En tragedie i et uendelig antall akter / Tommy Olsson

Når du ikke vet sikkert hvorvidt du er blitt dyslektisk eller fargeblind – en tragedie i et uendelig antall akter.

Når jeg skriver dette er det gått ti uker siden jeg yrvåkent løftet hodet, midt i en selvpålagt avrusning, og liksom i det fjerne fikk det med meg at nå stenger jammen samfunnet. Ikke gå ut hvis det ikke er nødvendig. Ikke stå for nært. Hold kjeft. Slutt å stirre sånn ut av vinduet. Ikke hold på.

Butikkhyllene tømtes. Først på dopapir, så på grønnsaker. Folk begynte å se rart på deg hvis du hostet. Alle begynte tvangsmessig å vaske hendene. Noen døde, og noen ble grinete fordi de ikke fikk dra på hytta i påsken.

Språk og impulskontroll

Og der jeg lå, under en dyne på sofaen, og tålmodig svettet ut de siste restene av et unødvendig langvarig og overdrevent misbruk, hørte jeg det som i tåke. Men det unngikk meg ikke at jeg var i besittelse av nær sagt alle kjente symptomer på denne nye svartedauden. Pesten som kom til å høvle vekk menneskeheten fra planeten. Tørrhoste, feber, pustevansker, og utmattelse – selv om det siste for all del kunne skyldes at jeg ikke hadde fått sove på de tre ukene i forkant av min renselsesprosess. «Nå kommer døden», tenkte jeg for meg selv, og sovnet om med et smil. Da jeg våknet var noen oppdrag ute på kartet blitt avlyst – jeg kom ikke til å reise noe sted. «Veldig bra», tenkte jeg, smilte enda bredere, og sov litt til. En hel uke tok det meg å bli nesten menneske. Men det er en ting å få giften ut av kroppen, og noe annet å kvitte seg med galskapen den har ført med seg. Impulskontroll hadde jeg ikke noe særlig av lenger, og i tillegg måtte jeg forholde meg til at hverken jeg eller verden var helt den samme. Det tok meg et par uker til å få vekket opp de delene av hodet som hadde stengt ned for flere år siden, og enda noen uker til å få etablert et forhold til sånne ting som tid og sted. Og ikke minst det å riktig forstå beskjeden i lyden av styrtregnet som slår mot huset en mørk og stormfull aften; språket vil bestandig være et utilstrekkelig verktøy.

Men, i den niende uken uten kroppskontakt bevitnet jeg et enda mer ekstremt tilfelle, som varte over flere dager og hvor meldingene dugget så tett at vedkommende umulig kan ha fått sove noe særlig.

Ikke noe av dette er nytt. Alt dette har vi gjort før. Men ikke i en situasjon som denne. Og dette handler uansett ikke om meg, og ikke en gang om avrusning, men om det å håndtere sosiale medier i krisesituasjoner. Kanskje særlig når man er blitt så forgiftet at alle sosiale filter er blitt redusert til null, og man gir fullstendig blaffen. Noen av oss har jo den kjipe erfaringen av å våkne opp med dårlige nerver. For så å sakte men metodisk begynne jobben med å slette et større antall mindre gjennomtenkte poster man gjort seg skyldig til i løpet av natten. Sende desperat hjelpeløse unnskyldninger og beklagelser til folk man ofte ikke hadde noe som helst utalt med i utgangspunktet, men bare ikke likte trynet til kvelden før. Eller, langt oftere, noen man holder ansvarlig for sekelgamle uretter ingen andre lenger husker.

Sosial selvskading

Dette kan skje hvem som helst, når som helst. Selv slettet jeg facebook fra mobilen og stengte min første profil allerede for flere år siden, etter et utbrudd så omfattende at det var umulig å rydde opp. Men, i den niende uken uten kroppskontakt bevitnet jeg et enda mer ekstremt tilfelle, som varte over flere dager og hvor meldingene dugget så tett at vedkommende umulig kan ha fått sove noe særlig. Det bar alle etterhvert velkjente tegn på denne formen for selvoffentliggjøring av en intern kollaps; utfall mot navngitte personer, angrep mot institusjoner, all tekst konsekvent feilstavet, formidlet i capslock og med mange utropstegn, konfliktlinjer som i noen tilfeller gikk over 40 år bak i tid, påstander om korrupsjon og seksuelle overgrep – koblet opp mot et selvforsynende raseri, drevet fremover av like deler bitterhet og paranoia. Det var, sånn som det bestandig er, både fascinerende og dypt beklemmende. Men det fikk meg til å reflektere over kommentarfeltets rolle når denne typen vulkansk aktivitet manifesterer seg. Det blir gjerne veldig stille i sånne situasjoner. De eneste som sier noe er de som er på samme bølgelengde som den det har klikket for, og som er helt enig med vedkommende. Og, kanskje, en enslig stakkar som prøver å roe ting ned, men bare fyrer opp under det og i forlengelse blir nødt til å blokkere for å få være i fred. Uansett hvor lenge disse tingene står på ender det gjerne på den samme måten: Den ektefølte intense angeren som kommer av det å plutselig være edru. Unnskyldninger. Mer eller mindre overbevisende forklaringsmodeller og som oftest en kreativ fordeling av ansvaret på like deler alkohol og indre demoner. I dette tilfellet kom unnskyldningene – konsekvent med små bokstaver, og uten utropstegn – nesten like kompulsivt som de mer uregjerlige postene hadde gjort før. Men, det interessante er ikke kombinasjonen av ufiltrert mani i kombinasjon med rusmidler og en offentlig plattform – det sjelens mørke hvor den frustrerte trangen til å si fra oppstår, er – i hvert fall for noen av oss – et etterhvert kjent landskap. Nei, det er hvordan denne sosiale selvskadingen fungerer innenfor rammene av sosiale medier, hvor det med en gang oppstår et publikum. Et publikum som med god grunn velger å ikke interagere så lenge det står på, og hvorav noen samler opp skjermdumper på sammenbruddet før de blir slettet, av grunner like dunkle som det som driver den utagerende parten alt nærmere avgrunnen.

Gitt våre nåværende betingelser er det kanskje på tide å tenke litt over den større konteksten; hvor den personlige krisen som frustrert eksploderer på skjermen for alle å se, også står i et naturlig, men uavklart, forhold til den krisen ingen av oss kommer unna. Den krisen hvor vi bor og arbeider. Ikke minst til den krisen innenfor krisen som i dette tilfellet ble referert til som «Karolina», mellom en masse rør om ansettelsespolitikken til en kunstinstitusjon på 1990-tallet, og regelrett harme over en utstilling i 2015 ingen lenger husker.

Selve ur-eksempelet, som også er modellen for alle slike utbrudd, er den nyskilte mannen som fra bardisken prøver å formulere sine sterkt begrensede ambisjoner for fremtiden gjennom fortvilt å trykke på taster han ikke lenger ser helt klart – de aller fleste har aldri truffet fyren, og aner ikke noe om hvorfor kona har stukket av, men lar seg likevel engasjere av den slurvete balansegangen over avgrunnen. Fordi den aldri er veldig langt unna ens egen hverdag, og på en måte er gitt på forhånd: bare de aller teiteste går gjennom livet uten å erfare blackoutfylla og selvforskyldt psykose, og bare de feigeste holder tett om hva de tenker absolutt hele tiden. 

…det jeg snakker om er sånn sett et fenomen i familie med trolling, grooming, stalking, og hjerteløs anonymisert mobbing.

Nå er ikke undertegnede en som legger ned tid på å lese statistikk over ymse, så jeg har ikke noe belegg for å si følgende for sikkert; men jeg tror ikke jeg er helt ute hvis jeg sier aktiviteten på sosiale medier må ha økt noe fra midten av mars 2020, og særlig etter at de stengte pubene i Oslo. Nå er det jo like overbefolket igjen, der alle løper rundt og vasker hendene sine i sprit, og jeg har tatt meg i å savne stillheten i kjøpesentrene og fraværet i gatene. Det vakuum som varte i noen uker, da folk flest satt hjemme med et urolig blikk på sin krympende pyramide av dopapir, og trykket i seg potetgull foran enda en serie på Netflix. Noe som minner meg på hvor sentralt fjernsynsapparatet var da jeg vokste opp, og hvor mye av sitt livsløp faren min brente foran det, når han ikke jobbet eller sov. Noe som igjen får meg til å reflektere over hva i alle dager jeg selv driver med, pandemi eller ikke. Men all form for digital interaktivitet må nesten ha pushet gjennomsnittsbruken for sosiale medier et stykke oppover. Og da tenker jeg ikke en gang på porno, eller alt det man kan finne på foran et webkamera gitt at man har vært alene lenge nok.

Selvradikalisering

Men det jeg mangler i statistikk tar jeg igjen på førstehåndserfaring: jeg har i denne perioden vært online på tilnærmet døgnbasis, selv om jeg i grunn har brukt mindre tid på det å sitte foran skjermen. Kanalene har stått åpne, selv om min oppmerksomhet har vært andre steder enn selve skjermen. Og jeg har saktens hatt noen sammenbrudd av denne typen og – det er ikke alt for mange dager siden jeg bombet Instagram med noen innlegg som gjorde det veldig klart at jeg var i dårlig humør, og helt sikkert ikke edru – min avrusning handlet tross alt bare om én substans, og som alle vet finnes det jo flere. Rus er da også en avgjørende faktor hvis man hadde tenkt å ufiltrert banne og herje i denne semi-offentligheten: ingen har så vidt jeg vet gjennomført en slik manøver klin edru. Effekten? Total stillhet, selvfølgelig, kun avbrutt av noen få forsøk til trøst og støtte – men det var over på et par timer, og jeg slettet nøye alle spor før jeg tok kvelden. Fylla og demoner? Nei, det vil jeg ikke si, det var langt verre enn som så, og jeg trenger ikke unnskylde noe hverken for meg selv eller noen annen. Ville noe tilsvarende skje offline? Neppe, og det jeg snakker om er sånn sett et fenomen i familie med trolling, grooming, stalking, og hjerteløs anonymisert mobbing.

Det ligger heller ikke langt unna alle de forskjellige former for selvradikalisering noen søkende sjeler driver med før de finner på noe faenskap ute i den faktiske hverdagen med sine hjemmelagede bomber og pappas våpensamling. Internett er helt djevelsk og nådeløst på den måten, siden det utleverer menneskeheten til seg selv, rett etter å ha fullstendig møblert om det kollektivt underbevisste. Gitt hver eneste oppegående psykopat en plattform og et verktøy. Men det er jo ikke bare det – det har gitt alle med muligheten til å koble seg opp den samme plattformen. På den ene siden er det en lang vei å gå, på den andre siden gir jeg menneskeheten maks fem år til – og det har ikke så mye som et fnugg å gjøre med noen pandemi.

 

 

//

Klimaaksjonen ønsker å undersøke hvilke dyperegående endringer koronakrisen leder til i våre mentaliteter og handlinger. Koronas omkalfatrende virkninger for vaner og samfunnsstrukturer kan åpne for nye og radikale muligheter innenfor flere livsområder, gitt at mulighet innebærer hardt arbeid. Media boltrer seg med begrepet «virus», men pandemien er nært knyttet til kapitalismens naturbrutalitet og dermed miljøkrisene. Hvordan kommunisere dette til befolkningen? Skyldes benektelsen av klima-realitetene og pandemi-krisen at  individualismen gir blancofullmakt til å sortere moralske spørsmål under den sosiale kategorien «privat»? Slike og andre spørsmål har vi stilt våre bidragsytere. Både kunsten, litteraturen og filosofien er på mange måter seponert som isolerte virkelighetsområder, kun med en viss temarelatert tilstedeværelse i offentlighetssfæren. Klimaaksjonen vil endre på dette.

Denne gangen gir vi ordet til kunstneren og kunstkritikeren Tommy Olsson, forhenværende kritiker i Morgenbladet og nåværende kritiker i Klassekampen, samt billedredaktør på denne nettsiden.

Tidligere artikler i serien:

Thomas Hylland Eriksen: Korona, klima og skalakollisjoner

Serien realiseres gjennom støtte fra Fritt Ords koronautlysning.