Jo mer kunnskap vi har om selve klimaendringene så vel som deres alvorlige, gjennomgripende, irreversible og langvarige konsekvenser, dess tydeligere blir det at vi sammen må bære det moralske ansvaret for klimaflyktningkrisen. Dette skyldes at dagens planetære klimakrise er menneskeskapt.
I lys av kunnskapen om klimakrisen er dessuten alle mennesker moralsk sett berørte parter når det gjelder denne krisens konsekvenser, herunder folk som må flykte fra sitt hjemsted på grunn av klimaendringene.
Å flykte fra klimaet
I et intervju med den britiske avisen The Guardian i 2015 ropte James Hansen et varsku om det han oppfatter som en økende fare vedrørende klimaflukt. Hansen, som er professor ved Columbia University i USA, og en av verdens mest innflytelsesrike klimaforskere, har siden slutten av 1980-tallet vært en viktig stemme i klimadebatten. Ifølge Hansen er det et negativt samspill mellom klimaendringer og flyktningstrømmer. Denne dynamikken skaper i sin tur dagens situasjon med klimaflyktninger.
Men hva er en klimaflyktning? Det er et omstridt spørsmål, som hverken forskere, politikere, organisasjoner, medier eller det offentlige ordskiftet har maktet å oppnå en enighet om.
I starten av 2020 vedtok FNs menneskerettighetsråd at klimaflyktninger bør nyte større grad av rettslig beskyttelse. Noe av bakgrunnen for vedtaket er at menneskerettighetsrådet mener at klimaendringer kan krenke klimaflyktningers menneskerettigheter, en gruppe FN fra før oppfatter som særlig sårbar.
Trass i denne klimabaserte rettsutviklingen i den senere tid, nevnes ikke klimaflyktninger med ett ord i FNs flyktningkonvensjon av 1954. Det er påfallende for så vidt som flyktningkonvensjonen sammen med dens tilleggsprotokoll av 1967 er blant de mest sentrale beskyttelsesinstrumenter for mennesker på flukt i internasjonal rett. Ergo oppfattes ikke klimaflyktninger som «ekte» flyktninger. Men det innebærer ikke at denne gruppen ikke finnes eller at vi uten videre kan unngå en klimaflyktningkrise de nærmeste tiårene ved å la være å beskytte klimaflyktninger rettslig.
Alt for nærmere 30 år siden påviste FNs klimapanel (IPCC) at klimaendringer er én av flyktningstrømmenes hovedårsaker. Ikke desto mindre er antallet klimaflyktninger vanskelig å telle, så lenge definisjonen av dette begrepet er omdiskutert. Like fullt har IOM, FNs migrasjonsorganisasjon, fremsatt prognoser som påviser at i 2050 kan det globalt være mellom 150 millioner og 1 milliard klimaflyktninger.
Ifølge FNs klimapanel er det med 95 % sikkerhet at dagens akselererende klimaendringer er menneskeskapte. Dessuten er det en risiko for at klimaendringene får alvorlige, gjennomgripende, irreversible og langvarige konsekvenser. I tillegg understrekker klimapanelet at både den menneskelige og den ikke-menneskelige natur rammes av klimaproblemene.
Definisjon av «klimaflyktning»
Vi lever i dag i antropocen. Det vil si en ny geologisk tidsperiode, som skyldes omfattende endringer av jordens overflate. Disse endringene er frembrakt av menneskelig aktivitet de siste 250–300 år. Et viktig eksempel på en slik endring er den raske og omfattende reduksjonen av biomangfoldet så vel som artsutryddelsen, som av noen betegnes som den sjette masseutryddelse. Her er også vårt økologiske fotavtrykk viktig, nemlig målingen av menneskers forbruk av naturressursene i snitt i hvert enkelt land. I tillegg er det verdt å nevne Jordens overforbruksdag (Earth Overshoot Day). Dette er dagen som hvert år indikerer når naturens ressurser er oppbrukt. Denne dagen kommer stadig tidligere og den har flyttet seg med over to måneder de siste 20 årene. I år faller overforbruksdagen allerede 22. august.
Selv om antallet altså er vanskelig å nøyaktig fastslå, mener noen at det for øyeblikket eksisterer rundt 25 millioner klimaflyktninger i verden. Gitt at i det minste den mest moderate prognosen slår til med 150 millioner klimaflyktninger innen 30 år, og at klimaendringenes overoppheting fortsetter i samme takt som nå, så kan vi om ikke altfor lenge stå overfor en akutt planetær klimaflyktningkrise.
Da trenger vi en klarere definisjon av begrepet klimaflyktning. Her er derfor et forslag: Klimaflyktninger er mennesker som forlater sitt hjemsted umiddelbart eller i nær fremtid på grunn av plutselig eller gradvis forringelse av deres naturlige miljø, et hjemsted som de enten har valgt selv eller tvinges til å forlate, samt at det skjer enten kortvarig eller permanent.
I den forbindelse foreslår FNs migrasjonsorganisasjon å skjelne mellom tre former for klimaflukt: nødhjelpsflyktninger (for eksempel på grunn av naturkatastrofer og ekstremvær); tvangsflyktninger (eksempelvis forårsaket av stigende havnivå); motivasjonsflyktninger (når blant annet nedgang i avlinger inntreffer).
Klimapass
For å unngå en klimaflyktningkrise de nærmeste tiårene, foreslår noen å reformere FNs flyktningkonvensjon. En slik reform kan skje gjennom en utvidelse av definisjonen av en flyktning, slik at konvensjonen inkluderer klimaflyktninger. Dernest kan reformen gjennomføres ved å anerkjenne klimaflyktninger som medlemmer av en bestemt sosial gruppe. Til sist kan flyktningkonvensjonen reformeres om en ny traktat etableres, som anerkjenner klimaflyktninger.
Trass i disse reformforslagenes gode intensjoner, er enkelte bekymret for at en slik reformprosess vil ta for lang tid. Og er det noe vi ikke har, er det godt med tid. For på dagens overopphetede klode står vi i fare for skape vippepunkter. Dette viser til et tidspunkt hvor avgjørende deler av naturen ikke lenger er i stand til å hente seg inn igjen. En slik terskeleffekt skaper en nedadgående spiral. I så fall kan slike vippepunkter bidra til å øke antallet klimaflyktninger snarere enn det motsatte.
Da kan tanken om et klimapass være en alternativ måte å ta i tur med klimaflyktningkrisen på. Inspirert av Nansen-passet, gir klimapasset midlertidig eller permanent beskyttelse og menneskerettigheter i eget land eller oppholdstillatelse i andre land for dem som flykter fra klimaendringer. Dermed kan vi mer ad hoc og utenom slike etablerte institusjoner som FN og flyktningkonvensjonen bidra til best mulig håndtering av klimaflyktningkrisen.
Klimarettferdighet
Diskusjonen rundt klimaflukt synes i stor grad å dreie seg om jus og det faktum at FNs flyktningkonvensjon ekskluderer gruppen bestående av klimaflyktninger. Men vi bør også se på klimaflyktningenes situasjon i et større, økonomisk lys. Her tenker jeg særlig på det som kalles klimarettferdighet – eller snarere: urettferdighet.
Alle mennesker er berørt – både erfaringsmessig og moralsk – av klimakrisen, slik FNs klimapanel dokumenterer. Allikevel er folk i det globale sør – som allerede er sårbare og fattige – mer utsatt for klimaendringer enn mange i verdens rikere deler. Dette gjelder i særdeleshet hvis de må flykte fra hjemstedet på grunn av klimaendringene.
Dermed ser vi en selvforsterkende vekselvirkning mellom materielt overforbruk og utslettelse av naturressursene, hvor kapitalismens instrumentelle nytte er en avgjørende drivkraft.
Her spiller dagens globale urettferdighet en nøkkelrolle. Denne urettferdigheten er delvis et resultat av den globale kapitalismens krav om vekst og profitt. I sin tur medfører kapitalismen materielt sett en overproduksjon og et overforbruk. Dette overutnytter i neste omgang naturens allerede begrensede ressurser, så lenge kapitalismen ikke utsettes for en systemkritikk. Dermed ser vi en selvforsterkende vekselvirkning mellom materielt overforbruk og utslettelse av naturressursene, hvor kapitalismens instrumentelle nytte er en avgjørende drivkraft.
Klimarettferdighet er en måte å bekjempe denne globale urettferdigheten på, som især fattige og sårbare klimaflyktninger utsettes for. Det vil si en rettferdig fordeling hvor forurenserne i rike land betaler mest for klimaendringenes byrder, ikke verdens fattige. Her er det verdt å minne om at fattige i første omgang bidrar relativt mindre enn rike til klimaendringene.
Slik klimarettferdighet kan skapes gjennom en global klimabistand og klimafinansiering, samt et historisk klimaregnskap og et grønt klimafond. Den samme logikken kan benyttes når det gjelder behovet for å redusere Norges olje- og gassproduksjon. I klimarettferdighetens navn kan dette betraktes som det moralske ansvaret vi har all den tid vår oljeformue er parasittær på klimakrisen.
Natursyn
Vårt natursyn synliggjøres når vi diskuterer klimaflukt. Grunnen er at det kan virke som det er en sammenheng mellom hvordan vi forstår og behandler naturen, på den ene side, og i hvilken grad vi aksepterer klimaendringer qua natur som en av klimafluktens hovedårsaker, på den andre.
Ikke desto mindre kan vårt natursyn komme til å definere naturen som noe annet enn oss mennesker. En slik forskjell mellom oss – les: menneskene – og «det andre» – les: naturen – kan i beste fall skape en fremmedgjøring og i verste fall et fiendeforhold mennesker og naturen imellom. I så fall kan en slik andre-gjøring være en av de bakenforliggende årsakene til at FNs flyktningkonvensjon ikke omfatter klimaflyktninger.
Apropos natursyn: Hvis man er en antroposentrist, settes mennesket i sentrum og naturen i periferien. I tillegg er antroposentrismen ofte instrumentell. Det vil si at det er moralsk akseptabelt å utnytte og overforbruke naturressursene. Den tidligere beskrevne kapitalismen står for et slikt natursyn.
I kontrast er ikke-antroposentrismen et natursyn som på ulike måter og i ulik grad plasserer naturen – og mennesket som en del av den – i sentrum. Videre tilskrives gjerne naturen en moralsk status, som medfører at vi mennesker skal beskytte den mot utnyttelse. Her kan vi tale om enten en egenverdi (det vil si at naturen er viktig, men ikke like viktig som mennesket) eller en iboende verdi (det betyr at både mennesket og naturen er like viktige).
I det siste tilfellet oppfattes naturen som en berørt part vedrørende menneskers økologiske fotavtrykk. Dette natursynet er dessuten opptatt av å anerkjenne den ikke-menneskelige naturens unike behov for selvutvikling.
Det sistnevnte natursynet mener dessuten at mennesker og natur i etisk forstand er berørte parter når det gjelder klimaendringene. Og fordi klimaendringene er menneskeskapte, er det vårt moralske ansvar å beskytte både mennesker og natur mot de alvorlige, gjennomgripende, irreversible og langvarige skadene klimaendringene forårsaker. Da tar vi samtidig høyde for klimaendringene som en akseptabel grunn til å flykte i første omgang og noe som gir oppgav til en de facto beskyttelse der man måtte ankomme etter endt flukt.
Det er dette vi skylder hverandre stilt overfor klimaflyktninger på en begrenset klode. Noe annet er en økologisk umulighet, om vi ønsker å unngå «business as usual» og naturressursenes fortsatt overforbruk. I så fall bør vår kjærlighet og medfølelse utvides til å omfatte alt eksisterende.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 