Som en rar og uvitende utenforstående blir jeg møtt av lokale kvinner. Disse kvinnene er lærere, kulturarbeidere, jordmødre, sykepleiere, politikere, forskere, eller med viktige politiske eller administrative jobber.

Jeg reiser ganske ofte i Arktis, til steder som Kárášjohka, Deatnu, Guovdageaidnu, Sirbmá, Ohcejohka, i Sápmi, Emmonak og St. Marys i Alaska, og Iqaluit eller Mittimatalik i Nunavut, i Nord-Canada.

Bjørgulv Braanen foreslår i sin kommentar om klimasøksmålet 14. november å stille mitt utsagn om at vi ikke har noe demokrati å ta vare på hvis kloden går under, på hodet: «Hvis vi ikke har velfungerende politiske systemer, vil vi være ute av stand til å løse klimakrisa og redde kloden.»

   Det er jeg enig i. Derfor tar jeg avstand fra dem som betrakter ettpartistaten Kina som et klimapolitisk foregangsland. Pek ikke på demokratiet, pek i stedet på kapitalismens vekst- og profittimperativ når hinderet for å løse krisen skal identifiseres. Å gå inn for demokrati fremfor alternativene, er den enkle biten. Den vanskelige gjelder praksis: hvor godt ligger et demokrati som det norske an til tidsnok å gjøre det som trengs? 

Dag 1

Umiddelbart før midnat blev jeg kørt ind til operationsstuen, hvor jeg fik besked på at kravle ud af sengen, og op på den specielle operationsbriks, en seng med form som et strygebræt.

              Nogle minutter senere kom en læge, der præsenterede sig som narkoselæge, Dr. Ruby.

              Hans første handling var at tømme min mavesæk for indhold ved hjælp af en temmelig stiv slange, hvis forreste ende i min erindring havde form som et krokodillenæb. Indgrebet blev udført skånsomt og med mange venlige ord.

Høyesterett får neppe siste ord om verken § 112, oljeleting i Barentshavet sørøst, internasjonale menneskerettigheter eller oljebyråkratenes skandaløse opptreden.

Rettsforhandlingene i klimasøksmålet er over. De 16 høyesterettsdommerne har logget seg av for godt. På grunn av pandemien har forhandlingene ikke funnet sted i plenumssalen i Høyesteretts hus, men i stedet har dommerne deltatt fra hver sin datamaskin. Høyesterett har altså gått digitalt, men – får man tro – neppe viralt, for syv dager i retten er ganske tørre greier å se på.