Foto: Erlend Berge / Vårt Land
I anledning 95-års-jubileet til den norske filosofen og idéhistorikeren Egil A. Wyller, publiserer vi her med stor takk et utdrag fra essaysamlingen Gjerningsord.
2. Vår husholder-gjerning gjelder skapningen overhodet, da også naturhusholdet.
Sentralt i Skapelsesberetningens første kapittel står tanken om avgrensning og balanse. De enkelt naturforhold og – fenomener er relatert til hver sine dager og hver sine steder, hver efter sitt slag. Særlig klart trer denne tanke frem i Davids salme 104, som er en skapelses-salme. Der heter det f.eks. om havet at det utgjør en begrensning av «vannenes» fri utfoldelsesmulighet, der disse opprinnelig «stod over fjellene» (v.6):
«De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud» (v.21).
Menneskets slag går langt på vei opp i denne all-natur, det utgjør tildels et øverste ledd i den store, vel-avgrensede natursammenheng. Slik fiskene skal bli mangfoldige og oppfylle havet (Gen.1) (noe som ikke hindrer at en grense er satt også for fiskenes antall), slik skal menneskeslaget bli mangfoldig og oppfylle jorden, dette rimeligvis forstått både som det element «jord» vi beveger oss på og som den klode «jord» vi lever på, med dens sol, måne og stjerner. – Men mennesket er også noe mer enn et øverste naturvesen. Jorden er riktignok menneskets fysiske hus, men himmelen er dets åndelige hjem; i himmelens hjem har det barnekår hos Gud, på jorden har det myndighet som Guds husholder – slik tror jeg begge våre skapelsesberetninger (1.Mosebok og Salme 104) kan formuleres i en sum.
Vi er altså satt til å være Guds husholdere på denne vår mangfoldige jord, i denne vår veldige verden. Vi skal som sådanne virke i vår oppdragsgivers ånd, og vi som kjenner Sønnen, vet: det er i kjærlighet. Kjærlighet til alt som er skapt – til det usleste såvel som det høyeste, til det materielle såvel som det sjelelige (levende) og åndelige, må utgjøre basis for vår husholdergjerning.
«Alt vil besynges av Kjærlighetsdiktet,
Alt, da alt av Kjærlighet er».
(H. Wergeland)
Slik understreker også Paulus at «alt hører oss til, slik vi hører Kristus til og Kristus hører Gud til» (1.Kor. 3,21-23).
Går vi så et skritt videre i skapelsesberetningen, til dens annet kapitel, får vi høre om et redskap Gud betror det forvaltende mennesket Adam: ordet. Slik Adam benevner tingene, slik skal det hete. Hermed forstås ikke, skulle jeg anta, et normativt ur-sprog, men det å bruke sprog riktig. Adam, som vel ikke er det aller første menneske her på jorden, men dog det første Menneske, med særoppdrag fra Gud, skal ved sin måte å om- og tiltale ting på, kjærlighetsfylt beånde skaperverket, holde dets mening frem. Gjennom menneskets forvaltning skal ikke bare det selv, men hele skaperverket, komme «til orde»; slik det fremfor alt kan skje – bør kunne skje – i salmesang.
Derved ble vi, Adams barn, ett med all skapning på en egen inderliggjort måte: solidaritetens en for alle, alle for en.
Det spesielt bemyndige menneskepar Adam og Eva maktet imidlertid ikke å leve opp til denne kjærlighetens forpliktelse. Paradisets porter ble lukket igjen, de måtte holde til huse i hjemløsheten (Genesis 3). Derved ble vi, Adams barn, ett med all skapning på en egen inderliggjort måte: solidaritetens en for alle, alle for en. Vår opphøyelse førte til fall, men vårt fall medførte innsikt: innsikt i vår alles forskjellighet fra Gud. Evnen til med-lidelse (gresk: sympatheia) utgjør fra nu av den konkrete basis for vår kjærlighetsfylte husholdering her på jorden. Mennesket ble forenet med alt annet i en felles anderledeshetens kategori. 2)
Nu er tilsynelatende «lidelse» en kategori begrenset til følelsenes og følsomhetens område. Det er en (fysisk) lidelse å sitte i tannlegestolen; sjelelige pinsler og plager blir i ekstreme tilfeller til sinns-«lidelser». En sten kan dog ikke lide, vil man mene, da den ikke kan føle. Men for den sanne sympatheia «lider» også stenen – f.eks. overlast. Taler vi kanskje ikke instinktivt om «sår» i fjellet? Det er såvisst ikke skrubbsår. All skapningen sukker (Rom. 8,22), cfr. Landstad-salme nr. 495). Den gode Johann Hermann Wessel forteller skjemtende om hin Herremann som «Bønders suk ej høre vilde», og som derfor havnet på et varmt sted. Den som i dag ikke kan legge øret inntil og høre stenen sukke, oppviser en herre-moral som gjør ham utsatt for å havne sammesteds. Også stenen, og vannet og luften, er oss med-skap av Gud.
«Glem ikke Stjernene, glem ikke Blomsten!
Glem ikke Ormen i Støvet!»
(H. Wergeland)
Fotnote:
2) Enkelte filosofer (Adorno) mener til og med at evne til medlidelse er betingelsen for et kvalifisert bruk av det menneskelige sprog. Kanskje Adam nettopp måtte styrtes for rettelig å kunne utføre den ham pålagte ordets husholdergjerning.
/
Denne teksten er hentet fra siste kapittel i Gjerningsord. Essays og miniatyrer. Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo 1975. / Interesserte lesere henvises til Rune Slagstad store essay om Egil A. Wyller i Vårt Land.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 