Det er heller ingen folkerettslig kategori for klimaflyktninger, selv om fenomenet er reelt nok og vil vokse i årene som kommer.

I Brasil blir småbønder proletarisert eller arbeidsløse på grunn av jordran (land grabbing) fra mektige kapitalinteresser.

            Som med artsutryddelser og tap av biologisk mangfold, er årsakene til at mennesker ender på flukt, sammensatte. Det er fremdeles krig og vold som utgjør den viktigste. Men vi ser i stadig større utstrekning at mennesker blir fordrevet fra sine hjem av grunner som minner om de som har brakt en rekke dyrearter til grensen for utryddelse, som orangutangen, tapiren, ferskvannsdelfiner både i India og Amazonas, gibbonen og mange flere, de fleste av dem uunnselige og smådimensjonerte, men ikke mindre økologiske viktige av den grunn. I Malaysia har både urfolk og småbønder blitt presset ut hjemmefra på grunn av storstilet utbygging av infrastruktur som motorveier, leilighetskomplekser for turister, kjøpesentre og boligområder. I Brasil blir småbønder proletarisert eller arbeidsløse på grunn av jordran (land grabbing) fra mektige kapitalinteresser. På Borneo og Sumatra er store deler av regnskogen erstattet av oljepalmeplantasjer, slik at områdene som i hundrevis av år har vært forvaltet av lokalbefolkninger blir stadig mindre, helt til de er helt borte. Selv i det rike og velorganiserte Australia har folk mistet sitt livsgrunnlag på grunn av industriell utvikling. I industribyen Gladstone, Queensland, førte industrielle utslipp og mudring av havneområdet til at noen hundre fiskere måtte finne seg noe annet å gjøre eller flytte. Betydelig mer dramatisk er virkningen av store damanlegg, fabrikker og gruver når de etableres – hvilket vanligvis er tilfellet – på steder hvor det bor folk fra før.

            All denne aktiviteten bidrar til klimaendringer, men andre miljøkonsekvenser kan være like alvorlige, og det er viktig å unngå at engasjementet mot klimaendringer hindrer andre former for miljøengasjement. Omformingen av natur til økonomisk lønnsomme virksomheter bidrar til økonomisk vekst, økologiske problemer og tap av autonomi og livsmuligheter for dem som bodde der på forhånd. Det vesentligste – og her er parallellen tydeligst mellom tapet av artsmangfold og fordrivningen av folk – er kombinasjonen av økonomisk vekst og økologisk likegyldighet. De fører til forflatning og tap av både biologisk, kulturelt og økonomisk mangfold, og en fellesnevner er at alle andre hensyn må vike når økonomisk gevinst (altså kapitalistisk profitt) er en realistisk mulighet.

Kollektiv revers?

Både store deler av verdens biologiske mangfold og verdens mennesker vil altså bli fordrevet hjemmefra, og flukten har allerede begynt. Kodens artsinventar og geopolitikk vil bli endret på et vis som er vanskelig å forutse, men det er en vesentlig forskjell i disse forflytningene; mens mennesker både har evnen til mobilitet og er i stand til å bosette seg de fleste steder (selv om dette åpenbart vil forårsake ukjente lidelser og politisk destabilisering), så har de fleste arter ingen steder å gå. Insekter og fugler vil ha muligheten til forflytning, men det er langt fra åpenbart om de vil ha noe egnet sted å flytte til. Havets organismer vil også kunne søke andre leveområder, men for det store flertall av klodens mangfold er det simpelthen ikke noe sted å dra. De som faktisk har noe sted å dra, risikerer å få status som invaderende arter (kongekrabber i Nord-Norge) eller menneskelige invasjoner (klimaflyktninger). Vi har kollektivt rygget inn i et spill ingen har noen mulighet til å vinne.

            Menneskeheten vil overleve, mange arter vil ikke, men hvordan planeten vil se ut om 1000 års, ja selv 100 års menneskeskapte inngrep, er ingen gitt å si. 

 

Referanser

Eriksen, T. H. (2016) Overheating: An Anthropology of Accelerated Change. London: Pluto.

Hessen, D. O. og T. H. Eriksen (2012) På stedet løp: Konkurransens paradokser. Oslo: Aschehoug.

Rosling, H., O. Rosling og A. Rosling Rönnlund (2018) Factfulness: Ten Reasons We’re Wrong About the World ­– And Why Things Are Better Than You Think. New York: Flatiron.

 

//

Klimaaksjonen har bedt noen fremtredende norske sakprosaforfattere om å reagere språklig på den absurde artsutryddelsen vi alle er tidsvitner til, sett i sammenheng med fordrivelsen av flyktninger. Først ut er professorene Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen.

Tekstene gis med honorarstøtte fra NFF /

 

 

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑