Yachtmuligheter / Bjørn Vatne

Foto: Privat

I frykt for å gå glipp av noe viktig svarer jeg ofte på anrop fra ukjente nummer. Da telefonen ringte denne formiddagen, satt jeg i hjemmekontoret mitt og lette etter en AirBnb-leilighet i Berlin. Fyren i den andre enden tok voldsom sats med stemmen akkurat som en telefonselger, og jeg skulle til å legge på da han spurte om det var forfatteren Bjørn Vatne han snakket med. Av uklare grunner reiste jeg meg opp. Ja, sa jeg, og gikk ut i stua der katten Tigris sto i vinduet og så ut på småfuglene som den har lyst til å spise, men er blitt for gammel til å fange. Dette kunne ikke være noen selger, tenkte jeg, hva skulle han selge hvis det var et poeng at jeg var forfatter? Hatter og penner og printerblekk? Det var ingen selger, det var en på alle måter overraskende invitasjon jeg ikke kunne si nei til, kanskje var det også en slags heder, det er jeg fremdeles usikker på.

[…] jeg vet at jeg står på en eller annen liste over forfattere som har skrevet om klima, altså var Maja Lunde også opptatt denne helga, og Britt Bildøen, og egentlig alle andre som vil skrive seg inn i sin egen tid, det var faen så mange julebord det var, tenkte jeg, så mange at alle klimaforfatterne var booket bort og det bare var meg igjen til å holde takk for maten-talen […]

Ja, det er det, sa jeg, i den spøkefulle, i overkant selvbevisste tonen som jeg bruker når noen spør om akkurat det, som om hele greia er en vits. Jeg sa ja, det er forfatteren Bjørn Vatne, med Brikt Jensen-stemme, og så lo vi begge to (på det tidspunktet kunne han sikkert solgt meg en penn eller to). Han sa at han ringte fra et selskap jeg burde huske navnet på, han var rådgiver i en avdeling der, og det kom mye babbel før jeg forsto at dette var ett av selskapene til Kjell Inge Røkke, den norske milliardæren. Nå ble jeg veldig usikker og litt spent, for det kunne hende jeg var tildelt et stipend, eller at de ville ha meg til å tale på julebordet, kanskje var alle -stadene opptatt denne dagen, Kjærstad og Solstad og Fløgstad booket vekk til Hydro, Telenor og Posten, og nå ville de ha meg til å holde damenes tale, nummer fire på lista under -stadene, det er faen ikke verst. Jo jo, kan vi komme til saken, tenkte jeg mens han ramset opp alt det fine selskapet sto for, men jeg sa det ikke, for jeg var redd for å virke skittviktig og muligens ville de i så fall trekke tilbake gavestipendet. Du har kanskje hørt at vi bygger en av verdens mest moderne forskningsfartøy, sa fyren, som het Egil eller Erik (Torvik? Nordvik? En av vikene), og for tiden holder vi på å planlegge jomfruturen. Nå falt det hele på plass, for jeg vet at jeg står på en eller annen liste over forfattere som har skrevet om klima, altså var Maja Lunde også opptatt denne helga, og Britt Bildøen, og egentlig alle andre som vil skrive seg inn i sin egen tid, det var faen så mange julebord det var, tenkte jeg, så mange at alle klimaforfatterne var booket bort og det bare var meg igjen til å holde takk for maten-talen, om noe slagg de har røska opp fra havbunnen og gjort om til kanapeer formet som orkideer.

[…] Rev Ocean var en luksusyacht som også skal drive forskning, eller forskningsskip som også skal drive yachting, jeg forsto det ikke helt, men det var absolutt noe med plast i havet involvert, og det var det også i min bok, sånn sett ga samtalen så langt fullkommen mening.

Ja, sa jeg, jeg har hørt om den, det er den med svømmebasseng på dekk, ikke sant, og han lo igjen og hadde fantastisk mye selvironi på det med svømmebassenget, det var nærmest blitt en stående spøk innad i selskapet, men det var virkelig ikke bading de skulle drive med, det håpet han at jeg forsto. Ja, så kom til poenget, tenkte jeg, men jeg sa det ikke, for nå lurte jeg på om de kanskje ville at jeg skulle være gudmor for båten, det gikk jo ikke direkte dårlig med den såkalte klimaboka, i hvert fall såkalt omdømmemessig, det var slett ikke umulig at jeg om noen måneder kom til å stå der sammen med Røkke og hun der Jensen og en statssekretær og smadre den biodynamiske champagnen mot skutesida. Noe så artig kunne jeg ikke skusle vekk ved å være utålmodig, så jeg lot ham snakke om hvor fint og flott alt var, 183 meter båt hadde kosta tre milliarder, Rev Ocean var en luksusyacht som også skal drive forskning, eller forskningsskip som også skal drive yachting, jeg forsto det ikke helt, men det var absolutt noe med plast i havet involvert, og det var det også i min bok, sånn sett ga samtalen så langt fullkommen mening. Mens han snakket kom jeg på noe helt sinnssykt, nemlig at i et tidlig utkast til min forrige bok hadde jeg et kapittel der hovedpersonen er med på en forskningsyacht. Dette skrev jeg altså i 2015, i god tid, mener jeg, før noen hadde hørt om planene til Røkke. Hovedpersonen er sjefsforsker om bord (den samme Paul Abel som i boka jobber ved NTNU i Ålesund) og må underholde noen sure russere, en japansk tennisproff og en svensk kraftmagnat som heter Henny Kellgren (han knuller henne inne på byssa også, mens metallsleiver og steikepanner ramler ned i hodet på dem!) med lekeforskning for at de på slutten av toktet (som koster hver deltaker mange millioner) skal få utdelt diplomer som Økonauter, noe som åpner adgangen til et veldig lukrativt marked med egen merkeordning for produktene deres. Lettvint kritikk, kanskje, men jeg syntes det var moro. Midt i tomheten og kjedsomheten på ett av disse leketoktene finner han en ukjent art, en helt unik amøbe, som han svelger når båten holder på å forlise, i frykt for at den skal gå tapt for alltid. Mot slutten av boka var det meningen at han selv skulle bli forvandlet til en fullstendig instinktstyrt menneskeamøbe, husker ikke helt hvorfor. Dessverre, eller heldigvis, ble denne ideen forkastet. I mellomtiden er Erik/Egil ferdig med å fortelle og jeg lurer på om det er en god ide å si til ham, du, vet du hva, jeg skrev faktisk om en sånn båt i den boka som heter Nullingen av Paul Abel, og som dere nå vil hedre med en egen utstilling om bord eller hva det nå er du skal si når du kommer til poenget, bare at da het båten «G.O. Sars 4», men jeg kommer til at han sikkert vil synes det er rart, tenke at det bare er noe jeg dikter opp, og trekke tilbake hva det nå er han vil tilby meg av heder eller oppdrag. Så det vi rett og slett lurte på, sier han som avslutning, er om du kunne tenke deg å bli med om bord og skrive din egen versjon av det første toktet, en slags dagbok kanskje, eller hva du måtte finne på, du ville så klart stå helt fritt, du er tross alt forfatter, sier han igjen, og midt i forvirringen blir jeg litt irritert over måten han sier forfatter på, det er bare jeg som kan tulle-si forfatter, akkurat som det bare er homoer som kan tulle-si homo, men heller ikke det sier jeg. I stedet sier jeg at jøss, det var jo litt av en forespørsel, og nå tenker jeg at noen driver gjøn med meg.

[…] det er sikkert gratis øl der også, og god fisk, helt sikkert en eks-kjøkkensjef fra Ylajali som fikser noen deilige sjøpølser med sprøstekt løk hvis man er småsulten på natta.

For det første tenker jeg at de umulig kan ha jobbet seg så langt nedover på lista at de vil ha med en to-treboksforfatter, kanskje de har forvekslet meg med noen andre, det hender. Dessuten har jeg, for ikke så lenge siden, lagt ut en tweet med faksimile fra en sak om dette skipet, der står det at de håper de første passasjerene aksepterer at ikke alt flyter i oppstartsfasen, noe som er utrolig morsomt. Kanskje dette er en slags hevn. Det skal selvfølgelig ikke koste deg noen ting, sier han. Nei, det ville vel være spesielt om det skulle koste meg noe, sier jeg, og det er han enig i, vi ler igjen, stemningen er så god at han kunne solgt meg en kasse printerblekk på flekken. Men du, helt ærlig, dette høres for rart ut til å være helt sant, tenk om jeg skrev noe helt annet enn det dere ønsket dere, sier jeg. Det er helt ok, sier han, vi vet hvordan kunstnere jobber, du vil stå fritt, og det er i alles interesse. Jeg har forresten lest den boka di og likte den kjempegodt, sier han, slik foreldre sier til femåringer at klattmalingen deres er kjempefin, den hadde jo en sånn litt provoserende dobbelthet i seg, sier han, jeg visste ikke hvilken side du var på, ja, det er det mange som sier, svarer jeg. Og samboeren min likte den også, fortsetter han, hun leser mange flere bøker enn meg, hun kjøpte den faktisk inn til bokklubben sin, eller sa til de andre at de skulle kjøpe den da, og så hadde de lesesirkel om den, sier han. Jeg liker at han er såpass personlig, det er overbevisende, han er en hyggelig fyr, jeg tror han mener alt han sier, han går helt klart utenfor rådgiver-rollen, Erik tror jeg det var. Også når han sier at Røkke vil veldig godt med dette prosjektet virker han oppriktig, det er ordet han bruker, godt. Men et sånt cruise tar vel lang tid, jeg har unger og greier, jeg kunne ikke reise bort særlig lenge, sier jeg, og da sier han at jeg kunne jo bli med på deler av toktet, så kunne de fly meg i land hvis det ble aktuelt, men en ukes tid bør jeg jo være der for å få dreisen på det, få feelingen. Få sjekka tempen i badebassenget, sier jeg, og nå ler han igjen, vi er visst i ferd med å bli kompiser. Hva skulle dere gjøre med det da, teksten mener jeg, er den til internt bruk eller hva? Tja, det kommer litt an på hva du vil, sier han, det beste er jo om den blir utgitt et sted, det trenger jo ikke være en hel bok akkurat, men kanskje en lang artikkel i en avis, det der vet jo du bedre enn meg. Det viktige er at det er kunstnere om bord, altså noen som ser dette med et litt annet blikk, det er Røkke personlig veldig opptatt av, sier han, og jeg lurer på om jeg skal si det jeg tenker, at det høres ut som en av de utallige jobbannonsene der folk søker etter kreative medarbeidere, noe som ville drive nasjonen til helvete hvis det ble gjennomført. Ansette folk som driver og løser oppgaver på helt nye måter? Ingen vil ha avantgardistiske servitører eller eksperimentelle brannfolk, men det kan jeg heller ikke si, for mens vi har snakket har det gått opp for meg at faen heller, en uke på cruise der jeg går og slenger med frakken i korridorene og er toktets forfatter, hva kan bli bedre enn det, jeg kan forsvinne på mystisk vis i lugaren når det er informasjonsmøter, og stå åndfull ute på dekk mens de andre smalltalker om investment strategies og grønn vekst, det er sikkert gratis øl der også, og god fisk, helt sikkert en eks-kjøkkensjef fra Ylajali som fikser noen deilige sjøpølser med sprøstekt løk hvis man er småsulten på natta.

Så det er greit uansett hva jeg skriver, spør jeg. Ja, ja, jo mer provoserende jo bedre egentlig, sier han. Hvorfor faen måtte du si det, tenker jeg, nå kan jeg jo ikke skrive noe provoserende, da er det som bestilt, og halve moroa i sånne sammenhenger er at man ikke gjør som bestilt. Da blir det noen toskete dikt om bølger og damer, tenker jeg, da du sank / til bunns / fant du meg i gjørma / og sammen blåste vi i alt / så hardt at vi fløyt opp igjen på boblene. Ok, sier jeg, det høres jo bra ut, når er det dette skal skje? Han kommer med en tentativ dato i 2021, men det kan bli forandringer, for skroget skal snart flyttes fra Brattvåg til Tyskland og innredes der, med bærekraftige materialer, og atsjo, der har jeg stoff til flere dikt, skrog med ny innredning, det er sånt som slår an, hun fikk flikka på skroget / men innredninga var den samme gamle / takke meg til ei slitt snekke som har sett en storm eller to / totaktersblues/ du veit hva du får / grease på fingra / diesel i kjeften / ikkeno dill / bare seig valsetakt over blågrå fjord / en sprut med startgass er alt som skal til / så er det inn i evigheten / humpende på motorkassa til en Volvo Penta. Han spør om jeg har vært mye på havet, og her kommer jeg i skade for å lyge ganske kraftig, jo, jeg er nesten oppvokst i en færing, sier jeg, på Lovund på Helgelandskysten, der var vi hver sommer. Akkurat det er sant, men det som ligger i forlengelsen av det, at jeg liksom har fortsatt dette færing-livet, det er bløff.

[…] jeg sier hei, Maja takk det samme, trodde liksom det var jeg som var klimaforfatteren om bord.

Jeg skal til å moderere meg da han sier at å, flott, vi vil jo gjerne ha en sjøvant forfatter, så da er det full pott, både naturverner og sjøulk, hø hø. Vent, sier jeg, og jeg er litt redd han har forvekslet meg med Morten Strøksnes, og nå sier jeg det faktisk, hvem har sagt at jeg er naturverner? Da du ringte satt jeg rett og slett og så på leiligheter i Berlin, jeg skal dit i påska sammen med noen kompiser jeg ikke har sett på ti år, med fly. Ja, nei, det regner jeg ikke med, du er vel som folk flest, sier han, det er ikke så viktig den biten der, men boka di er jo om miljøvern. Du om det, sier jeg, men ok, tenker jeg, jeg har ikke tenkt til å ødelegge denne sjansen med kokettering. Så da sender du meg en mail eller noe, sier jeg. Ja, han vil sende meg en mail og invitere meg til et møte i Oslo sammen med de andre som skal dra. Hvem er det, sier jeg. Nei, det blir jo en del andre norske, sier han, og noen utenlandske. Hvem er de norske, vil jeg vite. Det er litt forskjellig, sier han, noen musikere og noen politikere og noen bloggere, lista er ikke helt ferdig enda. Men det han kan si er at det kommer til å være folk om bord som krever et høyt sikkerhetsnivå, han sier det med stemmen til en guttunge som har gjemt et pornoblad i skogen og forteller det til vennene i friminuttet. Hvis jeg blir med, må jeg skrive under på at jeg ikke kommer til å si hvem det er. Er det Bill Gates, spør jeg, for det er alltid Bill Gates eller en russer som eier en fotballklubb når noen kommer eller drar i den sorten opphausset hemmelighet, nei, men du er ikke så langt unna, sier han, og da skjønner jeg at det må være Elon Musk, og tidenes mulighet åpenbarer seg: Jeg og Elon i bassenget på dekk som blir litt småsultne og sniker oss ned i byssa for å se om det er noen lunkne sjøpølser til nattmat og jeg sier hei, Elon, jeg skrev faktisk en bok der folk opererer inn en sånn hjernekontroll-dings som du holder på å utvikle i det selskapet ditt, Neuralink, bare at hos meg heter den en Sjalk, og de bruker den til å hjernevaske alle mennesker til å bli fullstendig bærekraftige individer. Og jeg skrev det før du slapp nyheten, hva gir du meg, og jeg tenker at han kanskje vil ansette en såpass visjonær forfatter, i det minste gi meg et arbeidsstipend, eller få betalt for å tenke ut nye dingser for ham på en workshop hjemme i bat-caven hans. Han ser på meg, litt full på tang-brennevin, de smale øynene får sånne Matrix-koder som renner nedover mens han tenker, og så sier han god damn man, Sjalk, that’s fucking fantastic, og så prøver han å kysse meg, og jeg lar ham gjøre det, det er jo en mulighet dette, på en eller annen måte må jeg jo finansiere å være (tullestemme) forfatter, jeg kliner med Elon i byssa og hvem vet hva som kunne skjedd etterpå hvis ikke fartøyets alarm plutselig hadde ult, og ut fra laben kommer han fyren i Abels Tårn i P2 sammen med Dag O. Hessen, Harald Eia følger hakk i hæl, og Hessen drikker noe fra en petriskål, blir innkapslet i noe glassaktig gørr og er på vei til å bli en biolog-amøbe og vi løper mot livbåtene mens jeg prøver å notere et dikt jeg var ikke utro baby / jeg mistet bare roen ut / med badevannet, og dulter borti Maja Lunde på veien, hun sier å, så hyggelig, men hva gjør du her, og jeg sier hei, Maja takk det samme, trodde liksom det var jeg som var klimaforfatteren om bord. Å, ja, når spurte de deg da, sier hun mens vi følger de grønne fluoriserende stripene mot nødutgangen. For noen måneder siden, sier jeg, og hun ler litt og jeg spør hva er det og hun sier neida, ingenting. Og der er faen meg Britt Bildøen også, frisk i kinnene etter å ha stått på dekk og tenkt, og så renner de ut fra lugarene en etter en, Tiller, Stueland, Karlsvik, Gaarder, Ingvar Ambjørnsen står ved et koøye og mumler at han var først, Giftige løgner var den egentlige klimaboka, nei, det var vel for faen Gilgamesh, sier en essayist fra kretsen rundt en annen essayist som kommer snikende bak oss, og Gert Nygårdshaug står allerede på dekk og roper at dette er en stor jævla sammensvergelse, de vil senke oss alle, bli kvitt oss. Erland Kiøsterud går sakte forbi uten et ord og når jeg snur meg er Elon borte, han har tatt den første redningsflåten. Han insisterte på å få med seg Maja Lunde, sier Agnar Lirhus, som subber forbi i neonrød redningsdrakt, men han nevnte ikke et ord om deg.

Katten strekker på seg, ser lengselsfullt ut mot småfuglene på brettet. Vi har mye bjørkefink, det er nytt av året. Rådgiveren lurer på om det er noe mer jeg trenger å vite, og jeg sier nei, det blir bra dette, da venter jeg bare på den eposten, takk for muligheten, håper vi sees.

 

 

//

Bjørn Vatne (f. 1976) er forfatter, bosatt i Ålesund. Han debuterte med Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal, 2015) og fulgte opp med Nullingen av Paul Abel i 2018. Våren 2020 kommer romanen Død og oppstandelse. Vatne arbeider i kunstnerfellesskapet Aggregat i Ålesund, og er knyttet til visningsarenaen Mottaket.

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑