LITEN TRØST / Lars Saabye Christensen

Snart kjenner jeg ikke byen min igjen

Så forlatt, så øde, at det er like før den letter

Byen kjenner snart ikke meg igjen heller

Selv ikke speilet holder følge

Og alle klokkene mine ligger etter

Bare én ting er sikker, det tar tid, det tar tid

Men ikke si at det er i motbakke det går oppover

Ikke si det så lenge noen dør

Ikke si det så lenge noen ikke får tatt farvel

Si det ikke så lenge noen mister levebrødet, går på veggen og går konkurs

Ikke si at motstand gjør sterk heller

Ikke si det

Si det ikke så lenge noen risikerer livet for å redde andre

Og si i hvert fall ikke at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe

Det er ikke det

Så ikke si det

Du skal si: når dette er forbi skal vi ha lært å kjede oss

Det er på tide

Vi må komme overens med sekundene

og på talefot med timene igjen

for nå vi vet hva vi får, men ikke hva vi har

Det tar uker, kanskje år, det tar tiden det tar

å lære å kjede seg

selv om det er det eneste du gjør

Men når du omsider er utlært kan du i det minste glede deg over

at en dag, at en dag

vil ingenting bli som før

Vi takker forfatteren for tillatelsen til å publisere diktet!