Korona: naturkrise / Freddy Fjellheim

Foto: Hilde Honerud /

Et nytt menneske kommer til syne, en ny verden?

Kjedereaksjonene etter karantener, reiseforbud og stengte offentlige rom er det ingen som kan eller bør forutsi, men de som har erfaring med sykdom og nød vet at fryktens spådommer er tilfriskningens verste fiende. Spådomsspøkelset nøyer seg ikke med å frykte i ord og handling, men påvirker holdningen til fremmede: «Du får klare deg sjøl».

I Norge har p.t. et tusentalls virussyke medført en alarmberedskap som klimaomveltningene kunne fortjent for flere år siden. Korona-viruset blir første test på hvordan enkeltmennesker og myndigheter håndterer en verdensomspennende krise, ifølge utviklingsprofessoren Ian Goldin som forutså pandemien.

De fleste mennesker er velvillige, oppfinnsomme og overlevelsesdyktige, og vi skal nå vise hverandre at vi senere kan håndtere både miljøkrisene og cyberterrorismen. Paradokset ble at velstående globetrottere bragte viruset hjem, gamle og fattige må dø. Både sivilsamfunn og forskning bør dokumentere kriseerfaringene, for nedsmeltningene omdanner grenser mellom menneskelig, politisk og vitenskapelig kunnskap.

Er det f.eks. fortsatt myndigheter og politikere som tror at umenneskeliggjørende flyktningleirer er et avgrenset område, uten at den sosiale torturen påvirker folk i vid omkrets? Norge og andre land lukker folk inne i karentener og frivillig isolasjon med 2 meters behørig avstand. I Moria-leiren bor det over 20 000 mennesker i små trange brakker, i en nød som bare har hatt sin like i konsentrasjonsleirene.

Dette korresponderer med klimavitenskapens grunnleggende problem – å få oss til å forstå at jordkloden er grenseløs. I dag skjønner vi kanskje sårbarheten vår litt bedre.

Opprinnelsen var den østasiatiske tradisjonen for salg og slakting av dyr på åpne markeder – dvs. dyremishandling.

Covid-19 er en krise mellom menneske og natur. Opprinnelsen var den østasiatiske tradisjonen for salg og slakting av dyr på åpne markeder – dvs. dyremishandling. Krenkelsen av dyrets verdighet fører til at viruset krysser mutasjonsgrenser og forsterker det kaoset naturkrenkelsen opprinnelig representerte.

TRADISJONENE SOM KAN HJELPE OSS

Etter flere tusen år med religiøse, litterære og filosofiske undersøkelser av menneskelig gjensidighet og fellesskap står det klart at vi heretter er i samme båt, om enn ikke i Noahs ark. Samtidig med miljøkrise, viruspanikk og børsbruduljer skjer det verden over en oppsiktsvekkende endring av det vi hittil har kalt «religion» og «tro».

En mer spørrende spiritualitet er underveis. Stadig flere får oppdage det som kalles Helligeånden, også benevnt «livgiver» og «trøster». Er Helligånden den kjærligheten i oss som puster med hvert hjerteslag, ja selve fellesskapsimpulsen? Den som elsker vil i sin natur forplikte seg overfor både Gud og med-mennesker, men friere, siden sann kjærlighet frigjør oss til hverandre. Helligånden forener, urett splitter. De kontemplative tradisjonene har ignorert dogmenes pisk og sett menneskets spirituelle mulighet.

Jeg nevner dette perspektivet fordi store kriser i personlig liv og fellesskapets liv får mange til å søke mer grunnleggende mening enn hvordan redde seg selv og sine nærmeste. Råd om omstendelig håndvask og god avstand er selvsagt avgjørende, men like avgjørende er hvordan krisene gir ny erfaring, og om vi synger sammen! Italienere under portforbud synger av full hals. I historiske krisetider søker mennesker sunne og virkende tradisjoner.

Fattige blir våre læremestre.

«Hva er greia, skal det være så farlig å dø», skrev en eldre kontemplativ forfatter som hadde hatt sitt mål av smerter og sykdom. Fattige blir våre læremestre.

For å gi avkall på velferdens dødsfrykt skal vi oppsøke stedet i oss der vi er stille, der vi kjenner oss selv, der vi kun har livet til låns. Den som har vært tilstede når mennesker dør kan ha merket at en stille overgivelse finner sted.

Overgivelse er kanskje fremmedartet for moderne mennesker med teknologi i hver bidige kroppsåpning. Noen vil tenke at det betyr å legge seg ned og gi opp, men noe ganske annet skjer. Innenfor stillhetstradisjonene er overgivelse en mild, meditativ praksis: Sitt ned, legg hendene på knærne, lukk øynene, la bekymringene seile sin egen sjø, for så å komme nær tyngdepunktet i deg selv. Ett minutts oppmerksomhet av dette slaget – nå og da – er en spirende begynnelse. Perfeksjon utelukket. Øvelse mulig. Frykten får fugleperspektiv.

OFFENTLIGHETENS VEKSTMULIGHET

Den supermoderne norske offentligheten er i denne sammenheng en slags informasjonell betongpark med glass og glassøyne. Debattene er for profesjonelle debattører. Reportasjenes utvekslinger med kommentariat og feature-journalistikk utelukker sivilsamfunnets liv og erfaringer, som f.eks. et spirituelt perspektiv a la det over. Altså hvordan vi som med-mennesker lever og agerer i våre (natur)omgivelser, med større verdsettelse av takknemlighet, gjensidighet og livsmotstand. Et nytt menneske kommer til syne, en ny verden?

Også aviser og media tilhører denne større omgivelsen. Derfor vil journalistikken på sitt verste påføre mennesker og samfunn miljøskader, både i form av frykt og falsk sikkerhet.

Balansegangen i uttrykksformer kunne bli mer av en linedans. Når fryktkulturen fester grepet er det fordi det mentale miljøet har blitt for ensartet. Løsningen vil være å åpne spaltene og sendeflatene for andre skrive- og tenkemåter enn journalistikkens egne.

Helsefagarbeiderne, sykepleierne og legene som jobber døgnet rundt er våre forbilder, samt butikkansatte og andre rakryggede yrkesgrupper. Om beundringen er dypfølt vil flere snart begynne å tenke og sanse annerledes om kloden som tross alt knytter oss så nært sammen. Ifølge visdomstradisjonene gjelder her et aktivt og mulighetssvangert både-og:

Straks har rike Norge så mye kriseerfaring at vi kan gjøre en forskjell for dem som har det aller verst, flyktningene.

Å feste oppmerksomheten på dem som trenger det mest, mens vi hjelper oss selv. Være hjemme, men gi så det svir til dem som hjelper hjemløse. Skype ensomme syke og gamle, mens vi prøver å hvile vettet. Et vennlig ansikt kan redde en hel dag.

Straks har rike Norge så mye kriseerfaring at vi kan gjøre en forskjell for dem som har det aller verst, flyktningene. Ifølge rapportene stanger små barn i Moria seg til blods i total angst, river av seg håret i vanviddets fortvilelse og krøker seg i et hjerteskjærende håp om at hjelpen snart skal komme.

Dette er flyktningbarn «som leker mens de gråter». Finnes det noe sterkere uttrykk for håp enn lek? Jeg er sikker på at mange norske barn vil ønske en ny søster eller bror velkommen, for ungene våre skal modne under mulighetenes naturkrise.

 

 

//

Denne artikkelen står også på trykk i Aftenposten.

 

 

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑