Foto: Kari J. Spjeldnæs
Alt er skala; skala er alt.
Det blir sagt at hvis en mus faller ned en gruvesjakt, rister den av seg støvet og piler videre. En mann blir knust. En hest spruter utover betongen. Men steng musen, mannen og hesten inn i et fryserom, og da er det ikke musen som holder ut lengst.
Skala handler om smått og stort, men det handler også om nært og fjernt, enkelt og komplekst, konkret og abstrakt. Det er et av disse vidunderlige ordene som kan frigjøre intellektuell kreativitet fordi det unnslipper deg idet du tror du har forstått det. Er det for eksempel alltid slik at stor skala er kompleks, mens liten skala er enkel? I kartenes verden er det slik. Et kart i skalaen 1:1 er nøyaktig like stort som landskapet det beskriver. Det er med andre ord ekstremt komplekst og fullstendig ubrukelig. Skalerer du ned til 1:10 000, kan du brette det ned i lomma og bruke det til orientering og navigasjon, og går du ned til 1:100 000 000, har du sannsynligvis et kraftig forenklet verdenskart. Men i vitenskapen er stor skala enkel, mens liten skala er kompleks. Virkeligheten er alltid konkret, og den rommer mer enn vitenskapelige analyser, som med nødvendighet består i forenklinger. De tilbyr oversikt, orden og regelmessighet, men skreller bort mangfold og individuelt særpreg.
Skalakollisjoner oppstår når to nivåer møtes. De passer nemlig ikke sammen, og ofte er det slik at det store vinner over det lille, men samtidig vinner det kortsiktige over det langsiktige. Her ligger kimen til vår ulykke, og det gjelder både for klima og korona.
SAMTIDENS TO STORE KRISER
Klima er globalt, langsiktig og abstrakt. Det finnes knapt noe større, det gjelder hele planeten og luftrommet som omgir den. Det virker nesten umulig å presse klimakrisen inn i en vanlig menneskelig livsverden, der verden stort sett erfares kortsiktig og i liten skala. Hva kan vel lille jeg gjøre for å redde innlandsisen på Grønland? Sannsynligvis ingen ting, mitt bidrag ville bli usynlig og umerkelig som en dråpe i havet, så jeg kan like gjerne fortsette som før. Ingen kommer til å merke noen forskjell, og iallfall ikke innlandsisen.
En pandemi er en oppskrift på solidaritet innad og mistenksomhet utad.
Covid-19 er global, kortsiktig og konkret. Den treffer oss i hjertet eller iallfall i lungene. Pandemien slo ned nesten fra den ene dagen til den neste og slynget verden ut i en usikker, nedkjølt unntakstilstand. Vi er alle i samme båt, og vi er også alle i veien for hverandre ettersom naboen kan være smittebærer. En pandemi er en oppskrift på solidaritet innad og mistenksomhet utad. Grensene mellom innenfor og utenfor er ustabile og flytter seg hele tiden. Jeg kan kanskje beskytte meg mot viruset, men bare ved å gi avkall på min medmenneskelighet. Dessuten hjelper det ikke stort om jeg klarer meg, dersom millioner av andre ikke gjør det.
Samtidens to store kriser er altså forskjellige, og de har noe felles. Begge skyldes en hemningsløs, korttenkt, hensynsløs og grådighetsdrevet globalisering. Begge minner oss om at vi er verdensborgere, ettersom ingen av krisene kan løses av ett samfunn eller ett land alene. Du kan like lite hindre viruset å komme inn i landet som du kan vedta at ditt land ikke skal rammes av klimakrisen.
Det var en gang to knappenåler som delte en ballong sammen, skrev Tor Åge Bringsværd en gang. – Ve deg, sa den ene, – nå stikker jeg hull på din halvdel!
Det er bare ved å løfte seg etter håret til et høyere skalanivå at vi kan forstå disse krisene og begynne å håndtere dem. Ja, jeg sier ikke «løse dem».
Hvis ett menneske slutter å fly, gjør det ingen ting fra eller til. Men hvis fem hundre millioner mennesker slutter å fly, forandres ikke bare verdensøkonomien, men også verdensøkologien. For at hver av oss skal forstå hvorfor vårt bidrag er nødvendig, trenger vi å se, om bare i et glimt, de resterende fem hundre millionene. Én skattesnyter vil ikke nødvendigvis undergrave velferdsstaten; han tenker bare at hans usle millioner ikke vil gjøre noe fra eller til når statsbudsjettet er på mange milliarder. I dette har han rett, men hvis to hundre tusen til flytter pengene sine til hemmelige konti og skatteparadiser, blir det dårligere stell på sykehusene og flere hull i veiene. Kunsten er å se seg selv som et sandkorn blant uendelig mange andre sandkorn, som alle er nødvendige for at stranden skal forbli intakt.
Skalakollisjonene skaper apati og handlingslammelse. Du kan ikke be en mann med spade om å grave ut en pyramide. Det er nødvendig å skalere ned problemet til det blir håndterlig. Det er derfor vi bør snakke mer om miljø og mindre om klima. Miljøet er nært og konkret, det kan skaleres til menneskelige dimensjoner. Du kan kanskje ikke redde innlandsisen eller Nilens kilder, men du kan lage et villnis i hagen din der insektene trives, eller danne en lokal aksjonsgruppe for å verne et skogholt, eller stemme på lokalpolitikere som vil innføre kjøttfrie dager og gratis kollektivtrafikk. Hvis tilstrekkelig mange gjør slike ting, der de er, nært og konkret, så går det til slutt bra med innlandsisen også.
Det er vanskelig å skalere ned klima på en måte som skaper handlekraft, men desto lettere er det å skalere ned koronapandemien.
På dette punktet skjer det noe underlig akkurat nå. Det er vanskelig å skalere ned klima på en måte som skaper handlekraft, men desto lettere er det å skalere ned koronapandemien. Det har å gjøre med at vi mennesker er sårbare kropper her og nå. Derfor er det lettere å ta inn over seg alvoret i koronapandemien enn en langsomt snikende katastrofe som inviterer til å forestille seg en fremtid da store deler av planeten blir ubeboelig for våre etterkommere. Da jeg gjorde feltarbeid i en australsk industriby for noen år siden, var det nesten ingen som snakket om klima, selv om utslippene var merkbare og det ville være lett å finne ut hvordan kullkraftverket, aluminiumsverket og gruvene bidro til klimaendringer. Derimot var de bekymret over de helsemessige konsekvensene av å leve i en by der du pustet inn støv og partikler hver dag. En av de mest vellykkede lokale miljøaksjonene ble startet opp av en lærer som hadde overlevd leukemi.
SÅ ENKELT SOM MULIG, MEN IKKE ENKLERE
Koronapandemien har tvunget oss til å senke tempoet og skalere ned. Hvis vi er Odyssevs som lokkes av sirenenes sang, er pandemien sjøfolkene som binder oss til masten. Forbruket er kraftig redusert. Den globale flytrafikken ligger litt over null. Sommerferien blir kortreist i år. Nærmiljøet er blitt synlig for første gang for mange av dem som ikke har vært på jobb de siste månedene. Du legger merke til byggeprosjekter, blomsterbed og naboer du tidligere halset forbi. Pandemien kan skaleres stort, ved å vise hvordan en hostende kunde som hadde handlet på våtmarkedet i Wuhan markerte opptakten til permitteringer, konkurser og synlig nervøsitet i de globale økonomiske elitene. Den kan imidlertid også skaleres ned til livsverden-nivå, og da viser det seg å være lett å handle. Osloskolen hadde en langsiktig plan om digitalisering av undervisningsopplegg, men i praksis gikk de over til digital undervisning i løpet av en helg. Klimaforkjempere hadde i mange år vært kritiske til den flybårne masseturismen, og fra én dag til den neste var den borte. Den kommer neppe tilbake med det første heller. Når liv og helse står på spill, aksepterer de fleste at friheter de pleide å ta for gitt, blir satt i parentes.
Gjør det så enkelt som mulig, men ikke enklere, skal Einstein ha sagt. Nå er det på tide å si: Gjør det så konkret som mulig, men ikke mer. Det er ikke om femti år, men nå at insektene forsvinner; det er nå havet fylles med plast; det er nå regnskogen blir borte til fordel for soya, oljepalmer og beitemark. Kanskje de globale klimaendringene for alvor blir merkbare her oppe først om noen år, til forskjell fra Arktis og koralløyer, men miljøødeleggelser ser vi i nærmiljøet. Det er konkret nok til å gi grunnlag for handling. Men det er ikke riktig at det er du og jeg som skal bære byrden, selv om politikerne forsøker å skyve ansvaret over på individene. Våre små handlinger gjør en forskjell, men det er de store beslutningene som tvinger historien inn på et nytt spor. Problemene kan bare løses på én måte, nemlig sammen. Det meste handler jo om skala.
//
Klimaaksjonen ønsker å undersøke hvilke dyperegående endringer koronakrisen leder til i våre mentaliteter og handlinger. Koronas omkalfatrende virkninger for vaner og samfunnsstrukturer kan åpne for nye og radikale muligheter innenfor flere livsområder, gitt at mulighet innebærer hardt arbeid. Media boltrer seg med begrepet «virus», men pandemien er nært knyttet til kapitalismens naturbrutalitet og dermed miljøkrisene. Hvordan kommunisere dette til befolkningen? Skyldes benektelsen av klima-realitetene og pandemi-krisen at individualismen gir blancofullmakt til å sortere moralske spørsmål under den sosiale kategorien «privat»? Slike og andre spørsmål har vi stilt våre bidragsytere. Både kunsten, litteraturen og filosofien er på mange måter seponert som isolerte virkelighetsområder, kun med en viss temarelatert tilstedeværelse i offentlighetssfæren. Klimaaksjonen vil endre på det.
Først ute er Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Han er gjennom mange år en flittig og innflytelsesrik bidragsyter i norsk offentlighet med artikler, foredrag og bøker, og han har dessuten en høy stjerne internasjonalt som forsker.
Denne serien realiseres gjennom støtte fra Fritt Ords koronautlysning.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 