Sannhet / Freddy Fjellheim

«Vi må si sannheten». Disse ordene stod på et av bannerne under de store klimademonstrasjonene nylig. 

Klodens økosystemer har reagert med naturhistorisk unntakstilstand for mennesket. Politikerne har ennå ikke tatt konsekvensene av nødsituasjonen, av frykt for populistene.  

Men sannheten om miljøsammenbruddet står ikke til forhandling, ikke på noe nivå av språket. Jeg kursiverer setningen fordi det er etablert en besynderlig form for «synsefrihet» det siste tiåret. Den løsaktige «synsefriheten» skal fremstå som demokratisk og tolerant, mens den i miljøsaken blir en bedragersk og innbilsk kunnskapsløshet. / Den gode forskningsnyheten er at kloden vil reagere raskt på reduserte CO2-utslipp.

POPULISMENES MENINGSENFOLD

Så er det altså mulig å bruke ordet «sannhet» igjen? Vi forstår stykkevis og delt, lød sannhetskoden i det som for et øyeblikk siden var en kristeninspirert kultur. Heller ikke sannhetskravet under miljøkrisene kan erstattes med en eller annen «mening». Det er vanlig å anklage høyrepopulismen for en slik (meningsfylt) uvitenhet, men uvitenhet trives i beste velgående hos venstrepopulister også, om enn i andre sammenhenger. 

Nåtidens velutdannede befolkning fremstår i det hele tatt som en av de mest umodne og komfortsyke i historien. To tredjedeler av velgerne dilter meningstomme og stappmette mellom venstre og høyre side i politikken. Dømmekraften synes å være hardt rammet, godt hjulpet av medienes meningskaruseller for de allerede svimle. «Gjettekraft», burde det muligens hete om de klima- og miljølikegyldige. 

Hvorfor er offentligheten så tolerant overfor uvitenhet og ignoranse? Fordi folk flest har akseptert løgn som sosial transaksjon?

Det ser ut til å være en attraktiv og konstant moralsk fordom i meritokratiet, både på venstre og høyre side, at redelighet og ærlighet ikke spiller noen rolle for argumentasjon og saksforhold, enn si for det enkelte individ. «Jeg vet jeg er ego», klukker det narsissistiske vesenet. Men liberalistene, som spekulerer i folks simpleste behov, vil om få år bli sett på som medskyldige i vårt vanvittige «ecocide».

…en miljøskadelig separatisme? 

I en bedre verden blir det ennå ikke sagt klart at selvfornyende fellesskap innebærer ofre fra individene, som en konsesjon til fellesnytten. Gi unna private privilegier, del penga, voks i hjerte og forstand!

Stadig vekk opptrer prisverdige grupper av rebeller, professorer, forfattere, forskere og fagforeningsfolk i separate opprop og markeringer, og markerer dermed også en miljøskadelig separatisme? 

Skal mennesket overleve miljøødeleggelsene må flere av oss arbeide for et fellesskap som ikke bare er bygget på selvspeilende gruppeidentiteter. Denne sosiale dynamikken kjennes fremmedartet på nasjonalt nivå, men er virksom i lokalpolitikken og i sivilsamfunnet. Både som familie, naboer og kolleger kjenner vi til fellesskapet som forener.

SANNHET OG LIDELSE

Unge folk har ennå kraften til å snakke sant og utholde sannheten, og til å inngå i kryssende allianser. De gråter sine unge tårer over foreldregenerasjonen, som ikke orket å ta vare på sine barn. Dette var foreldregenerasjonen som flikket på miljøbudsjetter mens kloden ble en gravplass. EUs nylig vedtatte landbrukspolitikk antyder politikersvikets dimensjoner.

Dette var også foreldregenerasjonen som fikk erfare utviklingen av smertestillende medikamenter. Snart må vi tilstå for våre barn at millioner av mennesker skal tåle mer smerte og lidelse i tiden som kommer, særlig der fattigdommen herjer, men at gleden vil triumfere til slutt. 

Nedstengningen under koronaens kollektive pustebesvær ble smertefullt for mange, særlig for alle de lavtlønte som mistet arbeidet sitt. Ble det også en viktig erfaring for middelklassen hva angår smerte og lidelse? På dette nivået av miljøhendelser åpner det seg en mulighet og et perspektiv som ennå ikke erkjennbart for friske og aktive: Langvarige påkjenninger mobiliserer mentalfysiske krefter som skjerper klarhet og virkelighetsforståelse, samtidig med tvilens og fortvilelsens romsteringer.

Alt det vi kan stole på her i livet er paradoksalt.

Den som er vel kjent med lidelse får ikke bare erfare forskjellen på vesentlig og uvesentlig, men på sannhet og løgn, stykkevis og delt. Da våkner du raskere til opprør. Lidelse lutrer, var en gang en stoisk læresetning, men lidelsen forskjønner ikke fakta og kamuflerer ikke sannhet. 

STORE KRISERS NATUR

Sannheten er mer enn ord. Sannheten er instinktenes sandsil, hjertets høye gjest og tankenes strenge trener. Sannheten utfolder seg i lek, kor og dans, for å assosiere til den briljante økonomen David Flemings visjon. Kompromissløs kunst kan utfolde fliker av sannhet, det kan også talekunsten en sjelden gang. Stillhet og meditasjon puster fram sannhetens hjerterom, der konturen av flyktningen trer tydelig frem. Sannheten blir heit i heftige blodomløp, i erotikk og kjærlighet. Sannheten er like kompleks som en momentant folkelig bevegelse,  Black Lives Matter. Sannheten er økologisk, i stadig nye og overraskende balanseformer.

Små og kunnskapstunge enklaver, som arbeider for det kommende opprøret, kan risikere mer av sin identitet og arbeide for en flertallsallianse av ufullkomne.

«De demokratiske systemer er allerede brutt sammen», skrev den danske dikteren Lars Skinnebach nylig. Han siktet til at det ubesluttsomme demokratiet ikke klarte å stanse natur- og samfunnsødeleggelsene i tide. Jeg deler hans syn. Men også store kriser har sin natur og sin utviklingsvei, fra balanse via ubalanse til nyskapning (order, disorder, re-order). Både reaksjonær fremtidsfrykt og revolusjonært fremtidsmot kan omdannes til en felles forståelse av kapitalismens naturnødvendige sammenbrudd. 

Små og kunnskapstunge enklaver, som arbeider for det kommende opprøret, kan risikere mer av sin retthaverske identitet og arbeide for en flertallsallianse av ufullkomne. Da oppstår den sivilpolitiske autoriteten nedenfra som et urent, organisk og uslåelig fellesskap. 

Mennesket har ikke lov til å drepe fiender for å redde liv, hverken de langsomme mentalfysiske drapene av flyktningen, som det bestående har ansvar for, eller den «rettferdige» volden som forrige århundres filosofer leflet med. 

Derfor skal sivilsamfunnets ledere av alle slag snarest komme sammen og forberede sivil ulydighet. Frivillige organisasjoner av alle størrelser må diskutere et ikke-voldelig opprør, før de splittende kreftene vinner frem. 

Hvis ikke regjering og Storting tar til vettet vil folkelig motstand tvinge frem respekt for liv og radikale CO2-grenser. Det skal være et press som tilsvarer de dødelige truslene vår tids politikere utsetter befolkningene for. Det kan bli et opprør inspirert av Extinction Rebellion, men i en breiere allianse og med utallige aksjonsformer der også Kirken og andre religiøse grupperinger tar konsekvensen av sitt klimaengasjement. Kulturradikalere og new-age´re, popkulturelle og klassikere, ideologer og praktikere, gründere og arbeidstakere, syke og friske må komme sammen når alternativet er ødelagte samfunn og en skadet natur.

Den gode nyheten på forskningsfronten er at reduserte CO2-utslipp vil bidra til at havene og vegetasjonene kan absorbere mer CO2. Som et resultat vil temperaturen holde seg på samme nivå. Vi kan fortsatt gjøre en forskjell.

I alt det livet som angår sivlilsamfunnets beskyttelse av barn, arbeider de fleste mennesker daglig med språket. Ikke bare diktere gjør det. Vi er alle språkarbeidere, og dette er språkets miljøsak: Snakk og skriv menneskelig, poetisk, essayistisk. Risiker den pertentlige sakprosaen og sky kommentariatets meningsproduksjon.

Idé-dugnaden som er underveis kunne f.eks. foreslå en fordelingspolitikk som også fordeler arbeid, slik at de arbeidsføre i hver husstand deler arbeidsprivilegier med arbeidsledige og flyktninger. 6-timersdagen kan få uventede og bærekraftige begrunnelser når millioner av mennesker kastes ut i pandemisk arbeidsløshet, hvis vi bare oppdager at visjon er langsiktig arbeid i språk og handling. Etter de ferske nyhetene på forskningsfronten: Solcellepaneler på alle hustak!

Kan det sies rett ut? Lidelse er noe ræl, men de sanne menneskelige mulighetene oppstår i lidelse og frigjøring. Lengselen etter fortidens passive trygghet blir legitimert av alle slags falske folketrøstere, men nettopp i de egner går paradegatene til giftige nasjonalismer og dualistiske, miljøødeleggende konfrontasjoner. 

Den gjensidige avhengighetens paradoksale lykke er livsbetingelsen miljøkrisene gir oss. Det er sivilsamfunnets eneste fremtid. 

                                                                                              ///