Lenge har vi kunnet lese hvordan folk av alle slag hyller butikkansatte, helsepersonell, renovasjonsarbeidere og andre som løp stor risiko da samfunnet erfarte den første naturbetingede unntakstilstanden. Mens beredskapen før neste pandemibølge skjerpes og vi forsøker å forklare hverandre at vi aldri kommer tilbake til «normalen», står nå disse modige yrkesgruppene tilbake med en historisk opphopning av tomme ord og varm applaus?
La meg få fremheve de butikkansatte, allerede en lavtlønnet profesjon: Som kandidat i «høyrisikogruppen» har jeg i det siste våget meg ut i enkelte nærbutikker – maskert for ran og null fingeravtrykk – også fordi jeg savner disse menneskene jeg ofte veksler vennlige ord med. Noe av det første jeg kom til å spørre om på frifot, var hva for slags bonus ledelsen har gitt dem. Til min bestyrtelse fikk jeg flere steder høre at de ansatte jobber for samme lønn, uten noen form for påskjønnelse.
I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.
En av butikkene jeg frekventerer, tilhører landets største matvarekjede. Eierne må ha tjent mye penger da folk flest var henvist til å trøste seg med god mat og drikke. I den mer lukrative delen av næringslivet ville de ansatte hatt bonusavtaler som knyttet arbeidsprestasjon og risiko til økt betaling.
Ikke her, til tross for at de butikkansatte har fått økt arbeidsmengden betraktelig. Kundeøkningen på Østlandet kan også forklares med at «svenskehandelen» opphørte. I tillegg har de ansatte daglig måttet desinfisere varer og inventar for at kundene skulle få handle mest mulig trygt. Betydelig merarbeid, og risikabelt. De som betjener kassene, har sittet bak spinkle plexiglass og måttet observere at enkelte kunder så syke ut, for ikke å snakke om personalet som arbeider bak disker og mellom varehyller. Selvsagt har de vært redde. «Vi er litt slitne», sa den vennlige kassadamen jeg snakket med.
I et sivilisert land er det å anse som et samfunnsansvar å påse at de som løper risiko på vegne av fellesskapet, får kompensert for sin ekstrainnsats. Statsministeren bør på utvetydig vis sende dette politiske signalet før tarifforhandlingene, slik at matbaroner og andre arbeidsgivere våkner til den nye virkeligheten og påskjønner sine modige ansatte.
«Det er en rar tid», ble omkvedet mennesker sa til hverandre under isolasjonen. Nå handler det om å få politikere og næringslivsledere til å forstå at det rare er den nye normalen.
Miljøkriser, pandemier og rasisme henger sammen i begrepet menneskeverd. Vi er forpliktet til å overordne alle sosiale, politiske og naturbetingede hendelser menneskeverdet. For medias del betyr det at journalistene må slutte å behandle virus, miljøkriser og rasisme som separate enkelthendelser, for da forvrenges en menneskelig virkelighet som nå er hetere enn forskerne klarer å uttrykke med ord. Nye datamodeller gir et bilde av klimakrisene som innebærer at de kommende årene blir avgjørende for den fremtiden vi tilbyr våre barn. Hvordan vil raseskillene te seg under en klimatisk og økonomisk krise? For flyktningene? De arbeidsledige?
Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret.
Alt peker mot mulighetene til å endre virkelighetsoppfattelse og skape et nytt samfunn fra grunnen av, men da må profesjonaliseringen av politikken bekjempes på alle nivåer i samfunnet. Når FNs klimapanel og andre aktører uttrykker bekymring for demokratiet, kan det være dette det handler om.
Til tross for at samfunnet ble fanget i digitale utvekslinger, har demonstrasjonene de siste ukene vist at den sosiale lengselen er en mektig kraft som ikke lett lar seg temme. Nedstengningens isolasjon kan ha fått mange mennesker til å reflektere dypere og blir mer kompromissløse om urett.
At svarte, latinoer og hvite finner sammen i George Floyds navn, er signalet om en ny tid. Også mellom religioner og kirkesamfunn skjer det tegn på en enhet som bare for få år siden ville vært utenkelig. Selve begrepet «mulighet» viser til en ny virkelighet der middelklassens snusfornuft blir utfordret. Å skape rettferdighet under masseutryddelsen av arter, med pandemier og matvarekriser, innebærer å starte fra scratch. Som massedemonstrasjonene mot rasisme har vist, er det erfaringene av grov urett som skaper den sivile revolusjonen blant unge folk, i solidaritet med slitets og smertens mennesker. Mulighetene i denne folkelige virkeligheten er bortenfor all profesjonalisme og medfører hard innsats, ydmykelser, tunge steg, små endringer, samhold, store lyspunkter. Det forutsetter at våkne politikere, journalister og intellektuelle følger opp, for det blir en lang marsj.
Flere av oss må ut av gruppetenkningen og heie på noen vi ikke kjenner og kanskje er uenige med. Det er innbegrepet i «breie allianser». Sjekk Facebook og se hvor mange som bare trykker «liker» for speilbilder av seg selv og egen virkelighetsforståelse. Selvkritikk kunne bli en øvelse for dem som bare liker seg sjæl og «sine».
En slik fornyende erkjennelse kan prøves ut ved å belønne dem som «tok en for laget» og legge kollektivt press på de respektive arbeidsgiverne: Renovasjonsarbeiderne, helsearbeiderne, butikkansatte og andre helter tilhører ikke bare hver sin separate yrkesgruppe, men et større fellesskap som ville beskytte hverandre mot død og elendighet.
Jeg utfordrer i denne omgang direktørene for Reitangruppen, Norgesgruppen og Coop til å svare for seg i Klassekampens spalter. Hvor stor blir koronabonusen til de ansatte? Da tenker jeg ikke på «sommergaver» i massivt innkjøp til lav stykkpris, men kroner og øre på kontoen. Dersom disse lederne viker unna et offentlig ordskifte, bør avisens journalister spore dem opp og avkreve et svar.
Flere bør skikke sitt hus før samfunnet skal inn i neste fase av naturomveltningene.
//
Denne artikkelen står også på trykk i dagens Klassekampen.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 