Mellom resignasjon og håp / Kjetil Røed

Noe av det mest frustrerende med hvordan vi «forstår» miljøkrisa er handlingslammelsen både jeg selv og de fleste jeg kjenner sliter med.

Da jeg begynte å skrive denne teksten var tanken at jeg skulle gi uttrykk for den fortvilelsen jeg – og svært mange med meg – føler når det gjelder vår tids miljø– og klimakrise. Språket skulle tvinges til sin yttergrense for på den måten finne det språklige motsvaret til skriket som, tenkte jeg, måtte være det eneste mentale stedet mine kvaler rundt disse problemene kunne lede. Eller, mer presist, skulle jeg først beskrive en dyp følelse av resignasjon, drevet av manglende tiltro til internasjonalt samarbeid for å løse vår tids største utfordring, før det språklige vrælet skulle settes på som en økosofisk hale etterpå. Det ville blitt et fint lite smykke i holdningshatten.

Men da jeg begynte å lete etter dette skrikets form, og den resignasjonens spiss som skulle bore seg gjennom flosklene som tårner seg opp når katastrofefølelser skal formidles, slo lokaliseringssøket plutselig over i en slags ro. Ikke en tilfredshetens ro, riktignok, men den roen som kommer over en når man skjønner at håpløshetens jammerdal ikke er stedet jeg ender, eller en gang befinner meg, fordi jeg ikke har noe annet valg enn å omfavne det motsatte. For hva var det jeg egentlig holdt på med? Katastrofejåleri? I beskrivelsesforsøkene så jeg at resignasjonens veikhet – dens falskhet – er forankret her, i forsøket på presisjon i forferdelighetsskildringen. For så lenge vi lever, så lenge vi velger livet, har vi ikke noe annet valg enn håp og tillit uansett hvor urealistisk det måtte være å sikte dithen. Som Albert Camus observerte så presist i Myten om Sisyfos er fraværende selvmord en forpliktelse til å finne mening der det ikke er noen åpenbar mening, og i dette tilfelle gjaldt dette oss alle.[1]Denne betenkningen ble mitt utgangspunkt i det som følger: At håp og tillit ikke kan unnværes, at livet, det faktum at jeg lever og fortsatt velger livet, i seg selv utgjør et krav om at jeg må tro at noe kan gjøres og at problemer finner sin løsning. Om jeg ikke vil leve i løgnen er blindt håp den eneste muligheten for den som fortsatt vil opprettholde livet og kloden som et beboelig sted for oss mennesker og alt det andre livet rundt oss. Skriket speiler opphavspersonens lidelsesbeskrivelse, mens håpet beveger seg mot fellesskapet. Skriket individualiserer katastrofen, gjør den til traumeromantikk, håpet knytter an til kollektivt ansvar.

Store ord, og aktivismens dekorative kvaliteter 

Men håp og tillit er naturligvis ikke nok i seg selv. Så hvor skulle jeg begynne? Det er mange store ord og fine utopier vi kan pynte oss med, det er helt sikkert, men jeg mener vi må inn i noe mer grunnleggende enn disse prydforestillingene: Hvordan vi erkjenner eller nekter å erkjenne problemet – og hvordan vi forholder oss til denne dobbeltheten i måtene vi faktisk lever på. Utfordringen manifesterer seg i at vi er enten for apatiske eller for aktivistiske. Apatien er det som låser oss i tendensen til å velge enkle, tilgjengelige og billige løsninger og binder oss sammen i handlingslammelse. Vi kildesorterer ikke når det ikke er tilgjengelig. Vi tar fly fordi det er billigere og enklere enn å ta tog. Å velge tog og bedrive kildesortering er det rette – naturligvis! – men det er også så nummende korrekt at vi kan bli sittende fast i hvor riktige våre synspunkter er (aktivismen), uten egentlig å komme i berøring med de dypereliggende årsakene til at de likevel ikke settes ut i livet. Hverdagen blir dermed mer eller mindre den samme, på samme tid som overflaten – det vi sier og snakker om – blir transformert til det apparat med verdier og holdninger som er «korrekt» i forhold til våre meningsfeller og klassesjikt. Dette er mildt sagt en problematisk situasjon, siden det, kort sagt, er altfor lett å ha de passende holdningene og vite hva som er riktig, men veldig vanskelig å gjøre holdningene til handlinger som former hvordan vi lever til daglig. Holdningene blir kjapt en slags katastrofepynt eller symbolsk kapital som skjuler de fraværende handlingene med sin riktighet. Vi står for det rette og anerkjennes for det, men gjør lite. Det er dette den tyske filosofen Peter Sloterdijk har kalt en opplyst, kynisk fornuft[2]: Vi vet veldig godt hva som er sant og riktige men gjør nada. Erkjennelse og handling henger ikke sammen i det hele tatt.

Det forferdelige er at aktivismens dekorative kvaliteter og handlingslammelsen ofte henger tett sammen: De er kjennetegn ved en omfattende kulturell latskap som preger den enkelte, men som også gjenfinnes på systemisk nivå. Under den idealistiske overflaten med korrekte holdninger ligger en ideologisk kjerne definert av vekst som svært få stiller spørsmålstegn ved. Denne vekstfilosofien er blitt moderne, vestlige staters trosbekjennelse og baserer seg på et kapitalistisk system hvor konsum og fornyelse kombineres med en stadig større utvidelse av markedet som ramme for menneskets kollektive liv. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek plukker opp hansken fra Sloterdijk og peker på hvordan behageligheten og nytelsen (konsumet) blir viktigere enn handlingen, selv om det aldri artikuleres eksplisitt.[3] Det er vår «skitne hemmelighet» at regjeringer som den norske og internasjonale organisasjoner som FN kan posere som miljøbevisste og finne et språk for det forferdelige, men på samme tid fortsette å spre plast og utvinne olje. Eller, for å bevege oss ned på borgernes nivå, legge til rette for at individet kan dra på de sydenturene vi alltid har dratt på med de samme billigflyselskapene.

Hvordan håp og tillit kan oversettes til handling

Vi kan, nok en gang, utmerket godt vite hva som er galt med systemet vi lever i og hvordan vi lever, og dermed utstyre oss med riktige holdninger, mens vi på samme tid bare fortsetter som før. I den grad det er noen handlekraft tilstede i dette arrangementet er det i skyldpåføringen: At det er en bedrift, et produkt, eller et særlig umoralsk menneske a la Trump, som man kan skyve ens egen manglende handlekraft over på slik at man kan fortsette å nyte sine egne rettskafne holdninger i god behold siden vi vet at den moralske korrumperingen kommer annetsteds fra. I andre potens kunne man også si at selv bevisstheten om problemet jeg beskriver her blir kynisk, opplyst fornuft i andre potens om jeg, når denne artikkelen står på trykk, ikke gjør noe med min egen handlingslammelse. 

Den enkelte er i realiteten den eneste som har ansvar.

På et grunnleggende plan er det systemiske og strukturelle grunner til at ingenting virkelig blir gjort: stater og internasjonale organer er ikke i nærheten av å gjøre det de kan for at borgerne skal kvitte seg med apatien og gjøre idealismen om til noe det er enkelt og realistisk å få til. Vi har også et politiske system over det meste av verden hvor penger betyr mest og – i økende grad – tanken om at marked og vekst er den eneste rette vei mot en lykkelig fremtid. Likevel er det hvordan vi, hver enkelt av oss, håndterer våre egne holdninger som i lengden betyr noe; om de forblir økosofiske smykker eller om de blir bærere for idealer og en radikal tillit til at noe må gjøres i din egen livsomkrets. Å feie for vår egen dør oppfordres det til i et kjent ordtak, og det er her hunden er begravet: Den enkelte er i realiteten den eneste som har ansvar. Vi hverken kan eller bør overføre den til andre, enten det nå er sentrale myndighetspersoner, folkegrupper eller politiske systemer. Dette fører til en ideologisk dis-identifikasjon, som Žižek kaller det, hvor man opprettholder en behagelig avstand mellom problemet og vår egen handlingssfære, vårt eget liv. Selv om det er vanskelig å innrømme det kommer denne ideologiske dobbeltheten kanskje sterkest til uttrykk i hvordan vi kyniske og handlingslammede administrerer en figur som Greta Thunberg som et kollektivt, stedfortredende symbol på det enhver bør gjøre. Selv om vi aldri vil innrømme det, anbefaler jeg derfor enhver som leser denne teksten å undersøke sitt sjelsliv: Kan det være at Thunberg og hennes tårer i FN – «how dare you»! – spiller ut en radikal kritikk som så og si gjør jobben for oss slik at vi kan slippe å ta ansvar selv? Kan vi tenke oss at en tilslutning til «hvor riktig det Thunberg sier er» er et slags miljøbevissthetens ornament, en moralsk fjær i hatten, for den selvnytende middelklassen?

Spørsmålet er, når alt kommer til alt, ikke om vi kan finne et fortvilelsens språk, men hvordan den eksistensielle nødvendigheten av håp og tillit kan oversettes til handling. Vi må bli mer radikale enn vi er i dag; vi må legge fra oss holdninger som prydgjenstander og i større grad handle blindt. Slik fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs Idioten[4] handlet etter kristne idealer uansett om det passet seg eller ikke, fordi han trodde dogmatisk og blindt på dem, må også vi gjøre det riktige uten å ta hensyn til de systemene vi lever innenfor eller bekvemmelighetshensyn. Mysjkins radikalitet utmerket seg jo ved at han ikke lenger vurderte hva som var det riktige, men spontant handlet etter det han trodde på. Dermed ble heller ikke avveiningen mellom ubehag eller behag noe problem for ham, siden han allerede før han handlet var «dum» og spirituell aksjonist for saken han trodde på. Heller ikke spørsmålet om noe var realistisk å få til eller ei var noe anliggende for Mysjkin, for det eneste som telte var å gjøre det riktige, det han trodde på, uavhengig av om det førte til ønsket resultat eller ei.

Summa summarum: Vi må også bli idioter for å redde denne planeten.

 

 

[1] Albert Camus: Myten om Sisyfos (Cappelens upopulære skrifter, 1994. Orig. Le mythe de Sisyphe, 1942).

[2] Peter Sloterdijk: Critique of Cynical Reason (University of Minnesota Press, 1988. Orig. Kritik der zynischen Vernunft, 1983).

[3] Slavoj Žižek: Ideologiens sublime objekt (Spartacus Forlag, 2007. Orig. The Sublime Object of Ideology, 1988).

[4] Fjodor Dostojevskij: Idioten (Solum, 2016. Orig. Идиот, 1869).

 

//