/ Fotocollage, «Vindu over endring» av Cecilia G. Salinas
Kimen til håp ligger i gammel kunnskap. Jeg ønsker å tro at det ligger bærekraftige løsninger i forståelsen av plantasjetidsalderen.
Da jeg var barn tilbrakte jeg lange somrer på gården til min bestemor i Nord-Argentina. Gården lå i utkanten av utkanten; midt i et flatt myr- og skoglandskap. På 1980- og 1990-tallet snakket ikke min bestemor om klimaendringer. Hun var opptatt av de sykliske værendringene, av dyras, skogens og jordsmonnets helse. Hun snakket ikke om mangfold, om økosystem, om klima, om tarmhelse, om å drifte miljøvennlig eller legge til rette for stort biomangfold. Hun snakket heller om hvordan alt som lever, på språket guaraní “opamba’e oikovéva”, måtte passes på. Hun var opptatt av sameksistens av planter, dyr, mikrober, luft, vind og vann. Takket være den dypgående sammenkoblingen og det unike samspillet mellom planter, dyr, vær, steiner, vann og mennesker, ble liv skapt. Alt på jordkloden hadde en rolle å spille. Hun observerte naturen og med tålmodighet, før hun handlet. Omgivelsen lærte min bestemor at hvis hun tuklet med noe, ville det ha langsiktige positive og negative konsekvenser. De negative konsekvenser ville dessverre komme til syne når hun var minst forberedt.
PLANTASJEOCEN
De omfattende endringene av jordens overflate grunnet menneskelig aktivitet som har satt negative spor etter seg, blir betegnet som antropocen. Antropocen refererer til utryddelse av biologisk mangfold, forurensning og forsøpling som endrer de kjemiske forholdene på jordkloden og atmosfæren på en slik måte at livet slik vi kjenner det, er truet. Det er imidlertid ikke all menneskelig aktivitet som kan sies å ha påvirket og truet livet på jordkloden. Min bestemor var med på å endre landskapet i Corrientes, men de store landskapsforstyrrelsene har blitt til med blant annet, industrielt jordbruk i storskala. Donna Haraway, nordamerikanske filosof og feminist, foreslår at tidsperioden vi ofte kaller antropocen heller kan kalles plantasjeocen («plantationocen»).
Begrepet plantasjetidsalderen fanger det faktum at det negative menneskelige handlingsmønsteret kommer fra et spesifikt rasjonale: monokultivering og plantasjedrift. Monokultivering betyr at én type vekst dyrkes på store sammenhengende områder år etter år. Plantasjedrift på sin side er et jordbrukssystem som bygger på monokultivering i stor skala. Denne jordbruksformen har sitt utspring i kolonitiden. Monodyrking i stor skala ble mulig gjennom slavearbeid, utvidelsen av markedet for råvarer produsert i koloniene og en omstrukturering av arbeiderklassen. Fanger fra det afrikanske kontinentet ble fraktet til Sør-, Mellom- og Nord-Amerika, og tvunget til slavearbeid på blant annet tobakk-, sukker-, bomull- og kaffeplantasjer. Monokultivering av disse vekstene, samt fukt, i Karibia på 1600- 1700-tallet, førte til en revolusjon innen kosthold og livsstil på verdensbasis. Råvarene produsert i plantasjene ble transportert til Europa for bearbeiding og salg både på det europeiske markedet og i andre kolonier. Avkastningen fra plantasjene ga sterke incentiver til kolonimaktene, som brukte sitt overskudd på handel og produksjon til å anlegge enda flere plantasjer. Denne plantasjedriften var en av forutsetningene for den industrielle revolusjonen og fremveksten av den globale kapitalismen. Plantasjedriften forsvant dermed ikke med avkoloniseringen i Latin Amerika, Afrika og Asia, men ble ekspandert og er i dag et sentralt innslag i det industrijordbruket som utgjør en viktig del av verdensøkonomien.
Det er få andre sektorer i den globale kapitalismen som i like høy grad er underlagt noen få storselskapers dominans.
Et av argumentene til fordel for plantasjedrift går ut på at monokultivering i stor skala øker jordbrukets produktivitet, med mer produksjon og økt lønnsomhet. Men dette argumentet ser fullstendig bort fra at plantasjedriften innebærer risiko for miljø og for mennesker. Plantasjene sluker ikke bare mye vann, de utarmer også jordsmonnet og utrydder planteliv som er viktig for å oppholde de underjordiske vannreservoarene. I monokulturelt landbruk må frøene også manipuleres for å gi større frukter og kornsorter, noe som fører til at de blir sterile. Det betyr at nye frø må kjøpes hvert år sammen med spesiell tilpasset insekts- og ugressmidler, som igjen kan ha alvorlige skadevirkninger på folk i området der disse sprøytes. Plantasjedrift begrenser og utrydder altså ikke bare biologisk mangfold, men den begrenser former for sosiale interaksjon mellom mennesker og mellom mennesker og planter og dyr. Rasjonalet rundt plantasjedrift har vært med på å normalisere synet på at naturen er en ressurs som kan bli utvunnet gjennom monokultivering og arbeidsforhold som til tider kan minne om slaveri. I tillegg skjer en høy grad av spesialisering og sentralisering av arbeidsformene. Sammen med etterlatenskapene, fra den koloniale rase-, klasse- og kjønnede hierarkiske klassifiseringen er dette med på å begrense hvem som kan eie produksjonsmidlene og jorda, samt hvem som skal jobbe i det industrielle landbruket og under hvilke betingelser. Resultatet er at kapital og makt samles på få hender. Det er få andre sektorer i den globale kapitalismen som i like høy grad er underlagt noen få storselskapers dominans.
Plantasjedriften avler død for å skape liv: mikrober, insekter, smådyr, store dyr, tarmflora og fordøyelsesenzymer dør for at én vekst eller én dyreart, det vil si mennesket, skal skape økonomisk verdi. For meg har denne masseutryddelsen av mangfoldet også begrenset oss mennesker, og fratatt oss muligheten til å forestille oss andre måter å leve sammen på. Vi driver med en slags monokultivering av tenkemåter og forestillingsevne om verden, det som den indiske feministen og miljøforkjemperen Vandana Shiva kaller for «monocultures of the mind». Dyrking av én ensidig måte å tenke på vil fortsette å gi mer av det det samme, og vi vil ikke være i stand til å se alternativer som er nødvendige for å motarbeide klimaendringene. Men i virkeligheten trenger vi ikke å lete så lenge etter nye impulser for å tenke frem bærekraftige løsninger. Vi kjenner dem godt. La meg vende tilbake til min bestemor.
Som barn var jeg livredd for de sumpete, gedigne argentinske hornfroskene, men hun ville ikke at vi skulle drepe dem. De spiste jo de plagsomme myggene og storkleggene. I sin tur var froskene mat for slangene. Uten dem ville slangene angripe gårdsdyrene.
Hun var opptatt av å opprettholde likevekten i omgivelsene og måtte derfor handle klokt. Hun visste at det ikke kan skapes liv med unødvendig død. Slik begrenset hun bruk av insektsmidler og ugressmidler, og kunstgjødsel kom ikke på tale. Gresshoppene, på lik linje med munkeparakittene, kunne være en pest og en plage, men de hadde en rolle å spille i den store helheten. Bestemoren min stolte på naturen, og slapp derfor prosessene fri. Som barn var jeg livredd for de sumpete, gedigne argentinske hornfroskene, men hun ville ikke at vi skulle drepe dem. De spiste jo de plagsomme myggene og storkleggene. I sin tur var froskene mat for slangene. Uten dem ville slangene angripe gårdsdyrene. Bestemor plantet ulike vekster på en åker som før hadde vært beitemark. Kvegets møkk og urin pleide mikrobene i jordsmonnet. Uten mikrobene var jorda død. Det samme hadde vært tilfelle uten ugress og villplanter. I tillegg til å gi liv til jordsmonnet var de viktige for vår eksistens.
VIRKELIGGJØRINGEN AV GAMMEL KUNNSKAP
Ugresset brukte bestemor til å mate grisene eller spise selv, slik som portulakk eller andre vekster som kattost, nesleslekt og groblad som hun lagde medisin av. Ugressmidlene ville ha drept disse verdifulle, eksotiske og ikke-eksotiske ville vekstene som var nødvendige i mat, medisin og materialer for verktøy og hus. Husets tak var nemlig laget av gress, veggene til utekjøkkenet var av gress og bambus, og alle tau i bruk på gården lagde hun selv av palmebladtråd. På gården var det en stor flokk kveg, opp til 100 dyr. I tillegg hadde bestemor noen hester, ender, høner, haner, griser og flere hunder. Rundt gården var i det mange ville dyr også, aper, fugler, gnagere, hjortedyr, fisk, yakare-kaimaner, slanger, beltedyr, maurslukere, bier, humler, sommerfugler, øyenstikker og biller og alle slags andre insekter.
Gården pustet. Det gjorde også jordsmonnet. Og med jorda pustet også vi, og kroppene våres fylted med mikrober som holdte oss friske. Bestemor viste det forskning har bevist: at det symbiotiske samspillet mellom sopp, mikrober, planterøtter og andre mikroorganismer er nøkkelen for å opprettholde livet og artsmangfoldet slik vi kjenner det. Deres eksistens og aktiviteter regulerer fuktighet og temperatur i jordsmonnet og ga næring til jorda slik at nyttevekstene kunne leve og gi oss mat.
Monodyrking og plantasjedrift eksisterte da jeg var barn, men de var kun to av mange forhold mellom menneske og planter og dyr. I dag er denne formen enerådende i Corrientes. Store selskaper og rikfolk kjøpte seg inn i området, og åkrene ble én etter én forvandlet til storskala monokulturer av eukalyptus og furutrær. Noen kaller området med treplantasjer for grønne ørkener, det vil si at livsgrunnlaget er begrenset: det er færre insekter, færre sopper og et fattigere dyre- og planteliv. De genmodifiserte trærne vokser fort og krever så mye vann at de tørker grunnvannskildene ut.
Min barndoms landskap er borte for nå. Plantasjocen fortsetter med økende global produksjon av råvarer i plantasjer som legger beslag på store arealer i Nord-Argentina, Indonesia eller Den demokratiske republikken Kongo, så jeg ønsker å tro at det er i lokale småbruk vi må finne de bærekraftige løsningene. Vi kan stadig dyrke frem disse alternativene slik min bestemor dyrket frøene sine, i respekt for den komplekse samhandlingen og sammenflettingen av tusener av organismer som gjensidig utveksler næringsstoffer og energi, også i oss mennesker. Det var nemlig denne samhandlingen som fikk frøene til å spire.
Bestemoren min lærte meg at kimen til overlevelse og endring ligger i virkeliggjøringen av et mangfold der kjærlighet og omsorg for hverandre og for andre arter kan dyrkes frem i liten skala. Dette er gammel kunnskap. Jeg håper vi henter det frem i vår søken etter nye fremtider.
Plantasjeocen:
Haraway, Donna. «Anthropocene, capitalocene, plantationocene, chthulucene: Making kin.» Environmental humanities 6.1 (2015): 159-165.
Cecilia G. Salinas er sosialantropolog og kunstner. Hun har gjort feltarbeid i Uruguay og i Argentina. Hennes phd omhandler om skogbevaring i Misiones-provinsen i Argentina. Hun er aktuelt med sin første separat-utstilling, som hun har med Nordic Black Theatre & Cafeteatret. Utstilling heter SÅR og består av malerier og dikt. Du kan lese mer om henne og hennes prosjekter her www.ceciliagsalinas.no
///
Effektene av pandemien og klimaendringene påvirker kvinner og menn forskjellig. Både klimakrisene og pandemiene rammer de fattigste og syke hardest, og 70 % av verdens fattigste er kvinner. Vi vet at det ofte er fattige kvinner som er ansvarlige for matproduksjon og sanking av mat, vann og brennstoff for oppvarming og matlaging. Disse oppgavene kan bli svært vanskelige etter ekstremvær. I mange kulturer har kvinner også tradisjon for å organisere samfunnene, herunder økonomi og utdannelse, og kvinner i mange kulturer er førstelinjen i omsorgsarbeidet når sykdom og pandemier rammer. Likevel blir kvinner ofte ikke hørt når det tas politiske avgjørelser.
Hele narrativet til klimakampen har vært mannsdominert, med kvoteprat, tiltaksstrategier og mange store ord. Hvordan kan kvinners språk og erfaringer bidra til å bygge fellesskap og infrastruktur som er rustet i møte med omveltende forandringer? Har kvinner større forutsetninger for å tolke og oppfatte en krisesituasjon, og er kvinner dermed bedre forberedt og egnet til å løse kriser? Undersøkelser i flere land viser at det er menn som har størst andel av klimafornektere.
Slike store spørsmål har våre bidragsytere fått seg forelagt i denne serien som har latt seg realisere takket være støtte fra NFF.
Tidligere artikler i serien:
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 